Ragnar Hauge, alkoholforsker, har i tidsskriftet Alkoholpolitik nr. 2-1990 gått inn for at alkoholspørsmålet i Norden først og fremst bør oppfattes som et sosialpolitisk problem, fordi det er de sosialpolitiske konsekvensene av alkoholbruken folk er mest oppmerksomme på, mens folk har en tendens til å nedvurdere alkoholens helsemessige virkninger (1) Som eksempel nevner han en meningsmåling som ble foretatt i 1988, hvor folk rangerte alkohol som en mindre alvorlig helsetrussel enn f.eks. AIDS, miljøforurensning, kjernekraftulykker og narkotika. Som kjent forholder det seg jo omvendt. Hauge kritiserer folkehelsebegrepet, som den norske alkoholpolitikken idag stort sett begrunnes etter, for å være for omfattende og diffust. Han skriver :

"Dersom alkoholbetinget kriminalitet, å bli antastet av berusede eller å kjøre med promille er folkehelseproblemer, innebærer dette at hele tilværelsen må ansees som et medisinsk problem"(1).

Hauges hovedanliggende er imidlertid at dersom alkoholpolitikken skal begrunnes med folkehelseargumenter, vil dette svekke oppslutningen om en restriktiv alkoholpolitikk, fordi folk flest ikke oppfatter helseproblemene som alvorligenok til å begrunne en slik politikk.

Hauge blir imøtegått i samme nummer av tidsskriftet av Claus Ørtendahl ved den svenske Socialstyrelsen (2) og Olaf Aasland, spesialrådgiver i det norske Sosialdepartementet (3), som begge forsvarer folkehelsemodellen. Ørtendahl forsøker ved hjelp av helsestatistikk å dokumentere hvilken stor helsebelastning alkoholen utgjør, noe som ikke bestrides av Hauge. Aasland forsøker derimot å gå inn på noen av de begrepsmessige problemene Hauge tar opp:

"Problemet med Hauges argumentasjon er at han ikke kan se noen mellomting mellom et snevert helsebegrep der organisk sykdom er det motsatte av helse, og et "diffust og innholdsløst folkehelsebegrep som knapt har livets rett"".

Aasland greier imidlertid ikke å presisere helsebegrepet på en slik måte at det skulle skille seg i vesentlig grad fra WHOs utvidete definisjon, som omtaler helse som "En tilstand av fysisk, psykisk og sosial velvære", og som dermed rammes av Hauges kritikk. Aasland påpeker imidlertid at:

"Folkehelseperspektivet har vært avgjørende i frigjøringen fra alkoholisme-bevegelsens (folk som mener alkoholisme er en sykdom - ktr.) monopolisering av alkoholproblemene. Det har bidratt til å allminneliggjøre de negative alkoholeffektene, slik at hver enkelt alkoholbruker får bedre kontakt med sine egne alkoholvaner, og blir oppmerksom på alkoholens tre svært forskjellige risikoområder: russkader, organskader og avhengighet".

Så langt "Alkoholpolitikk".

Debatten er ikke i særlig stor utstrekning fulgt opp, og få ser ut til å ville gå inn i det minefeltet som Hauge legger ut med sitt lille innlegg. Claes Ørtendal avslutter for sin del debatten i et senere innlegg i Nordisk Alkoholtidsskrift med konklusjonen at hele diskusjonen er en strid om pavens skjegg,og bunner i ulik oppfatning av ord (4).

Det er en øredøvende enighet i toneangivende kretser om at folkehelsemodellen er det vi bør bygge vår alkoholpolitikk på.

Regjeringens siste stortingsmelding om alkoholpolitikken het da også "Alkohol og folkehelse" (5). I utredningen "Flere gode leveår for alle"(6) blir den ideologiske kjølen strukket for å betegne det meste som gjøres av forebyggende arbeid i Norge, også på rusgiftfeltet, som "forebyggende helsearbeid".

