Tidsskriftet RUSFRI

Stillheten er det første som slår oss på vei ut av bilen. Parkere kan man nemlig gjøre rett innenfor porten. Stillheten og lukten av gress. De første tegn på sommer har kommet når ”Mot Rusgift” besøker SRS, og dets brukere og ansatte ved Stensløkka Ressurssenter. Derfor er det vel ikke mer enn naturlig å møte tre til dels smilende ansikter på verandaen utenfor inngangen på baksiden av murhuset .

– Hvor treffer jeg Ingvild Aargaard? – Bare gå inn døren til høyre. Og der var hun, damen som åpenbart både lever og ånder for dette ettervernshjemmet, som det i realiteten er.

 

– SRS er i høy grad et ressurssenter, men jeg skal gi deg rett. Det ligner mer ett hjem, sier Ingvild Aargaard.

 

Ingvild Aargaard tror helt åpenbart svært sterkt på tilbudet SRS representerer og ikke minst ideologien institusjonens faglige virksomhet er fundert på. I denne sammenheng påpeker hun at selv om institusjonen har et høyst hjemlig preg, gjør imidlertid innholdet langt fra seg selv, men krever derimot stor innsats både fra klientene og fra de ansatte.

 

– Før jeg går inn på hva SRS` tilbud omhandler, vil jeg gjerne at du skriver hvor stor pris vi setter på at Oslo kommune, og spesielt Rusmiddeletatens direktør Lilleba Fauske sikrer opprettholdelse av dette stoff- og medikamentfrie tilbudet i en tid hvor alt ser ut til å handle om kun medikamentell behandling av rusgiftavhengige som vil ut av sin fastlåste situasjon, sier Aagaard. Gjentatte ganger understreker hun under vårt besøk hvordan kommunen gjennom å holde fast på og ved SRS som institusjon og å kreditere institusjonens rusgiftfrie mandat, sikrer eksistensen av et stoff- og medikamentfritt etterbehandlings- og oppfølgingstilbud i kommunal regi, noe som ikke kan ha vært like lett i de siste årene, jfr. det foran nevnte.

 

Ingvild Aargaard peker i den sammenheng også på de store verdiene som ligger i de to eiendommene som benyttes av SRS. Men hun viser samtidig til resultatene de oppnår og kostnadene det utgjør at rusgiftavhengige forblir i sin situasjon i årevis.

 

-– Målet med SRS` tilbud er oppnåelse av et liv helt ute av hjelpeapparatet, smiler Aargaard og vet selvfølgelig at dette på sikt også er best for Oslo Kommune. Både direkte gjennom sparte kostnader og indirekte gjennom at færre blir værende i sin rusgiftavhengighet. Da har vi ikke engang snakket om retten alle burde ha til ett stoff- og medikamentfritt liv.

 

– Jeg mener ikke å si noe galt om medikamentell behandling. Gitt på rett måte og under hensiktmessige betingelser er denne type behandling ofte den eneste veien ut av avhengigheten. SRS er tross alt ett etterbehandlingstilbud. Når klientene blir tatt inn ved institusjonen har de først vært i primærbehandling for sitt rusgiftavhengighet og har gjennom den fått hjelp til å begynne på veien videre. Slik sett må du for all del ikke oppfatte det jeg sier som ett angrep på behandling med medikamenter.

 

Hva Ingvild Aargaard ønsker å si er at det ikke må bli slik at rusgiftavhengige blir dømt til å fortsette livet ut på medikamentell behandling. Det gamle livet må på ett eller annet tidspunkt få ta slutt. Dette er hva Stensløkka Ressurssenter handler om, og er også grunnen til at ”Mot Rusgift” valgte å ta turen dit.

 

I sin presentasjon skriver SRS at institusjonen er ”en oppfølgings / attføringsinstitusjon for personer som er under rehabilitering for sin rusmiddelavhengighet. Opphold ved institusjonen betinger gjennomført primærbehandling, og fordrer rusfrihet samt fravær av medikamentassistert behandling under rehabiliteringsopplegget.”

 

– Man kan under ingen omstendigheter oppholde seg her med noen form for rusgifter i kroppen. Kommer man påvirket blir man bortvist fra opphold ved institusjonen. Ingvild Aargaard ser det ikke som problemfritt at vilkåret er slik, men et rusgiftfritt miljø må være rusgiftfritt. Hensynet til de øvrige klientenes rusgiftfrihet er overordnet, og derfor er det ikke noe slingringsmonn på dette området. Man beholder plassen ved institusjonen, men er utestengt inntil man har ”rene” prøver / er blitt rusgiftfri, dette også når vedkommende selv har innrømmet å ha inntatt stoffer. Blir det derimot avdekket at man har inntatt rusgifter mens man har oppholdt seg ved institusjonen, blir man utskrevet, og må igjennom en ny innsøkningrunde, eventuelt med et nytt opphold ved avgiftnings- eller behandlingsinstitusjon før plass ved SRS påny tilbys. Imidlertid følges de bortviste og til dels også de utskrevne klientene tett opp i etterkant, dette i den hensikt å bidra til at klientene snarest mulig kan få kontroll over sitt giftinntak og kan starte opp igjen der hvor det glapp.

