Beretninger om narkotika i Norge - fra Knut Gribb til "Blind gudinne"

Massemedienes påvirkning

Massemediene tilskrives ofte altfor stor vekt i spørsmålet om hvordan våre holdninger og virkelighetsoppfatning formes og skapes. Normalt vil vi mennesker sammenholde de budskap vi mottar gjennom media med det vi ser omkring oss (egne erfaringer) og det vårt nære nettverk formidler. Dette hjelper oss til å korrigere skjev informasjon, og er en del av forklaringen på hvorfor ikke voldsfilmer gjør folk flest mer voldelige. Medienes direkte påvirkning av adferd, slik vi av og til får det rapportert ved drap, selvmord, osv., gjelder som regel personer i ubalanse og med svak forankring i et normalt nettverk. Medias direkte påvirkning av holdninger og adferd er altså et marginalt fenomen. Når det gjelder påvirkningen av vår virkelighetsoppfatning er det imidlertid behov for å nyansere.

Mediene kan ikke påvirke oss til å tro hva som helst, siden vi kan kontrollere det mediene formidler mot virkeligheten omkring oss. Derimot blir forholdet et annet når vi mottar informasjon om forhold vi ikke har egne erfaringer fra, eller hvor vi mangler kontakt med andre informanter. Medienes påvirkningskraft blir mye sterkere på disse områdene. Den amerikanske medieforskeren Gerbner (Gerbner, Morgan og Signorelli: Living with Television. The Dynamics of the Cultivation Prosess.) har studert hvordan medienes formidling av voldsbildet i samfunnet blir opphav til større feiloppfatninger, jo fjernere en sitter fra den virkeligheten som beskrives. I sin "kultivasjonsteori" viser han hvordan folk som henter sin informasjon om volden i samfunnet gjennom media, er tilbøyelig til å tro at vold er langt mer vanlig enn det faktisk er.

Heidi Lippestad viste i 1992 hvilke bilde norsk TV formidler av alkohol og narkotika (H.Lippestad: Kultivert framstilt, Hovedfagsoppgave i medier og kommunikasjon 1992). Bildene som ble formidlet av legale og illegale rusgifter var svært ulike: Alkohol førte sjelden til negative virkninger, mens narkotikabruk nesten alltid hadde dramatiske negative følger. Lippestad konkluderer, med henvisning til Gerbner, med at folk flest, fordi de er avhengig av media som informasjonskilde vedrørende narkotika, vil få et skjevt bilde av hvordan narkotika virker på brukerne og for samfunnet. I motsetning til hva som gjelder for alkohol, har folk flest liten mulighet for å kontrollere den informasjonen de får.

Barnet ut med badevannet

Fem år er gått siden Lippestads analyse av NRK-TVs rusgiftinformasjon. Et og annet er skjedd med både NRKs og andre medias budskap i mellomtiden. Den største endringen ser ut til å ha kommet de par siste årene, ved at kritikerne av den offisielle narkotikapolitikken har trådt inn i medias rampelys. Et av deres sterke argumenter har vært å peke på hvordan narkotikainformasjonen (gjerne kalt "propagandaen" av kritikerne) har vært ensidig og unyansert. Argumentet er i og for seg riktig, mye av den mediebrakte informasjonen har vært ubalansert.

Kritikerne gjør imidlertid et overslag. De later som om medienes ensidige bilde har vært det eneste som har eksistert, og at det har eksistert en total enighet om denne framstillingen av narkotikascenen. Videre argumenterer de som om denne unyanserte informasjonen skulle bevise at narkotikapolitikken er basert på sviktende grunnlag. I stedet for å søke en nøktern og nyansert informasjon, går kritikerne i den andre grøfta, og bagatelliserer narkotikaens skadevirkninger. Selv om flere av kritikerne fraråder narkotikabruk, er deres bagatellisering av narkotikaens negative følger så klar, at en med rette kan hevde at de heller barnet ut med badevannet.

Det blir unektelig litt pussig når journalistene engasjerer seg i denne kritikken. For oss som regner oss til den mer edruelige skaren av kritikere av massemedias tidligere korstog, blir det vanskelig å vite om vi skal le eller gråte. Fra en situasjon hvor vår kritikk av skrekkinformasjon og ensidighet har blitt totalt neglisjert av mediene, befinner vi oss plutselig i kjendisjournalistens skuddlinje, som om vi var en massiv skare av folk og organisasjoner uten motforestillinger og evne til å se annet enn sort og hvitt.