Den eneste opposisjonen mot folkehelsedefinisjonen av alkoholproblemet ser ut til å komme fra den s.k "alkoholismebevegelsen", en bevegelse som har som viktigste fellestrekk at det betegner "alkoholisme" som en sykdom. Bevegelsen har sin opprinnelse i 50-åras USA hvor forskeren E.M. Jellinek ga den sitt teoretiske fundament (7).Den er blitt videreført av Anonyme Alkoholikere (AA) og tilsvarende organisasjoner, og har idag fått ny vind i seilene gjennom den s. k. "Minnesotamodellen"(8,9).

Det pussige med både "alkoholismebevegelsen" og "folkehelseperspektivet", er at de tar utgangspunkt i en medisinsk tilnærming til alkoholproblemene. En kan m.a.o. få en fornemmelse av å være vitne til en kamp om perspektivene innenfor medisinske og tilknyttede profesjoner. Det er her juristen og kriminologen Hauge unnseelig banker på og spør om det er et privat slagsmål, eller om han kan få lov til å delta.

Hans Olav Fekjær skriver at avholdsbevegelsen i sin tid ikke ble dannet som en forening til leverens bevarelse, men som en sammenslutning til beskyttelse av kvinner og barn mot menns hensynsløshet i fylla (10). M.a.o. at avholdsbevegelsen og folks reaksjoner mot alkoholen først og fremst rettet seg mot alkoholbrukens sosiale konsekvenser. Hva er det som har forandret dette? Er ikke alkoholens sosiale konsekvenser mye av de samme idag som tidligere? Er ikke barne- og hustrumishandling, motivert og umotivert vold og kriminalitet fortsatt en viktig del av alkoholbildet, i alle fall i de nordiske land?

I undersøkelser er det vist at helse blir sett på som ett av de aller største godene blant folk her i landet. Burde ikke det være en god plattform for å bygge allianser og få frivillige med i en innsats for å redusere og forebygge de helseskadene som alkoholen påfører folk? Kanskje. På den andre sida har et viktig eksperiment i de siste åra, både i Sverige og Norge, vært de s.k. "Natteravnaksjonene". Her har foreldre og andre frivillige latt seg mobilisere til innsats for å holde ro og orden i sentrumsområdene i byene, hvor vold, kriminalitet og uro har vært knyttet til restaurantlivet og alkoholbruken der. Er det tenkelig at tilsvarende mobilisering kunne ha skjedd til fordel for ett eller annet folkehelseformål? Sannsynligvis ikke.

I Norge har vi Europas laveste alkoholforbruk, selv om vi plusser på opp til 25 prosent ekstra for uregistrert forbruk som smugling, hjemmebrenning, taxfree-import osv. Jeg tror vi skal gi avholdsbevegelsen mye av æren for dette. Ikke fordi den har tatt så mange mennesker bort fra alkoholen. Det har alltid vært et lite mindretall som har vært organiserte medlemmer av denne bevegelsen. Men den har tatt alkoholen bort fra mange mennesker. Ikke i betydningen forbud, selv om forbud mot brennevin og sterkvin også er blitt forsøkt. Men fordi den har vært en alkoholpolitisk bevegelse, som har hatt som siktemål å regulere alkoholtrafikken, få den inn i akseptable former, etablere normer for punktavhold og på andre måter påvirket alkohollovgivning og alkoholkultur.

Motivasjonen og engasjementet har i stor grad vært sosialpolitisk og dette har bl.a. manifestert seg som alkoholpolitiske krav både sentralt og lokalt. Som en følge av denne aktiviteten har det også vært opprettet offentlige organer som har hatt rusgiftene som spesialoppgave, både sentralt og på kommuneplan. Hvor godt disse organene har arbeidet, har imidlertid vært avhengig av hvor sterkt kravet fra de rusgiftpolitiske og folkelige organisasjonene har vært om offentlig innsats på rusgiftområdet, noe som igjen vil avhenge av grunnlaget for engasjementet og mobiliseringspotensialet. Med det sosialpolitiske grunnlaget oppnådde avholdsbevegelsen, i allianse med arbeiderbevegelsen og de lavkirkelige organisasjonene i mange tiår å prege alkoholpolitikken i samfunnet, noe som har vært til gagn både for folkehelse og sosialpolitiske forhold.

