Rusgifter
Med «rusgifter» mener FMR alle rusframkallende/ bevissthetsendrende kjemikalier. Bruken av disse kjemiske stoffene har også evnen til å skape avhengighetsutvikling og fremmer unnvikende og passive holdninger overfor personlige, kollektive og samfunnsmessige utfordringer.
De viktigste rusgiftgruppene er:
- Rusgifter av opiumstypen
- Sentralstimulerende rusgifter
- Rusgifter av cannabistypen
- Hallusinogene rusgifter
- Rusgifter med beroligende og søvngivende virkning (Sedativa og hypnotika)
- Alkohol (Legale rusgifter)
- Sniffemidler
- Anabole steroider
- Andre nervegifter
Av de gruppene som her er nevnt, vil det være riktig å klassifisere de 8 første som rusgifter, mens koffein og nikotin her er blitt kalt nervegifter. Nyere, syntetiske rusgifter fordeler seg også innenfor de 8 øverste gruppene.
Bruken av rusgifter som alkohol, narkotika, visse oppkvikkende og beroligende medikamenter og sniffemidler inngår ofte i en brukerkultur, der kjemisk rus, virkelighetsflukt, og ansvarsfraskrivelse og/eller passivt konsum ofte er formålet med bruken. Med passivt konsum mener vi tilpasning til og akseptering av drikkepresset og rusgiftkulturen Disse elementene forsterker rusgiftenes passiviserende effekt.
Bruk av rusgifter
Med «bruk av rusgifter» mener FMR enhver bruk som ikke tjener medisinske formål.
Alkohol-, narkotika-, medikament- og sniffeproblemet kan synes ulike både i omfang og karakter, men har likevel som viktigste fellestrekk en omfattende passivisering av brukerne, og en kjemikalisering av menneskenes behov for nye opplevelser og endrede bevissthetstilstander. I vår del av verden er alkoholproblemet det dominerende rusgiftproblemet, og vår rusgiftkultur i all hovedsak en alkoholkultur.
Alkohol
Med «Alkohol» menes i dette programmet alle drikker som inneholder mer enn 0,7 volumprosent alkohol.
Narkotika
Med «narkotika» mener FMR alle kjemiske stoffer som er tatt inn i FNs narkotikakonvensjoner eller står på Helsedirektoratets narkotikaliste. Noen av disse er legemidler, som for eksempel morfin og metadon, men er ulovlige å innta dersom de ikke er forskrevet av lege. Et særlig problem utgjør nye, syntetiske rusgifter, som i stor grad blir distribuert via Internett, og produsert i primitive laboratorier både i utlandet og i Norge.
Hva er rus?
FMR skiller mellom rus, framkalt av tilførte rusgifter på den ene siden og rus framkalt av samvær med andre mennesker, av prestasjoner, av gode sinnsopplevelser, av natur- eller kulturinntrykk på den andre. Begge deler oppstår som en følge av økt aktivitet i hjernens belønningssystem.
Rusen er en følelse av forhøyet sinnsstemning, (ofte kalt eufori), en forsterkning av følelser, en opplevelse av mer og mindre intens spenning, eller en mer eller mindre diffus følelse av psykisk og fysisk velvære. Folk har til alle tider traktet etter slike rusopplevelser. Opprinnelig betyr ordet en oppjaget, opphisset tilstand (eng. rush, tysk Rausch), som i rushtid eller svensk rusningstid. Alle tilstander av velbehag eller eufori korresponderer med kjemiske prosesser i hjernens lystsenter, hvor hjernens egne rusframkallende stoffer, såkalte signalsubstanser, blir utløst. Slike tilstander kan utløses bl.a. ved, forelskelse, ved sex, ved dans og rytmiske bevegelser, ved opplevelse av natur, musikk, kunst, ved seiers- og prestasjonsopplevelser, ved kreativ utfoldelse (skaperglede) - og ved inntak av rusgifter.
Rusen – en artsbevarende funksjon
Det som vanligvis kjennetegner positive, naturlige rusopplevelser er at de oppstår i forbindelse med en eller annen aktivitet, og/eller i samspill med andre mennesker. Vi mennesker er forskjellige, og det er våre rusopplevelser også.