 

Stensløkka Ressurssenter har 17 døgnplasser, fordelt på to hus og seks dagplasser. Klientene får videre kontraktsfestet oppfølging etter utskrivning fra institusjonen. I tillegg disponeres en overgangsleilighet, VIBO, med plass til tre personer. Denne ligger sentralt i Oslo. Nedre aldersgrense for inntak ved institusjonen er 18 år. Det tas også i mot klienter etter § 6,2 i Lov om sosiale tjenester, og etter Straffegjennomføringslovens § 12. For ordens skyld er det greit også å få påpekt at tilbudet ved SRS gjelder begge kjønn, og at faktisk også par kan få plass.

 

Personalmessig har SRS lagt tungt opp til å ha spisskompetanse innen sosial rehabilitering og yrkesrettet attføring. Institusjonen har institusjonssjef, som er Ingvild Aargaard, og assisterende institusjonssjef, denne siste er imidlertid p.t vakant. Den øvrige staben består av en merkantil konsulent, sosialkonsulenter, miljøterapeuter, våken nattevakt, husholder og renholder.  

 

SRS` faktiske tilbud består av bistand med familie og nettverksforhold, fritid, økonomiske og boligmessige anliggende, samt yrkeskvalifisering. For å få til dette, samarbeides det med mange eksterne aktører, som for eksempel sosialtjeneste, NAV, RUPO, spesialistinstitusjoner, psykologer, primærleger, spesialskoler, med flere.

 

– Skolene med tilrettelagt undervisning, som SRS har et særlig nært samarbeid med, fortjener all den ære de kan få for de gode resultatene klientene oppnår mens de er ved SRS, smiler Aargard. Dette gjelder først og fremst Kirkeveien Videregående Skole. Denne skolen har opp gjennom årene i følge Aargaard gitt utallige av SRS` klienter et helt unikt undervisningstilbud, et som det knapt finnes maken til i angjeldende bransje.

 

– De pedagogiske evnene disse skolenes lærere besitter samt deres fabelaktige måte å liste frem klientens iboende ressurser på, med strålende prestasjoner som resultat, er ikke bare en fryd å være vitne til, men også til ettertanke med henblikk på hva som bevirker tro på egne muligheter og derigjennom opplevd egenverd. SRS er overbevist om at uten akkurat disse skolenes kvalifiseringstilbud, ville atskillige klienter ha vært betydelig dårligere stilt under sine rehabiliteringsopplegg, snytt som de da ville ha vært for bekjentskap med mange av sine egne iboende evner, fremholder hun.

 

Det handler om fire sentrale selvlagede T’er for dem som klienter ved SRS:

 

Tro at det nytter

Tåle hva det krever

Trene på å mestre

Ta tiden til hjelp

 

Men disse fire T-ene er i følge Aargaard også avhengige av og står i et kontinuerlig samspill med rehabiliteringens fire F-er, også selvlagede:

 

Forhåpninger

Forutsetninger

Forpliktelse

Forløp

 

– I disse åtte ordene ligger grunnstammen for alt hos oss, sier Aargaard og legger selvfølgelig til rusgiftfriheten som alfa og omega over disse.

 

Et viktig poeng som Ingvild Aargaard også ønsker å peke på er at man under opphold ved SRS skal være i et eksternt yrkeskvalifiserende opplegg, enten i form av tiltaksplass, hospiteringsplass, jobb eller utdanning. I denne forbindelse foretas det kartlegging av den enkeltes ressurser og muligheter, med råd og støtte til realistiske kvalifiseringsopplegg. Det gis individuell bistand med arbeidssøking og tilrettelegging av utdanningsopplegg. Hjelp til å komme gang står helt sentralt.

 

Man ønsker med dette selvfølgelig også å finne både eksisterende og ukjente/ubrukte ressurser hos klienten. Er det spesielle evner, anlegg, interesser og personlighetsmessige forutsetninger som så langt kanskje ikke har vært avdekket? Det man finner, kan gi flere valgmuligheter på veien videre, samt gi en kanskje lenge etterlengtet selvfølelse og selvrespekt.

