Kjære forbundsfeller og venner.
Velkommen til årsmøte i FMR. I år er det 119 år siden Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund ble stiftet i 1904, og det er 50 år siden vi fikk navnet Forbundet Mot Rusgift, FMR i 1973.
NARKOTIKAUTVIKLINGEN
Det er umulig på noen minutter å snakke om narkotikautviklingen fra krigen og fram til i dag, så bare noen høydepunkter.
Narkotikaproblemet på 50- og begynnelsen av 60-tallet var et eksotisk fenomen og var først og fremst et problem for helsepersonell, og da ikke som behandlere, men som pasienter.
Derfor ble Statens Klinikk for narkomane etablert på Hov i Land i 1960, et stort og ærverdig sykehus, og klientellet var leger og sykepleiere.
Hvorfor det? Jo, fordi de var stort sett de eneste som den gang hadde tilgang til narkotika, og som kunne beruse seg på narkotiske piller eller sprøyter.
STOFFBRUKEN BLANT UNGE
I 1965 startet den første narkotikasaken i Norge hvor ungdom var involvert. En utenlandsk student ble tiltalt og straffet for tilknytning til cannabis. Hippietiden ble dermed innledet i Norge, og i løpet av noen år ble cannabis mer utbredt enn andre narkotika, og ble et kulturelt uttrykk, ikke bare for bestemte problemer, men også for en opprørsk og langhåret livsstil, som Nils Christie snakket om.
Denne livsstilen førte naturligvis også til problemer for mange. Jeg hospiterte på denne tiden hos overlege Teigen på Hov i Land, og fikk den første kjennskapen til at det ikke gikk så bra med alle hippiene. Men noen kom seg igjennom og ble rusfrie, og i 1969 ble Solliakollektivet opprettet, det første bo- og arbeidskollektivet for stoffavhengige i Norge, som ble startet med rusfrihet som mål. I løpet av de nærmeste tiårene ble det også etablerte en rekke nye kollektiver.
Hippietiden ble dermed innledet i Norge, og i løpet av noen år ble cannabis mer utbredt enn andre narkotika, og ble et kulturelt uttrykk, ikke bare for bestemte problemer, men også for en opprørsk og langhåret livsstil, som Nils Christie snakket om.
OVERDOSER
I 1976 ble også det første overdosedødsfallet registrert i Norge. Det var på det tidspunktet en overveldende enighet i Norge om at narkotika var farlig og noe man måtte ta avstand fra. Erfaringene fra Sverige med legalforskrivning av narkotika fra 1965–1967 hvor sprøytebruken spredde seg svært raskt og hvor et stort antall ungdommer ble rusavhengige, gjorde at Helsedirektør Karl Evang på den tiden støttet en restriktiv narkotikapolitikk
HIV-testen ble tatt i bruk i 1985, og det ble påvist at noe av HIV-smitten skyldtes deling av brukte sprøyter.
RUSBEHANDLING ETTER HASSELAMODELL
Det var mange som hadde store forhåpninger – eller bange anelser – den gang Tyrilikollektivet startet sin virksomhet her i landet i 1980. Dette var et norsk kollektiv etter svensk Hassela-modell – med slagordet «Tvangen til frihet». Eller var det en bombe under det norske behandlingsapparatets motstand mot all tvang i behandlingen av stoffavhengige?
AIDS OG NARKOTIKA
Situasjonen endret seg imidlertid først på 80-talllet med introduksjonen av AIDS, hvor sprøytebrukende rusavhenggige var en av risikogruppene. HIV-testen ble tatt i bruk i 1985, og det ble påvist at noe av HIV-smitten skyldtes deling av brukte sprøyter. En diskusjon av skadereduksjonsparadigmet med utdeling av rene sprøyter, oppsto.
Det ble etablert sprøyteautomater i flere byer og i utlandet diskuterte man også sprøyterom og vedlikeholdsbehandling av opiatbrukere med metadon. Men i Norge mente man på den tiden at man hadde narkotikaproblemet under kontroll, og mente byer som Amsterdam, Frankfurt og Zürich had-de seg selv å takke, når det tillot store åpne russcener midt i byen.
OVERDOSER
Oslo f.eks. hadde svært få tilfeller med overdoser på begynnelsen av 90-tallet, så få at det ikke engang ble ført statistikk over det. Men det skulle endre seg. Utover på 90-tallet fikk vi en ekspanderende heroin- og sprøyteepidemi i Norge, med et galopperende antall overdosedødsfall, og helsemyndighetene visste ikke hva de skulle gjøre.
Impulser fra utlandet ble innhentet. Også FMR hadde studiegrupper til Zürich, Frankfurt og Amsterdam, og skrev rapporter derfra. Erfaringene var ulike, men det var bl.a. diskusjon om sprøyterom kunne være en vei ut av uføret.
Andre mente at metadon ville gjøre susen, og de fleste mente at å tillate åpne russcener i sentrum i de største byene bare ville øke problemene. Slik vi så at Plata i Oslo gjorde 1995, og Nygårdsparken i Bergen litt senere.