Den naturlige rusen har i utgangspunktet en artsbevarende funksjon, ved å stimulere til gjentagelse av opplevelser som er positive for individet, som å ta til seg føde, slukke tørsten, ha sex, passe på barn, oppdage nye ting – søke nye erfaringer og mestringsopplevelser.
De kjemiske rusmidlene, rusgiftene, utkonkurrerer de naturlige rusmidlene i kroppen ved å virke sterkere, og skape rus med mindre anstrengelse.
De blir dermed mer sentrale enn andre, ikke-kjemiske rusmidler i folks bevissthet og i kulturen når det gjelder å framkalle rus – og har derfor i mange sammenhenger fått bortimot enerett på å representere rusen. Noen begrunner dette med at rusgiftene virker så mye sterkere enn andre, ikke-kjemiske rusmidler. Dette er imidlertid doseavhengig. En rus, forårsaket av at favorittklubben scorer mål, at favorittartisten står på scenen, eller religiøs ekstase kan nok overgå virkningen av ett glass øl eller vin.
Positiv rus
Rusgiftbrukens tendens til å skape avhengighet, utagerende og sjenerende atferd, ulykker og helseskader, har fått mange til å vende seg mot rusen (som er naturgitt). Vi får uttrykk som «rusfri» istedenfor «dopfri» eller «rusgiftfri». Forbundet Mot Rusgift har lansert begrepet «Positiv rus», dvs. rus som er framkalt på naturlig måte, uten bruk av tilførte kjemikalier. Denne rusen har som funksjon å bidra til «regresjon i jegets tjeneste» (Johan Cullberg): Det å kunne få hvile fra hverdagens verden en tid og gå inn i en regresjon er noe som tilhører de grunnleggende menneskelige behovene. Men dersom man skal koble av fra hverdagen, bør det skje på en slik måte at man kommer sterkere tilbake. En tilsvarende regresjon (timeout) med for eksempel alkohol vil svekke kroppen og hjernen (alkohol er et bedøvelsesmiddel og brukes som oppløsningsmiddel i diverse medisiner). I en rasjonell nytelsesfilosofi har den positive rusen en selvsagt plass, mens den kjemikalieframkalte har så mange skadevirkninger at det er grunn til å begrense den mest mulig.
En klar hjerne
En forutsetning for at rusopplevelsene skal bli så fullkomne som mulig, for at de naturlige rusmulighetene skal få maksimal mulighet til å virke, er at vår indre kjerne har full mottakelighet, at sansene våre er skjerpet, at hjernen vår er fri og ikke full av tilførte kjemikalier. Det er her rusgifter som alkohol skiller seg ut. Forutsetningen for deres virkemåte er tvert imot en bedøvelse eller endring av deler av den indre personligheten, en sløving av sanseapparatet, en utenfra tilført kjemisk forandring av hjernens funksjon. Fra et russynspunkt kan det derfor være fornuftig å velge bort de kjemiske rusmulighetene, rusgiftene, og i stedet satse på den naturlige, ikke-kjemiske rusen.
Vi trenger et begrep med negativ klang
Men dersom vi skal ha en positiv definisjon av rus, trenger vi et advarende begrep for å beskrive de kjemiske rusmidlene som kidnapper belønningssystemet. Derfor bruker FMR begrepet RUSGIFT. Begreper som avgiftning, intoks eller alkoholforgiftning er i alminnelig bruk og begrepet rusgift er en naturlig avledning av dette. Kroppen reagerer på samme måte når den skal kvitte seg med alkohol og narkotika som når den prøver å bli kvitt andre giftstoffer. På engelsk er samlebegrepet for alkohol og narkotika «Intoxicants» (forgiftningsstoffer), og FMRs
engelske navn er derfor : «League against intoxicants».
Påvirkning uten rus
All rusgiftpåvirkning er ikke rus. Når personer bruker medikamenter for å lindre smerter eller uro, når personer med tung heroinavhengighet inntar en ny dose for å unnslippe abstinenser og kroppslig ubehag, når langtkomne alkoholavhengige bruker alkohol i samme hensikt, er det knapt en opplevelse som kan kalles rus som framkalles. Folk kan være bedøvet eller forvirret, eller deprimert på grunn av sin rusgiftpåvirkning, uten å oppleve noen rusfølelse.
