Det sentrale rammeverket for norsk alkoholpolitikk har ligget fast i mange år. Det er kommunenes utøvelse av regelverket som har resultert i den kraftige økningen i alkoholforbruk de siste årene. Argumentet om likebehandling, konkurranselikhet, bevaring av arbeidsplasser og faren for handelslekkasje har ført til at få kommuner kan unnlate å ha like lange salgs- og skjenketider som nabokommunen, og ingen nye serveringssteder kan nektes skjenkebevilling. Redselen for å få dyre erstatningssøksmål mot seg har gjort at mange kommuner har vært forsiktige både med å nekte tildeling og med å inndra bevillinger ved overtramp.
Men det ligger nok også en annen faktor til grunn: Nemlig en undervurdering av alkoholens skadevirkninger. Tanken på at alle bør da kunne holde måten sitter dypt både i folkesjelen og hos lokalpolitikerne. Men all forskning og all erfaring viser at så ikke er tilfelle. Vi vet at gjennomsnittsforbruket av alkohol som alle alkoholbrukere bidrar til er avgjørende for skadenivået i et land. Ca 15 prosent av alkoholbrukerne drikker det dobbelte av gjennomsnittet, noe som innebærer at enhver økning i gjennomsnittsforbruk innebærer en økning i antall storforbrukere. Når alkoholforbruket øker til det dobbelte, øker antallet storforbrukere til det firedobbelte. Omvendt, dersom det hadde lykkes oss å redusere gjennomsnittsforbruket til halvparten, ville antallet storforbrukere kunne reduseres til ¼. For behandlingsapparatet ville dette kanskje ha vært en mulighet til å holde tritt med problemutviklingen. Alkoholproblemet er dessuten ikke bare og ikke engang først og fremst storforbrukerne. Det er alle de sosiale problemene, all volden og alle ulykkene som skyldes akutt alkoholpåvirkning spesielt helgefylla. Og hvilken alkoholbruker kan si seg uberørt av den?
Det sier seg selv at med et alkoholforbruk som nærmer seg europeisk gjennomsnittsnivå, vil alkoholskadene i Norge fortsette å øke. I Europa er det slått fast at alkohol er den tredje mest alvorlige dødsårsaken, og ca 600 000 europeere dør årlig av alkoholrelaterte skader. Det pussige er at mens alkoholpolitikken i Norge er blitt stadig mer liberal, og alkoholskadenivået alvorligere, synker nå alkoholforbruket i mange europeiske land og alkoholpolitikk-klimaet blir mer restriktivt. Ved lanseringen av boka Alcohol no ordinary commodity roste hovedforfatteren, Thomas Babor, Norge for å ha tatt i bruk de fleste kjente virkningsfulle alkoholpolitiske tiltak. Burde vi ikke forsøke å vedlikeholde den posisjonen?
Knut T. Reinås