To slags fengsler
- Jeg pleier å si at rusgiftavhengige innsatte sitter i to fengsler, sa Rita Nilsen, - ett med dato for avslutning, og ett uten sluttdato. Det verste fengslet er avhengigheten, sa hun, for det er uten endelig sluttdato. Selv er hun 45 år, er tørrlagt alkoholavhengig, er barn av en alkoholavhengig og ble født med abstinens. Hun har en del kriminalitet i sin historie.
Retretten er en verdinøytral stiftelse som har som formål å gi hjelp til rusgiftavhengige og folk som tidligere har hatt slike problemer, og skal være en rusgiftfri arena. Tiltaket er der også for pårørende og tidligere straffedømte. I 2006 hadde de 1150 samtaler og akupunkturbehandlinger i Oslo fengsel, mens Rettretten selv mottok 800 besøk i sine egne lokaler. De hadde i overkant av 1000 telefonsamtaler med pasienter/pårørende og straffedømte. De er å betrakte som en frivillig organisasjon, men på grunn av pågangen har de nå fått en ansatt i full stilling. I tillegg drives stedet av 10 frivillige, og en av dem er Rita Nilsen selv.
Synspunkter på behandlingstiltak i fengsel
Dagens tema, avhengighetsbehandling og straff, ønsket hun å nærme seg gjennom egne erfaringer, både som aktiv rusgiftavhengig og gjennom sin yrkeserfaring.
Dersom man stiller spørsmålet om behandlingstiltakene innenfor fengselsvesenet er vellykkete, bør man også ta utgangspunkt i hva som er målet. Dersom målet er at den rusgiftavhengige innsatte ikke skal komme tilbake til fengslet igjen etter endt soning, er det et tankekors at mange innsatte er gjengangere. Et stort antall av disse har rusgiftrelaterte dommer. Nilsen, som selv hadde erfaringer som kasteball i systemet, henviste til at fagfolk ofte ikke er enige om hvordan man skal behandle en rusgiftavhengig, eller hva man skal behandle, verken innenfor eller utenfor murene. Er det en forstyrrelse/lidelse slik WHO har definert det som, og som også nevrobiologisk forskning viser, eller er det vondt i orken, krydret med litt dårlig moral? Det er ikke definert noen felles basis for rehabiliteringsprogrammene i kriminalomsorgen, og hva de må inneholde. Jeg opplever at både fagfolk og rusgiftavhengige mangler fagkunnskap om avhengighetslidelsen. Det finnes mye forskning på området som ikke blir tatt i bruk. Vi benytter oss av gamle programmer, og så forventer vi oss nye resultater. Jeg etterlyser nye svar på at det fortsatt er så mange gjengangere og rusgiftrelaterte dommer innenfor kriminalomsorgen. Vi bør samle sammen alle programmene, og undersøke hvilken viktig faktor det kan være som er utelatt, og som gir så få resultater. Hun mener det må være mulig å kombinere tiltak innenfor og utenfor kriminalomsorgen, noe hun mener Oslo fengsel har vist, ved å tillate at Retretten har fått komme inn til de ansatte med sitt tilbud, både på åpen og lukket avdeling. Der er de blitt kjent med de innsatte, og når de går over i åpen soning, er det mange som oppsøker Retretten på nytt. Her forsøker man å motivere folk etter endt soning til å gå inn i en behandling som har spesialisert seg på avhengighet. Her prøver man også å få avtalt en dato for inntak i behandling, slik at den som blir utskrevet fra fengselet, kan gå fra dør til dør uten ventetid. Det meldes fra kriminalomsorgen at det går veldig bra med mange av dem som har gått den veien, fra fengsel til avhengighetsbehandling, og til selvhjelpsgrupper, etterbehandlingstiltak og brukerorganisasjoner med fagkunnskap på området.
På jakt etter en visjon
Avslutningsvis siterte hun dommer Diane Strickland, i Drug Court i Virginia (tilsv. i Norge: Narkotikaprogram med domstolskontroll. Red) som sa: Vi som arbeider med rusgiftavhengige og kriminelle må lete med lys og lykte for å finne alt som kan hjelpe disse med denne sykdommen. For dette kan bidra til at barn slipper å bli kasteballer i barnevernet og fosterhjem, mødre kan få lov til å føde abstinensfrie barn og bli de mødrene de ønsker å være. En far kan få lov til å være tilstede for sine barn, fysisk, psykisk og ikke minst økonomisk, uten å være redde for å havne i fengsel.