Kritikerne velger altså å se bort fra den debatten som har vært ført innenfor fagmiljøene og organisasjonene, og gjør seg dermed selv skyld i en sort-hvitt maling. Med fare for å bli oppfattet som ondsinnet, er det betimelig å spørre om det mer nyanserte bildet på virkemidler og sannheter i narkotikadebatten, ikke passer med liberale journalisters ønske om fokus på egen evne til kritisk tenkning. Deres analyse falmer unektelig vesentlig om en studerer litteraturen fra organisasjoner som UMN, FMR og det som er skrevet og sagt i fagmiljøene gjennom de siste 20 årene.

Dødsvampyren - en ikke eksisterende fiende?

Medienes bidrag til den offentlige debatten er nødvendig, men full av farer. Den eldste norske framstillingen jeg har funnet av narkotikaproblemet, er boka "Dødsvampyren", som handler om politidetektiven Knut Gribbs kamp med en kynisk og slu bakmann, som i ly av en respektabel fasade, trekker i tråder og hover inn store pengesummer fra avhengige narkomane. Boka er skrevet på slutten av 30-tallet, og ble trykket i Kriminaljournalen som føljetong (Øyulv Gran: Knut Gribb, Dødsvampyren, Nyutgivelse Bladkompaniet 1995). Historien ble altså skrevet ca. 30 år før problematikken ble særlig aktuell på norsk jord. Ikke desto mindre gis det et bilde av bakmenn, kynisme og grusomhet, som har overlevd og blitt "kultivert" av mediene i alle år siden ungdomsnarkomanien dukket opp på slutten av 60-tallet. Bildet av "Dødsvampyren" har svevet som en skygge over offentlig debatt og krav om strengere straffer, og den har vært bakgrunnsmusikk i advokatenes forsvarstaler (når de forklarte at deres klient ikke stemmer med skrekkbildet). Det pussige er at bildet fortsetter å sveve i bakgrunnen når liberaliseringstilhengerne framstiller brukere og småhandlere som ofre og uviktige aktører på narkotikamarkedet. Det er grunn til å spørre om den kyniske bakmannen egentlig eksisterer i norsk narkotikatrafikk, eller om han er et fantasifoster som har vært en nyttig konstruksjon for varierende behov i narkotikadebatten.

La oss tenke oss at han ikke har eksistert. Er det umulig at narkotikamarkedet kunne vedlikeholdes og drives av småhandlere og brukere som er mer desperate enn kyniske? Vil dette gjøre narkotikahandelen mer uskyldig og mindre skadelig enn det vi har trodd? Om svaret på disse to spørsmålene er nei - at narkotikatrafikken og skadene er der uansett, og ville kommet uavhengig av om aktørene var kyniske eller desperate, da må det få en del følger for vår analyse av problemet.

Narkotikaproblemet uten kyniske haier

For det første vil et eventuelt fraværet av de kyniske bakmennene bety at narkotikaen i seg selv har en negativ dynamikk innebygget, som gjør stoffet verd å bekjempe i seg. Dette ville i og for seg ikke innebære en ny erkjennelse, men understreke at problemet ikke skapes av kyniske spekulanter. Problemet kan i så fall heller ikke løses gjennom å bekjempe disse (hvis de altså ikke finnes).

Vi må legge større vekt på å forstå den dynamikken som finnes i handelen og håndteringen av stoffene. De regnestykkene som gjøres av politi og media ved beslag av stoff er alltid imaginere størrelser, siden de baserer seg på priser som forutsetter profesjonell handel (handel til markedspris) for hvert eneste gram. Mer realistisk er det at største delen av stoffet omsettes til brukere som tar så kraftig for seg av lasset at de har problemer med å gjøre opp for partiet. Dertil kommer at både det siste omsetningsleddet og folk lenger oppe i kjeden, overlater stoff til andre uten fortjeneste. Det handler om vennetjenester, gjengjeld for tidligere tjenester eller det skyldes manglende forhandlingsdyktighet. Dermed er det ikke relevant å operere med priser ut fra gateverdi, fordi slike beløp aldri havner tilbake i systemet. Om en har behov for å anslå verdien av narkotikahandelen, vil det være mer relevant å se på prisen til det konkrete nivå der beslaget gjøres.

Vi betviler ikke at det finnes aktører som gjør seg gode fortjenester på narkotikahandel. Likevel tyder mye på at proffer i stil med "Dødsvamyren" eller hvitsnippene i Anne Holts roman "Blind gudinne" er et klart unntak. Dette betyr igjen at økonomiske investorer som drivkraft i markedet er sterkt overvurdert. Handlen har sine lykkejegere og eventyrere, men drives først og fremst av det store antallet brukere som vil skaffe seg billig stoff, finansiere eget bruk, eller kvitte seg med gjeld.

