Tidsskriftet RUSFRI

Er legalisering av kokain løsningen? Legaliseringstilhengere hevder at liberalisering av narkotikapolitikken er løsningen på landets konflikt, motstanderne av legalisering peker på at de store kartellene forsvant og med dem narkoterrorismen, og at strategien for narkotikabekjempelse derfor synes å fungere. Ingen av delene stemmer. Media som kunne kastet lys over sammenhengene bak en av verdens store humanitære katastrofer, vier nå kun plass til krigen i landet i en og annen notis. Som i Aftenpostens famøse tittel da landet ble passert av Peru i 2010 som det land i verden med flest hektar kokamarker:  «Peru tar over kokaintronen fra Colombia».

Landminer for å beskytte kokamarker

En av de mange fryktelige konsekvensene av kokainkrigen, er at landminer brukes for å beskytte kokamarker og kokainlaboratorier. Det eneste land som har flere landmineofre enn Colombia, er Afghanistan. Hvis den dagen kommer at de to landene bytter plass på listen, er det heller tvilsomt at en vil se overskriften «Afghanistan mister landminetronen».  Hvordan er det mulig at et stoff som forårsaker slik uendelig lidelse som kokain blir omtalt av en norsk journalist som noe festlig?

Uvitende om problemene

I en undersøkelse vi har gjennomført blant elever på videregående skole i Norge, var det overhodet ingen – 0% – som visste at kokain forårsaker store problemer for samfunn og befolkning i produksjons- og transittlandene. Når verken skole eller massemedia informerer om dette, og når risikoen ved kokainbruk fra legaliseringshold dertil ofte blir kraftig underspilt, er det ikke å undres over at kokain, i motsetning til andre stoffer, blir stadig mer populært, og at det fungerer som «gateway drug» for deler av befolkningen som ikke ser på seg selv som narkotikamisbrukere.

      Skjebnen til land som Colombia burde vært allmennkunnskap hvis man skal ha håp om å hindre kokainbruken å vokse ytterligere. Et lite resymé av utviklingen de siste 20 år kan være på sin plass.

AUC – en terrororganisasjon

Etter at Pabo Escobar ble drept, og Cali- og Medellín-kartellene forsvant, ble kontrollen over kokainproduksjonen i Colombia overtatt av de paramilitære gruppene som allerede hadde begynt å vokse seg store på geskjeften. Faktisk var lederne for flere av disse gruppene sterkt delaktige i kampen myndighetene og Cali-kartellet førte for å ta Escobar av dage, og nyere vitneprov viser at det kan ha vært lederen for den paramilitære gruppen ACCU, Carlos Castaño, som avfyrte skuddet som drepte ham på et hustak i Medellín i desember 1993. Noen få år senere tok den samme Castaño ledelsen over sammenslutningen av paramilitære grupper i Colombia, AUC, en organisasjon menneskerettighetsorganisasjonen Nuevo Arco Iris skulle kalle «den mektigste føderasjon av narkokarteller  som har eksistert i Colombia». ^[1]

      De astronomiske kokaininntektene gjorde at AUC kunne bygge opp en profesjonell hær som tok militær kontroll over store deler av nordlige og sentrale Colombia. Kontrollen ble konsolidert ved å føre krig mot sivilbefolkningen som ble ansett som «gerilja i sivil». Befolkningen i landsbyer som ble mistenkt for å sympatisere eller samarbeide med geriljaen ble samlet på plazaene for vilkårlige henrettelser. Frykten som bredte seg skyldtes imidlertid ikke bare drapene, men også den bestialske måten de ble begått på. Uskyldige mennesker ble brent i bildekk, begravd levende og kuttet opp med motorsager. Alt for å sikre at befolkningen adlød dem og ikke fienden. Grusomhet er den viktigste kapitalen en narkotikatrafikerende organisasjon besitter.

      170 000 mennesker ble drept i løpet av det drøye tiåret AUCs terrorvelde varte. Dels ble likene kastet ut i elvene – flere av massakrene ble av den grunn nettopp utført på broer – men etterhvert bygget AUC i stedet digre krematorie­ovner flere steder i landet. Minst 35 000 mennesker ble forsvunnet – forsvinne ble som kjent et transitivt verb på spansk under diktaturene i Chile og Argentina, men antall drepte og forsvunne der var bare en brøkdel av det AUC sto for i disse årene. Forfatteren Tom Feiling forteller i «Short Walks from Bogotá» om hvordan kvinnene ved Puerto Berrío som hadde ektemenn eller sønner som var forsvunnet, adopterte de navnløse likene som kom flytende ned elven, og slik fikk en grav å gå til.^[2] Men kvinnene selv var også militære mål. I følge Oxfam ble over 94 000 kvinner voldtatt av væpnede grupper bare under årene 2001-2009. 26 000 av dem ble gravide.^[3]

      Blodbadet førte selvsagt til at folk flyktet fra landsbygda inn mot byene for å berge livet – noe som var de narkoparamilitæres hensikt. At mer enn fire millioner colombianere i dag lever som internflyktninger, var ikke en konsekvens av krigshandlinger, men en bevisst fordrivingsstrategi.