Avholdsbevegelsen og beslektede organisasjoner har i sitt grunnlag vært kollektivt orientert, den har først og fremst mobilisert småkårsfolket, kvinner og barn har utgjort en stor andel, og individuelt avhold har vært et resultat av at alle ville og kunne bidra med noe for å forebygge vold, kriminalitet og sosial misære, blant såvel alkoholavhengige som blant familie, andre pårørende, arbeidskamerater og venner. Senere overtok alkoholismebevegelsen det ideologiske hegemoniet, det ble vanlig å forklare alkoholisme som sykdom hos noen få enkeltpersoner, mens de allminnelige drikkevanene ikke hadde noen betydning. Dermed falt bunnen ut av avholdsbevegelsens argumentasjon, og i etterkrigstida er den blitt en stadig svakere samfunnskraft.

Fra midt på 70-tallet og utover oppsto en ny ideologi, bl.a. knyttet til krefter innenfor WHO, med den finske alkoholforskeren Kettil Bruun i spissen (11). Det nye perspektivet ble kalt folkehelseperspektivet. Her ble søkelyset igjen rettet mot de generelle drikkevanene, og utviklingen i totalforbruket av alkohol som en målestokk på om alkoholen førte til en bedring eller svekkelse i den allminnelige helsetilstanden. Særlig utviklingen i omfanget av skrumplevertilfeller i et samfunn ble påvist å ha nær sammenheng med totalforbruket av alkohol, mens det ble antatt at det forholdt seg noenlunde på samme måte også med en lang rekke andre helseskader. (Se forøvrig forrige kapittel).

Historisk sett må folkehelseperspektivet på alkoholspørsmålet betraktes som et framsteg, sammenlignet med alkoholisme- eller sykdomsmodellen. Avholdsbevegelsen fikk gjennom dette perspektivet bekreftet en del av sine tidligere synspunkter, og de fleste avholdsorganisasjonene kastet seg med iver over på dette perspektivet. Men det har ikke stoppet tilbakegangen for disse. Derimot har en rekke medisinske profesjoner fått en god forklaring for sitt arbeid, og også en økt status for sitt arbeid med alkohol. Innsatsen ville ikke bare hjelpe enkeltmennesker, men ha store gevinster både for problemdrikkere, for vanlige måteholdskonsumenter og ikkeminst for samfunnets helsebudsjetter.

Men hva med folkehelseorganisasjonene? Internasjonalt sett har folkehelseperspektivet hatt framgang i hele 80-tallet. Det har vært en helsetrend. Folk har villet ta mer vare på helsa si. Joggebølgen var over oss. Aerobics og helsestudioer fikk sitt inntog. Weight-watchers og Smoke-enders ble nye begreper. Hva får vi på alkoholområdet - Alco-cutters?

Hva var det som kjennetegnet mye av den nye helseaktiviteten på 80-tallet. Den var individualistisk, og den var kommersiell. Motivasjonen lå - og ligger fortsatt ikke i å bli kvitt et sosialt onde i sitt nærmiljø eller i samfunnet generelt, men i å sikre seg en bedre, individuell helse, slik at en kan leve lenger, nyte livet, få en vakker kropp, oppfylle idealene. Det kan heller ikke være tvil om at disse aktivitetene har grepet mest om seg i øvre og midlere skikt i samfunnet, i s.k. "ressurssterke grupper", men har hatt liten innflytelse blant småkårsfolk. Entreprenørene bak har villet bruke folks ønske om bedre helse til å tjene penger, ved å bygge opp sine helsestudioer og aerobics-institutter, private klinikker og slankeklubber.