FORTSATT HØY, MEN STABIL OVEDOSEDØDELIGHET
I Norge kulminerte overdosedødeligheten rundt år 2000, men har også i senere år holdt seg relativt høy. Man hadde flere lavterskel overnattingstilbud og feltpleiestasjoner bl.a. i Oslo, men også etter hvert tilsvarende i andre byer, som skulle forebygge overdosedødsfall i de mest utsatte gruppene.
Et metadonprosjekt for HIV-smittede opiatavhengige ble opprettet først på 1990-tallet, og i 1994 ble også et metadonprosjekt for langtkomne opiatavhengige uten HIV-diagnose opprettet i Oslo. Et landsomfattende program for legemiddelassistert rehabilitering, LAR ble opprettet i 1998, mens ett sprøyterom ble opprettet først i 2005, og da var allerede overdosedødeligheten sunket betraktelig.
Av de overdoseforebyggende tiltakene som ble diskutert på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet var det antagelig LAR-programmene som stabiliserte og reduserte overdosedødeligheten, men på et fortsatt høyt nivå.
LAR ble etter hvert den helt dominerende tilnærmingsformen overfor opioioidavhengige, og omfatter i dag mer enn 8200 personer. Men LAR førte også til at mange stoffavhengige ikke ble tilbudt institusjonsbehandling. Rusfrihet som behandlingsmålsetting kom i bakgrunnen.
SPESIALISTHELSETJENESTE OG LAR
Behandlingsansvaret for rusavhengige ble overført fra fylkeskommunene til spesialisthelsetjenesten i 2004, noe som gjorde at leger og psykologer fikk større eierskap til rusbehandling. Det ble likevel understreket at behandlingen skulle være tverrfaglig, selv om de sosialfaglige spilte en underordnet rolle.. En legaliseringsbevegelse vokser fram, som gradvis har fått større påvirkning på opinionen, inklusive ivrige og liberale journalister og ditto politikere. En ide om at avkriminalisering er et narkotikapolitisk mål vokste fram. Rusreformutvalget ble nedsatt i 2018.
AVKRIMINALISERING ELLER LEGALISERING?
Diskusjon om avkriminalisering ble satt skikkelig på dagsordenen rundt 2021 med rusreformutvalgets utredning, og politikere fra Høyre og Venstre gikk i spissen for en diskusjon om politiets praksis i narkotikasaker.
Da Arbeiderpartiets landsmøte ble avholdt våren 2021, var det spenning om hvor partiet ville havne. Men til slutt vedtok flertallet å gå inn for fortsatt straffbarhet for «vanlige» brukere, men avkriminalisering for de rusavhengige.
På dette standpunktet fikk de med seg Senterpartiet og Fremskrittspartiet, som utgjorde et flertall og stemte hele Rusreformforslaget ned sommeren 2021.
OMKAMPER OM RUSREFORMEN
Men tilhengerne av avkriminalisering har flere ganger reist krav om omkamper. på Stortinget. Legaliseringsbevegelsen, bestående bl.a. av Foreningen Tryggere Ruspolitikk, Foreningen for human narkotikapolitikk og brukerorganisasjonen RIO har gjort det til et uttalt mål å få til en legalisering av narkotika.
Den rødgrønne regjeringen har lovet at de vil legge fram en ny forebyggings- og behandlingsplan i løpet av 2023 eller begynnelsen av 2024, men det kan eventuelt ta sin tid før den får full effekt.
RIKSADVOKATEN MED EGNE UTSPILL
I tiden før og etter behandlingen av rusreformutvalget i Stortinget har også riksadvokaten inntatt en klar narkotikapolitisk rolle. Leder for rusreformutvalget, Runar Torgersen, som også er ansatt ved riksadvokatens kontor, har bl.a. forfattet rundskriv som kritiserer politiets praksis i narkotikasaker.
De kommunale rådgivningsenhetene, som skulle ta seg av de stoffbrukere som blir henvist fra politiet, har fått lite å gjøre, da politiet ikke lenger føler at de har de verktøyene de trenger for å kunne avdekke narkotikabruk.
SITUASJONEN PR. NÅ
Norsk ungdoms narkotikabruk er fortsatt blant de laveste i Vesten, men bruken er på vei oppover, spesielt blant unge voksne og eldre. I tillegg til at cannabis er viktig, er f.eks. kokain i vekst, spesielt i utelivet. Regjeringens forebyggings- og behandlingsreform er under diskusjon, men vil ikke foreligge på en stund.
De planlagte rådgivningsenhetene i russaker som er opprettet i kommunene, får ingen ungdommer å jobbe med på grunn av politiets pålagte passivitet. Imens oppfatter flere og flere ungdommer at cannabis og andre narkotika ikke er straffbare, og som sådanne er de i praksis lovlige.
Men Senterpartiet har på sitt landsmøte nylig tydeliggjort sin narkotikapolitikk i restriktiv retning. I Arbeiderpartiet er det stor uenighet. Det er likevel ventet at regjeringen vil holde fast på standpunktet fra Hurdalsplattformen om at narkotikabruk fortsatt skal være forbudt og straffbart.