Kokainbrukerne bryr seg ikke

Men dette gikk Europas kokainkonsumenter hus forbi. I Norge ble kokainkonsumet  tredoblet i årene som utgjorde AUCs storhetstid.^[4] Sannsynligvis var det de paramilitæres offisielle formål som kommunistbekjempere som forvirret en verdensopinion som trakk på skuldrene av den anakronistiske, tilsynelatende idelogiske, krigen i Colombia. På samme vis var AUC i stand til å inngå en serie med vanhellige allianser i Colombia under påskudd av å bekjempe geriljaen. Territoriell kontroll var deres mål for å sikre kokamarker, kokainlaboratorier, og transportruter – ruter som ble benyttet for å frakte kokainet ut av landet og som den andre veien brakte tilbake kontanter fra salget, våpen og ikke minst omsetningsregulerte kjemikalier til kokainfremstillingsprosessen.

      Disse aktivitetene lar seg ikke gjennomføre i noen betydelig skala uten å kontrollere viktige samfunnssektorer. Faktisk var det kokainbaronen «Chupeta» – i det som regnes som det siste rene kartellet (som altså ikke var paramiliært), Norte del Valle – som uttalte i et avhør etter han var pågrepet, at hans viktigste lærdom var at «narkotrafikk, det må du gjøre i samarbeid med ordensmakten».^[5] Han hadde flere dusin høytstående offiserer på sin lønningsliste. AUC hadde det mangedoble. Men deres kontakter i Colombias ordensmakt var bare en brikke i puslespillet som ble lagt. Ved trusler og/eller korrupsjon sikret de seg representasjon i påtalemyndigheten, i domstolene og i offentlig administrasjon. Og de tok politisk kontroll, i første omgang lokalt, og siden ved kongressvalget i 2002 som resulterte i at en tredel av landets kongressmedlemmer på ulike måter sto på AUCs lønningsliste. Det samme gjentok seg i kongressvalget i 2006, og det var først i 2008 at denne parapolítica-skandalen begynte å rulles opp.

Økonomisk styring av områder

Men para-economía – økonomisk styring over områdene de tok kontroll over- var ikke mindre viktig. Dels for å benytte andre selskaper – eller egne – til smugling av kokain, kjemikalier og våpen og til hvitvasking av inntektene. Og dels for å skattlegge all annen næringsvirksomhet, gitt at AUC hadde det reelle maktmonopolet i regionen. Nettopp at de involverte seg i ulike legale og illegale bransjer har gjort det vanskelig for enkelte å forstå AUC som først og fremst et kokainkartell. Men i likhet med organisert kriminalitet overalt visste de, med basis i én kjerneaktivitet, å diversifisere inn på ulike områder for å utnytte sin kapital og kompetanse til å maksimere inntekter og spre risiko. Den fremste forskeren på det paramilitære fenomenet i Colombia, Gustavo Duncan, har sagt at «alle narkotrafikanter var ikke paramilitære – men alle paramilitære var narkotrafikanter».^[6]

      En annen økonomisk dimensjon ved AUCs maktovertakelse var landområdene de usurperte (tilegnet seg urettmessig), enten ved å true bønder til å selge for en brøkdel av jordens verdi, eller ved å forfalske skjøter og offentlige registreringer på de landområder som flyktningene hadde forlatt. Omlag 8 millioner hektar ble stjålet på denne måten og tatt i bruk til kvegrancher og palmeoljeplantasjer av de paramilitære, deres stråmenn eller andre landoppkjøpere.

