Tidsskriftet RUSFRI

I en rapport sier lederen for det konservative partiets Social Justice Policy Group, Iain Duncan Smith, at de er resultatet av et ”istykkerslått samfunn”. Det lyder imidlertid ikke overbevisende. Mye blir verre på grunn av fattigdom, men avhengighet sprer seg mye videre enn det. Overflod er ikke noen beskyttelse mot avhengighetene, og kan i noen tilfeller gjøre folk mer sårbare.

 

Avhengighetspreget atferd starter alltid med nytelse. Det kan være resultatet av rusgifter, som alkohol, andre stoffer eller sigaretter, eller det kan være at folk sier ”du tar deg godt ut” når du er gått ned i vekt, at du vinner på en poker-automat, eller at du føler deg befridd fra engstelse eller smerte.

 

Nytelse forvandler seg til avhengighet når velværefølelsen blir en nødvendighet. Med andre ord, det som i utgangspunktet virker tilfredsstillende, forvandles til binding og kan ta form av en nedadgående, ond sirkel.

 

Avhengighet er tvangsmessig atferd. Når en i utgangspunktet nytelsespreget erfaring blir til en besettelse, har personen mistet kontrollen over sin atferd.

 

For å få tilbake intensiteten i den opprinnelige velværefølelsen, må man ha høyere doser eller dosene må gjentas oftere. Anoreksi (spisevegring) er like så mye en form for avhengighet som bulimi (oksehunger – overspising) – en tvangsmessig syklus som den enkelte blir låst inne i.

 

Jeg ble første gang interessert i avhengighet da jeg en dag tittet i to søndagsaviser. Den første slo opp en til døden sultende jente, fanget i en hungersnød i Afrika. Den andre hadde på sin forside en til døden sultende tenåring, i USA. Bortsett fra at den ene var svart og den andre hvit, så de nesten identiske ut. Den afrikanske jenta var sultedøden nær på grunn av mangel på mat. Den amerikanske var døende av sult i et samfunn hvor mat et tilgjengelig i overflod, og hennes utseende var resultatet av en ond, tvangsmessig spiral. Resultatet var det samme, men dynamikken bak de to var åpenbart svært forskjellig.

Hvorfor er tvangsmessig atferd så vanlig i det moderne samfunn? Det ser ut til å være knyttet til livsstilsvalg. Vi er friere nå enn for 40 år siden til å bestemme hvordan vi vil leve våre liv. Større selvstendighet innebærer muligheten for mer frihet. Men baksiden av frihet er risikoen for avhengighet. Økningen i spiseforstyrrelser falt sammen med framveksten av kjøpesenterutviklingen på 60-tallet. Mat ble tilgjengelig, uavhengig av årstid og i mange variasjoner, også for dem med små ressurser.

 

At rusgiftavhengighet kan ha en fysisk komponent kan få oss til å anta at denne avhengigheten burde skilles ut fra annen tvangsmessig atferd. Men det ville være en feilaktig tilnærming: Alle former for avhengighet har en felles basis i tvangsmessig gjentakelse – vaner som er vonde å vende på grunn av deres emosjonelle innhold.

 

Avhengighetens politikk er et relativt uutforsket område, men det har enorme konsekvenser. Hvordan burde regjeringen tilnærme seg det?

Regjeringen har åpenbart intet felles politisk rammeverk for å redusere avhengighet, men håndterer hvert avhengighetsområde for seg.

 

En slik tilnærming kan til en viss grad innebære en generalisering av de nåværende politikkretningene. For eksempel må regulering av matvareindustrien trappes opp – en prosess som fortsatt er i et tidlig stadium. Regjeringen kan også prøve å overtale folk til å spise sunnerer, men en hel del kan gjøres for å forbedre matvarekvalitetet, framfor alt i fast food-industrien.

 

Presset på matvareprodusentene øker, men det må bli enda sterkere, og i kjøpesentrene kan selv så små ting som endring av butikkinnredningen utgjøre en stor forskjell når det gjelder impulskjøp av sukkertøy og alkohol.

 

Det er imidlertid behov for engasjement på områder som regjeringer vanligvis unngår. Avhengighetspreget atferd er forbundet med identitet og følelser. Lykke-teoretikeren, Professor Richard Layard, har lykkes i å overtale regjeringen til å finansiere en utvidelse av rådgivningstjenester for personer med depresjon. Men avhengighetspreget atferd, som i alle tilfeller veksler med depresjon, har mer alvorlige følger for samfunnet.

 

Man må slå fast noen prinsipper. Ett er å bruke penger på behandling når avhengighet først er utviklet, det andre er å bevege politikken i retning av selv-aktelse.

Avhengighet går nesten alltid sammen med et tap av selvtillit. Terapeuter, som Susie Orbach, har lenge insistert på at å utvikle emosjonell forståelse burde være grunnlaget på de fleste områder av sosialpolitikken.

 

Jeg er enig. Når mennesker blir kontrollert av vaner som de selv burde kontrollere, er vi ved vippepunktet i forholdet mellom dominans og frihet. Regjeringen har vist motvilje mot å blande seg inn, men det må den.