"Alkoholpolitikken i endring? Hvordan norske myndigheter kan møte de nye utfordringene nasjonalt og internasjonalt" (NOU 1995: 24).
Derfor har utvalgets innstilling heller ingen fullgodt svar på hvordan alkoholpolitikken kan sikres og effektiviseres, slik mandatet var. I stedet får vi et knippe forslag til tilpasninger og justeringer av alkoholpolitikken. Det blir unektelig en tankevekker at utvalget som selv presenterer en så god og grundig gjennomgang, ikke selv kan slutte opp om nødvendige tiltak for å sikre målsetningen i alkoholpolitikken.
Gjennom 150 sider gir utvalget, hvor fagmiljøene, det politiske Norge, hovedorganisasjonene i næringslivet og avholdsbevegelsen har vært med, en grundig gjennomgang av alkoholpolitikken. En skal lete lenge for å finne en mer komplett og riktig framstilling av dette saksfeltet. Kanskje nettopp derfor vil utredningen bidra til å låse den alkoholpolitiske debatten. For trass i spenstige ambisjoner om nyorientering, er dette, når det kommer til stykket, en ny runde med "skadetelling" og fastlåste posisjoner. Utvalget makter ikke å fange opp et kritisk perspektiv til alkoholkulturen i seg. Alkohol ansees som et gode fordi folk velger å drikke. Hele veien er det risikoen for skader som begrunner restriksjoner, reguleringer og holdningstiltak. Ingen sted i utredningen framheves det alkoholfrie samværet som en selvstendig verdi (uavhengig av skader eller risiko for skader).
Sett fra avholdsbevegelsens side kan en være fornøyd med hvordan utredningen plasserer avholdsbevegelsen inn i den historiske gjennomgangen. Bevegelsen har fått den plassen den fortjener. Utredningen gir i det hele en interessant og god framstilling av vår alkoholpolitiske historie. Dette er nyttig lesning for den som vil forstå hvorfor norsk alkoholpolitikk og alkoholdebatt er blitt som den er blitt. Utredningen setter også den norske alkoholpolitikken inn i en internasjonal ramme. En viser på godt og vondt de likheter og ulikheter som i dag råder mellom alkoholpolitikken hos oss og i våre nærmeste samarbeidsland.
Dessverre glipper utredningen i framstillingen av den alkoholliberale siden. Alkoholkapitalen er svært vagt tegnet, nærmest usynlig. Isteden dukker begrepet "måteholdsfolket" opp her og der i beretningen, uten at det gjøres nærmere rede for hvem som er aktører og talsmenn på den alkoholliberale siden. Språkbruken levner et inntrykk av at måteholdsfolket er en organisert bevegelse, på linje med avholdsfolket, og at det er vanlige, forsiktige alkoholbrukere som kjemper mot den restriktive alkoholpolitikken. Fremstillingen ville vunnet sterkt på å tegne et klart bilde av næringsintressene og deres virksomhet både før og nå.
I beskrivelsen av alkoholskadene og forbruksutviklingen er utvalget skoleriktige og tradisjonelle. Skadestatistikk, totalkonsumsteori og forbruksutvikling forklares og kommenteres uklanderlig. Det er nyttig at denne kunnskapen og dette tankegodset gjentas, også i offentlige utredninger. Spesielt gledelig er det at utvalget tar fatt i den misvisende statistikken for skjenket alkohol, og slår fast at skjenkenæringas rolle som alkoholkanal er langt viktigere enn det næringa selv ynder å framstille.
Utredningens kapittel om alkoholpolitikkens legitimitet er etter mitt syn utredningens svakeste ledd. Utvalget peker på viktigheten av at politikken har oppslutning i befolkningen for å kunne fungere effektivt. Dette er i og for seg et uomtvistelig faktum. Men utvalget klarer ikke i sin framstilling å skille mellom hva folk mener om enkeltsaker og velgernes innsikt i nødvendigheten av politiske styring. Denne mangelfulle analysen er ikke unik for denne utredningen, men føyer seg pent inn i rekken av politiske utspill og mediaoppslag som framstiller folks spontane meninger om enkeltsaker som selve det demokratiske fundamentet. Det er klart at et slik "meningsmålings-demokrati", om det tas på alvor, vil kunne begrunne omfattende og raske endringer både av alkoholpolitikken og mange andre saker hvor fellesskapsinteressene står i motsetning til folks ønske om service, lave priser eller følelsesbaserte løsninger. Resonnementet ser bort fra folks respekt for faglighet, helhet og avveining av ulike interesser. Utredningen roter seg dermed inn i et resonnement som blir uklart og selvmotsigende, og som framstiller folks spontane meningsytringer som et større problem enn de faktisk er.
Utredningen er framfor alt en beretning om møtet mellom norsk virkelighet, slik denne er blitt til gjennom en periode med politiske visjoner, folkebevegelser og markedsregulering, og det markedsfundamentalistiske Europa. Viktige deler av alkoholpolitikken er lagt under felles-europeisk jurisdiksjon. Først i etterkant inviterer Regjeringen avholdsbevegelsen og andre til å foreslå hva som kan gjøres for å redde stumpene. Utredningen vil nok ha større nytte som avledningsmanøver enn som kilde til sikring av alkoholpolitikken.
Utvalget og dets sekretær (Øyvind Horverak) har gjort en grundig jobb. Utvalget har konkludert med hva de mener kan og bør gjøres. Ingen av flertallsforslagene har den minste mulighet til å møte de endrede rammene EØS-avtalen og Stortingsflertallet har gitt oss for alkoholpolitikken på en slik måte at alkoholpolitikkens målsetning ivaretas. De forslagene som kommer fram er i og for seg interessante nok og bør drøftes. På følgende felter reises det forslag som vil kunne føre til endringer: Den videre utviklingen av detaljmonopolet, varigheten av skjenkebevillinger, avgiftsinnkrevingen og promillegrensene i trafikk og til sjøs. Mindretallsinnstillingene vedrørende reklameforbud for lettøl og nasjonal norm for salgs- og skjenketider bør også kunne nå opp i den videre politiske prosessen. Andre forslag som tas opp vil neppe føre til annet enn kosmetiske justeringer.