Bacrim – bandas criminales

AUC demobiliserte i perioden 2003-2006 – en lov vedtatt av kongressen de hadde fått innvalgt, ga dem  i praksis amnesti – men maktstrukturene og smuglerrutene falt umiddelbart i hendene på den neste generasjon narkoparamilitære grupper som går under fellesbenevnelsen bacrim (av bandas criminales), og har navn som Los Urabeños, Los Paisas og Los Rastrojos. Den kanskje vesentligste forskjellen fra det tidligere AUC er at disse neoparamilitære mange steder samarbeider tett med FARC-geriljaen om kokainvirksomheten, og at de ikke opererer i uniform slik at den militære kontrollen er annerledes. Men for øvrig er mekanismene de samme som Colombias kokaintrafikanter har utnyttet i alle år – men stadig mer raffinert og velprøvd: De legger til rette for sine kriminelle aktiviteter gjennom å få alle relevante samfunnssektorer til å agere i sin interesse – gjennom vold eller korrupsjon eller begge deler.

Reell fred?

Situasjonen i Colombia er fortvilt. Det finnes knapt kommentatorer eller analytikere i landet som tror på reell fred i Colombia så lenge de enorme kokaininntektene fortsetter å finansiere væpnede, illegale grupper og å korrumpere de som forutsetningsvis skal bekjempe disse. Den ideologisk orienterte delen av FARC har nå inngått en fredsavtale med myndighetene, men kokainvirksomheten, som utgjør rundt 75% av gerijaens inntekter, vil falle i hendene på avhoppere fra FARC eller de neoparamiliære bacrim.

Legalisering av kokain?

Legaliseringstilhengerne hevder som kjent at avkriminalisering eller legalisering av narkotika vil løse disse problemene for produsent- og transittlandene. Det er vanskelig å forestille seg at dette skulle gjelde kokain. Gitt alle kokainproduktenes helseskadelige effekter, virker det høyst usannsynlig at verdenssamfunnet skulle bli enig om å legalisere stoffet. Realpolitisk sett er det også utenkelig at land som Kina og den arabiske verden skulle gå med på å legalisere harde narkotiske stoffer som kokain. Det eneste påstanden synes å tjene til, er å redusere respekten for forbudet i land som Norge, og dermed øke andelen som anser sin kokainbruk som sivil ulydighet og ikke en kriminell handling med groteske konsekvenser.

      Hvis man skulle se for seg en avkriminalisering av kokain – altså et system der bruk var lovlig, men produksjon og salg ulovlig – ville leverandørene fremdeles vært kokainmafiaen, og situasjonen ville vært uendret for produsent- og transittlandene. Forutsatt at konsumet forble konstant. Men det er lite sannsynlig. SIRUS’ undersøkelser viser at 7% av unge voksne i Oslo ville ha prøvd kokain hvis det ikke var fare for å bli arrestert.^[7] Sannsynligvis står man imidlertid foran en snøballeffekt her – når disse prosentene vel hadde prøvd det, ville sannsynligheten for at deres familie og omgangskrets prøvde det i neste omgang, øke. Den sosiale fordømmelsen av narkotikabruk ville vært en kapital som raskt ville errodert i Norge ved avkriminalisering. Den eneste grunnen til at forbruket ikke skulle stige, måtte være hypotesen om at det nettopp er spenningen ved å bryte et forbud som gjør at mennesker inntar forbudte stoffer. Det er imidlertid en usannsynlig hypotese. Man bør innse at det er kokainets kvaliteter som gjør det populært. Kokain gir en unik rusopplevelse som mange ikke klarer eller vil leve foruten. Og det er et stoff som passer som hånd i hanske til norsk alkoholkultur: kokain eliminerer den sløvende effekten av alkohol, man kan feste lenger og drikke mer. 

      Edruelige tilhengere av legalisering/avkriminalisering, som The Economist, innrømmer da også dette. Forbruket av narkotika vil stige. Og hvis mafiaen da fremdeles sitter som eneleverandør, er resultatet gitt: situasjonen vil bli mye verre for produsent- og transittlandene. Avkriminalisering er for dem det verste av begge verdener.

Hva om staten overtar?

Så står man igjen med legalisering, staten overtar. «Ta vekk de kriminelles fortjeneste». Ett gram koster 10 kr en gros i Colombia. Frakt kanskje 3-4 øre. Påslag som for andre landbruksprodukter... en dekningsgrad på 65% vil mange være fornøyd med. Slår man så på 25% merverdiavgift, skulle man havne et sted oppunder 40 kroner grammet – som er den gjennomsnittlige mengden en festbruker inntar i løpet av en kveld. Ja, da er mafiaen definitivt ute av bildet. Men det sier seg selv at dét eksperimentet aldri vil bli utprøvd.