Terminologi
Det har i en del år foregått en språkmessig utvikling innenfor rusgiftfeltet. Noen begreper kan kalles «språkdeodoranter», dvs. de bidrar til å gjøre fenomener mer akseptable, som når rusgifter i offentlig språkbruk blir omtalt som «rusmidler».
Misbruksbegrepet
Andre begreper er uttrykk for en forsvarsholdning når det gjelder for eksempel egen alkoholbruk, som når man omtaler problematisk alkoholbruk som «misbruk». Dette begrepet innebærer tankemessig at det finnes en alkoholbruk som ikke medfører negative effekter, mens det i virkeligheten er slik at all sosial alkoholbruk er med på å opprettholde og styrke alkoholkulturen og drikkepresset og gjør det sosialt akseptabelt å drikke alkohol.
Ofte brukes begrepet «alkoholmisbruk» eller «alkoholmisbruker» som et moralistisk stempel på den som pådrar seg alkoholproblemer. Undersøkelser har dessuten vist at forståelsen av begrepet varierer over tid, og fra person til person, og at «misbruk» som regel betyr en alkoholbruk som er annerledes, større og/eller mer utagerende enn det brukeren selv har. WHO har gått bort fra dette begrepet, og snakker isteden om «skadelig bruk.»
Fylla
Erfaring viser at de fleste alkoholbrukere har vært fulle, og mange er ofte fulle. Fylla er i Norge det største alkoholproblemet, og medfører, sammen med alkoholkulturen, langt flere skader og ulykker enn den individuelle alkoholavhengigheten hos et mindretall. Det er likevel ingen direkte sammenheng mellom promille og atferd. Det samme alkoholinntaket som i ett tilfelle kan gi høy stemning i festlig lag, kan i et annet medføre vold eller risikoatferd. FMR snakker derfor ikke om alkoholmisbruk, men om alkoholbruk, som en nøytral betegnelse på alt inntak av alkohol.
En tredje terminologivariant avspeiler tanketomhet, som når avhengighetsbehandling omtales som «rusbehandling» og rusgiftproblemer som «ruslidelser». Det er jo ikke rusen man behandler, men rusgiftavhengigheten, og det er ikke rusen man lider av, men de rusgiftforårsakede problemene, som avhengigheten, kontrolltapet, vold og utagering i fylla osv.
Avhengighet
Alkoholbruk fører til ulike grader av avhengighet og er en risikofaktor for en betydelig andel av befolkningen, menn, kvinner og barn. Ca. hver femte innbygger vil i løpet av livet pådra seg et alkoholproblem (Folkehelserapporten 2014). Dette har ikke vært tilstrekkelig framme i den offentlige debatten omkring alkoholpolitikken. Det dreier seg om en meget sterk fysisk og psykisk avhengighet. Å skaffe seg alkohol har for den alkoholavhengige blitt et behov som overskygger de fleste andre drifter og behov. Det er også vanlig for mange å føle et behov for små mengder alkohol hver dag, for eksempel en eller to flasker øl, eller et par glass vin etter en anstrengende arbeidsdag. Denne psykiske avhengigheten kjennetegnes av en følelse av ubehag og lett irritasjon om ikke den daglige dosen tilføres. En psykisk avhengighet av alkohol i visse situasjoner er vanlig. Den kan også være meget sterk. Forskjellen fra de definert alkoholavhengige er at det ikke er snakk om et så sterkt fysisk avhengighetsforhold Vi snakker da ofte om en situasjonsavhengighet av alkohol. En person behøver ikke å føle noen trang til alkohol i det daglige, men føler at han/hun ikke kan komme seg igjennom en sosial situasjon, for eksempel en fest eller et selskap, uten alkohol.
De andre rusgiftene er tilsvarende avhengighetsskapende som alkohol, noen også fysisk avhengighetsskapende, men alle har evnen til å framkalle en sterk psykisk avhengighet.
Spørsmål:
Send dine reaksjoner til post@fmr.no |