Mytenes marked?

Om vi studerer hvordan narkotikaspørsmålet er blitt framstilt i offentlig debatt, formidlet i massemedier og av offentlige informanter, finner vi flere punkter der det er vanskelig å avgjøre om vi snakker om myter eller virkelighet. De store bakmennenes eksistens er bare en av de vedtatte sannhetene som vi ikke har tilstrekkelig dokumentasjon om, men som virker sterkt inn på vår forståelse av problemet og løsningsmodellene. En kan også stille spørsmål ved hele avhengighetsproblematikken: Vil ikke opprustingen av et behandlingsapparat for avvenning, lovverkets konstruksjon som ser avhengighet som formidlende omstendighet, og den alminnelige moraloppfatning som unnskylder og forstår folk ut fra deres tvangssituasjon, være med på å skape et klart avhengighetsbilde også hos narkotikabrukeren. Betraktningen av avhengighetsproblematikken er med på å forme hele vår forståelse, og skaper viktige betingelser for brukerens identitet og personlige ansvar.

Overdosedødsfallene som størrelse på problemet er et tredje forhold som svever i et landskap av begreper som styrer vår virkelighetsoppfatning, men som kan fortjene en kritisk gjennomgang. Det sies ganske flåsete at alle dør av kreft, bare de blir gamle nok. Kanskje er det også slik at alle heroinmisbrukere dør av overdose, bare de får leve lenge nok. Dvs. at jo bedre vi blir til å holde stoffbrukerne i live, ved godt helsestell, ernæring, lite vold i samfunnet, lav selvmordsfrekvens, osv, jo større er muligheten for at heroinbrukerne skal dø av overdoser. Samtidig vil ethvert avbrudd i stofforsyningen medføre risiko. Dermed blir avvenning (f.eks. i behandling og ved fengselsopphold) negativt, fordi det øker risikoen for overdoser. Forstå meg rett, overdosedødsfall er tragisk og noe vi skal ta på alvor. Likevel reflekterer tallene en tilnærming til problematikken som ikke makter å sette fenomenet i et helhetlig perspektiv.

Hva kan gjøres?

Vi har her pekt på hvordan massemedier og andre informasjonskilder ikke bare bringer oss informasjon, men også lett styrer vår oppfatning av en virkelighet vi vanskelig kan etterprøve.

Vi kan mane til større forsiktighet og kanskje også større tilbakeholdenhet. Det ville i alle fall ikke skade. Vi har likevel liten tro på at en slik selvpålagt tilbakeholdenhet og forsiktighet er realistisk. Siden media kan øke sin fortjeneste på det sensasjonelle, og journalister og kjendiser kan få det rampelyset de ønsker ved å spille på lettvinte budskap, vil den mytepregede og unyanserte informasjonen leve side om side med mer nøktern informasjon. Vi må dermed søke løsninger som ikke forutsetter det umulige.

En styrking av den faglige debatten er ett viktig tiltak som kan fungere positivt. Jo flere som er godt skolert, jo større sjanse er det for at de skal nå fram. Alvoret i narkotikaspørsmålet taler for at debatten føres på tvers av de ulike fagperspektivene. Oppstykkingen av problematikken gir muligheter for ny kunnskap, men truer samtidig med å snevre inn perspektivet. Forbundet Mot Rusgift vil arbeide nettopp for å skape tverrfaglige forum ved universiteter og høyskoler, slik at en får en bred og helhetlig debatt. Vi vil fortsatt være opptatt av språket og begrepsdannelsen, siden dette er viktige byggesteiner for kommunikasjonen om narkotikapolitikken.

Vi vil oppfordre også andre til å prioritere skoleringsarbeidet, gjerne på tvers av fag- og profesjonsgrenser. Den enigheten om grunnverdier som var rådende på feltet fram til for noen få år siden, er definitivt borte. Dette krever grundig skolering og evne til klar formulering for de som vil påvirke debatten.

Skoleringen og debatten må føres i alle kanaler. Tilhengerne av den norske narkotikapolitikken må utnytte det fortrinnet de har av å være i flertall. Det er viktig å arbeide med problemstillinger som er relevante for å fortsette forebyggende arbeid, behandling og annen byggende virksomhet. Vi må unngå at vi drives på defensiven av de som vil liberalisere lovgivningen, og at vi bruker all tid på en debatt på deres premisser. Offensive forslag, som sikter mot styrket forebygging, bedre behandling og mer effektive kontrolltiltak, vil kunne dreie fokus mot positive muligheter. Dermed kan en overvinne den resignasjonen og følelsen av maktesløshet som preger mange i dag.