      I dag er gateprisen på et gram kokain kanskje 8-900 kroner – med en renhetsgrad et sted rundt 20-40%, altså er den reelle prisen rundt kr 2500 per gram. Hvor ville prisen bli satt i et tenkt legalisert regime for å unngå eksplosiv økning i bruken? 2000? 1500?

      Et holdepunkt for å mene noe om prisnivået i et legalisert system, er å vurdere kostnadene for brukens eksternaliteter (kostnader som følge av bruken). En studie fra USA indikerer at eksternalitetskostnaden for kokain kan ligge på 1100-1400 kroner per gram. Hvis en tar dette som utgangspunkt, måtte altså staten for å dekke skadene, drive forebygging og bekoste salg og distribusjon, legge prisen inkl..mva. på vel kr 2000 per gram.

      Men selv om prisen skulle bli satt lavere - kr 1000, eller sågar kr 500 – ville systemet vært ideelt for kokainmafiaen. Man kunne solgt kokain levert på dørene, døgnet rundt, også til mindreårige, for 300 kroner grammet. Og fremdeles hatt noe slikt som 3000 % avanse. Ikke fullt så mye som før, men markedet ville ha blitt større, kontrollregimet som skulle forhindre narkotikaproduksjon og –trafikk ville vært bygget ned (var ikke det noe av hensikten med legaliseringen?) slik at en mye lavere andel av produksjonen ville blitt beslaglagt, og risikoen for å bli arrestert ville vært langt mindre (og straffenivået for smugling av et legalt produkt ville vel uansett vært et helt annet?).

Legalisering – til fordel for mafiaen

Legalisering av kokain i samfunn av typen europeiske velferdsstater ville følgelig vært en stor fordel for kokainmafiaen. Kokainet som ville blitt solgt gjennom statlige utsalg ville ha kommet fra sertifiserte plantasjer/laboratorier, men hovedmengden ville fremdeles kommet fra illegale produsenter som neglisjerer alt av miljøkrav og arbeidstakerrettigheter. Akkurat slik ulovlig minedrift og uttak av trevirke er et gigantisk sosialt og miljømessig problem i Colombia i dag – til tross for at produktene som sådanne er lovlige.

      Mange land i verden ville jo heller ikke hatt systemer på plass for å kunne skattlegge legalt kokain – land som knapt klarer å innkreve merverdiavgift og langt mindre en fornuftig inntektsskatt i dag. Disse landene ville heller ikke hatt behandlingsapparat eller ressurser til forebyggingsarbeid. Og deres helseproblemer ved en kokainepedemi ville vært langt alvorligere enn i de europeiske land. Fattige mennesker i Latin-Amerika bruker vanligvis biproduktene fra kokainproduksjonen å ruse seg på; oxi, paco, basuco, perico... fellesnevneren er at stoffene forårsaker irreversibel skade på nervesystemet på kort tid, og at det i stor grad er barn som lokkes eller trues ut i avhengighet av disse stoffene. Også fattige i europeiske samfunn vil ty til de røykbare og uhyre farlige kokainvariantene som crack og freebase kokain som enkelt kan lages på kjøkkenbenken av kokainet kjøpt på det statlige utsalget. I et Europa som kan stå på kanten av et økonomisk sammenbrudd, kan en slik kokainepedemi få langt større omfang enn den ville hatt i bedre tider.

Legalisering av Colombia

Løsningen ligger følgelig ikke i legalisering av kokain. Den ligger derimot, som forskeren Francisco Thoumi har sagt det, i legalisering av Colombia. Forebygging ved tilbudsreduksjon. Grunnlaget for organisert kriminalitet og narkotikaproduksjon kan svekkes ved å bedre infrastruktur, helsetjenester og utdanning i de rurale, uveisomme deler av Colombia. Styrke institusjonene og tilby befolkningen på landsbygda markeder for alternative jordbruksprodukter. Dette handler både om strategisk bruk av verdenssamfunnets bistandsmidler (faktisk for å løse sosiale problemer i våre egne land), og det handler om nedbygging av handelsbarrierer.

            Dernest ligger selvsagt løsningen i forebygging ved etterspørselsreduksjon. At det er mulig, viser nedgangen i kokainbruk på 40% i USA de siste årene.^[8] Men da må temaet på bordet. Media, organisasjoner og institusjoner må tore å ta opp både kokainets helsemessige og samfunnsmessige konsekvenser. Inntil de gjør det, er legaliseringstilhengerne alene på banen med en argumentasjon som ikke holder vann. Men som bryter ned respekten for dagens politikk – og for kokain.