 

Sentralt i dette er også arbeid med klientens sosiale nettverk, familie, fritid. En hver som har fått plass ved SRS må forplikte seg til dette arbeidet. For å etablere og reparere tidligere nettverk og relasjoner, samt skape en meningsfylt fritid er en lang og møysommelig prosess.

 

Under oppholdet ved SRS gjøres det bruk av individuelle behandlingsplaner med konkrete mål og tiltak. Planen skal være en ”levende” plan, som evalueres og justeres jevnlig, og den skal være en integrert del av klientenes eventuelle Individuelle Plan, en overordnet plan som skal lages av bydelenes sosialtjeneste i samarbeid med klientene.

 

Det individuelle arbeidet med og oppfølgingen av klientenes behandlingsplaner gjøres i ”smågruppen”. Nevnte gruppe består av klienten selv, en sosialkonsulent og en miljøterapeut, og utgjør det indre behandlingsteamet. ”Smågruppen” besitter mandatet for fremdriften av behandlingsopplegget for den enkelte, samtidig som det øvrige fagpersonalet støtter opp under arbeidet med den enkeltes mål og tiltak.

 

– Det er viktig å fremheve SRS` ideologi, som er at endring er mulig. Dette er en tese som forplikter oss som institusjon, og som vi må bidra til å gjøre synlig for våre klienter via deres egne konkrete handlinger, fremholder Ingvild Aargaard som en kommentar til den lille gjennomgangen av hva et SRS opphold består i.

 

At SRS som institusjon fordrer rusgiftfrihet under oppholdet er imidlertid ikke nok i seg selv. Staben ved SRS vet at å bli holdt eller holde seg rusgiftfri for en periode ved ”ytre” hjelp ikke er nok alene. Tvert i mot: For at endring til det bedre skal kunne oppnås, må det være noe å handle på. Det er dette noe som gir mening og vekst.

 

– Det må lages et innhold i rehabiliteringen, et innhold som bærer i seg en realistisk og målbar mulighet for progresjon og resultatoppnåelse for dem det gjelder, og som således gir håp om fremtidig mestring av rusgiftavhengigheten og av livet for øvrig, sier Aagaard om dette før hun vil ha med seg ”Mot Rusgifts” utsendte rundt i de to byggene som institusjonen bestyrer i Lyder Sagens gate i Oslo.

 

Det er gammel, staselig stil, med tungt treverk og ornamenter i halve hovedbygget, men det jobbes åpenbart med å gjøre rom lysere, og spesielt rundt kjøkkenet virker alt meget lysere. Når dette er sagt ligger det intet negativt i noe av dette. For alt har klasse, stil og historie. Klassisk historie og arkitektur ligger som et kulturelt teppe over hele huset. Uten at det går ut over følelsen av at dette er som ett hjem i den tiden klientene bor der. En liten titt inn på ett av badene viser dette veldig tydelig. Det skal godt gjøres å komme lenger vekk fra institusjonspreg enn det dette badet representerer. 

 

I trehuset er det en del av det samme tankesettet, spesielt rundt trappen opp i annen etasje. Klassisk tapet, ornamenter, det er rett og slett gammeldags og stilig. Og begge hus matches godt av en stor og grønn hage. Vi snakker virkelig om en fredet plett, overfor Bislett, i travle Oslo. 

 

Ingvild Aargaard smiler av vår observasjon. Personlig tenker hun seg at SRS på mange vis utgjør et slags forsterket fosterhjem for voksne, uten egentlig å bevisst legge opp til dette selv. For effekten av institusjonens fysiske og litt gammeldagse forhold og derved nesten hjemlige karakter, den fortsatt gode bemanningsnormen samt strukturen på hvordan tilbudet omsettes, gjør at både klienter og ansatte er i fellesskapet og / eller går om hverandre nær sagt til alle døgnets tider, og dermed erfarer hverandre i mange forskjellige sammenhenger. Ved dette fungerer man automatisk som identifikasjonsobjekter for hverandre i små og større situasjoner, hvilket medfører løpende viktige bekreftelser og nødvendige justeringer, også i helt vanlige, hverdagslige anliggender. Med andre ord: Her trenes det på alle arenaer, med og uten eget vitende.

 

– Ganske genialt, og aldeles gratis, smiler Aargaard og peker vel egentlig på det som kan synes å være det beste med hele Stensløkka Ressurssenter. Man er ikke en tradisjonell institusjon, man er også ett ”hjem” der alle må ta hensyn til hverandre. Dermed blir interaksjonen mellom enkeltpersonene og hverdagens små og store uforutsigbare utfordringer vel så viktige faktorer som den faglige behandlingen. Og at det er genialt er det ikke vanskelig å være enig med Ingvild Aargaard i.