De s.k. "Minnesota-klinikkene" for folk med alkoholproblemer er bygd opp over samme lesten. Ikke noe galt i å tjene penger. Og ingen påstand om at de ikke gir folk det folk vil ha. Men dette er ikke bevegelser som i særlig stor grad vil virke alkoholpolitisk. Den alkoholpolitiske utvikling, liberalisering av salgs- og skjenkesteder, utvidelse av salgs- og skjenketider, utviskning av offentlige regler for omgang med alkohol har fått pågå upåvirket av disse trendfenomenene.

Folk har fått som råd å drikke lettere viner, å holde seg unna alkohol under graviditet, blitt opplært i teknikker for å kontrollere sitt alkoholforbruk når de begynner å få mistanke om problemer og blir veiledet gjennom avisenes vinspalter om hvordan de skal verdsette viner og ferdes på restaurant. Restaurantenes eksistens som sådanne og deres antall blir ikke berørt av denne aktiviteten. Det ligger ingen sosial reform eller noe opprør i forlengelsen av helsebølgen, kun bekymring for egen helse. Dette gjelder såvel for folkehelseperspektivet som for den nyoppvekkede alkoholismebevegelsen minnesotabevegelsen.

Fra myndighetenes side ligger naturligvis også en bekymring for at alkoholrelaterte skader utgjør en stor belastning på helsevesenet, og gjør det vanskelig, for ikke å si umulig å dekke behovet for helsetjenester. Men tatt i betraktning at de fleste av disse skadene skyldes akutt fyll hos mer eller mindre måteholdne normalbrukere, kan det også hende at myndighetene ville kunne finne andre og mer hensiktsmessige mobiliseringsstrategier enn folkehelseperspektivet alene.

Hensynet til folkehelsa er en viktig begrunnelse for alkoholpolitikken. Og vi har et mektig helseetablissement her i Norge, med ivrige alkoholpolitiske krefter blant seg, som nok vil sørge for at det alkoholpolitiske perspektivet ikke forsvinner fra den offentlige debatt. Men som folkelig mobiliseringspotensiale er folkehelseargumentene for svake, spesielt i forhold til alkoholpolitikk.

I en relativt nylig gjennomført undersøkelse ved Statens Institutt for Alkohol- og Narkotikaforskning ble folk spurt hvilke aspekter ved alkoholproblematikken de la mest vekt på. 33 prosent mente problemer i familien var de viktigste, 26 prosent nevnte trafikkulykkene, mens bare 18 prosent nevnte helseproblemer (11).

Skulle vi ut fra dette si noe om hvilket aspekt ved alkoholproblematikken vi, i alle fall taktisk, burde legge mer vekt på, kan det ikke være tvil om at alkoholproblemet i større grad bør oppfattes som et sosialt problem.

Det er i denne sammenhengen tragisk at myndighetene i både Danmark, Sverige og Norge ser ut til å ville utradere eller innskrenke det rusgiftpolitiske feltet. I Danmark er Alkohol og Narkotikarådet lagt ned, og dets funksjoner overført til Sundhedsministeriet. I Sverige har man lagt det statlige rusgiftarbeidet inn i et nytt FolkhÀlsoinstitut. I Norge ble det i 1992 foreslått at det utøvende statlige organet på rusgiftfeltet, Rusmiddeldirektoratet, skulle legges inn i et "Senter for livsstil og helse". I første omgang er dette blitt skrinlagt, men slike tanker eksisterer fortsatt.

I land hvor alkoholskadene først og fremst har en helseprofil, og hvor kampen mot dem ikke har noen lang tradisjon, ville en integrasjon av rusgiftforebyggende arbeid i statlig helsearbeid kanskje kunne bli sett på som et framskritt. I Norge, med sin altoverveiende sosiale alkohoskadeprofil, må en tilsvarende utvikling sees på som et tilbakeskritt.