Men hvis utviklingen går den veien legaliseringsbevegelsen ønsker, vil flere bli narkotikaavhengige, og mange flere sårbare mennesker vil komme i større fare. Gjengkriminalitet er en del av problembildet, i tillegg til sårbarheten blant fattige og psykisk utsatte grupper.
DEN ALKOHOLPOLITISKE SITUASJON
Alkoholproblemet er pr. i dag det største rusmiddelproblemet vi har. Ca. 10 prosent av alkohol- brukerne drikker opp halvparten av den konsumerte alkoholen.
Ca. 10 prosent av den voksne befolkningen har et helseskadelig risikabelt alkoholforbruk. Men det er også ca. 15 prosent av den voksne befolkningen som ikke har drukket alkohol siste år.
Rundt hver alkoholavhengig er det også mange pårørende, deriblant mange barn, kanskje rundt 100 000 som vokser opp i alkoholpregede familier.
RESTRIKTIVE VIRKEMIDLER
I europeisk sammenheng ligger alkoholforbruket lavt i Norge. Mye av dette skyldes høye alkoholavgifter og et system med et statlig alkoholmonopol og begrensede salgs- og skjenketider. Men stadige skritt i mer liberal retning de siste årene gjør at vi de fleste årene ligger over forbruksnivået fra slutten av 1900-tallet.
Taxfree-situasjonen og turistimport fra Sverige viser at vi har forbedringspotensiale på alkoholpolitikken i Norge. Et mål fra FMR og den alkoholpolitiske bevegelsen i Norge skal være at andelen av den voksne befolkningen som lever alkoholfritt skal bli så stor som mulig. 20 prosent er et nærliggende mål, kanskje 25 prosent?
MANGE VIL TJENE PENGER PÅ ALKOHOLEN
Men det er sterke krefter som ønsker å tjene penger på alkoholen. Selvfølgelig gjelder dette skjenkenæringen og handelsnæringen, men også idrettsbevegelsen, kulturlivet og mange frivillige organisasjoner. Også pressen og massemedia har innslag som forherliger alkoholen.
Når de omtaler alkoholproblemer gjelder det gjerne individer som har gjennomgått alkoholvansker og som har reist seg og kvittet seg med avhengigheten. Dette er vel og bra, men hva om vi også snakket litt om hva vi i dag vet om årsaken til alkoholskader på forskningsmessig basis.
Hva om vi får høre at alkohol ikke er bra for hjertet ditt. Hva om vi litt oftere får høre at alkohol faktisk øker faren for kreft? Hva om folk får høre at alkohol kan bidra til høyt blodtrykk?
Hva om folk får ta inn over seg at det ikke finnes noen sikker nedre grense for alkoholbruk? Og ikke bare storforbruk, men all bruk skaper økt risiko for f.eks. brystkreft for kvinner.
ET GODT EKSEMPEL
Heldigvis finnes det i Norge også stemmer som står for det synet at en restriktiv alkoholpolitikk fremmer folkehelsen, at foreldre som oppdrar sine barn til alkoholfrihet, og selv går foran med et godt ek- sempel, også bidrar til et bedre helsemessig og sosialt klima for både barn og voksne.
Hva om vi tar innover oss at det er mange blant oss som hverken kan, vil, må eller tør drikke alkohol, og som kan trenge et alkoholfritt omgangsliv, uten det alkoholpresset som omgivelsene i dag ofte utsetter oss for?
Imens oppfatter flere og flere ungdommer at cannabis og andre narkotika ikke er straffbare, og som sådanne er de i praksis lovlige.
DEN INTERNE SITUASJONEN I AVHOLDSBEVEGELSEN OG I FMR
Rundt år 1900 hadde mange grupper i Norge sine egne avholdsforbund, som lærerne, ungdommen, jernbaneansatte, arbeiderne, motorførerne og altså studentene. FMR ble startet i 1904 som Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund, med studentledere i spissen som Ragnar Vogt og Johan Scharffenberg og med spesielt blikk på alkoholvanene blant studenter og akademikere.
På denne tiden var avholdsbevegelsen en stor politisk kraft, og hadde betydelig innflytelse også i politikken. Frivilligheten på denne tiden dreide seg ofte om arbeiderbevegelse, kristenbevegelse og avholdsbevegelse.
I løpet av årene etter krigen er folks interessefelt blitt splittet opp i mange flere retninger, og vi har også fått et mangfoldig organisasjonsliv. Men det at det er flere aktiviteter å velge mellom gjør også at tilslutningen til avholdsfolkets rekker ikke har økt.
DET ER MANGE SOM IKKE DRIKKER
Jeg skal ikke gi meg ut på en bred analyse av avholdsbevegelsen. Men pr. i dag må vi innse at bevegelsen står svakt. Det er mange unge som ikke drikker, det er mange unge som etterlyser alkoholfrie samværsformer og alkoholfrie drikker.
Det er mange som ønsker å ta vare på helsa si, eller som vil gjøre det bra på skolen eller i idrett, og som av den grunn ikke ønsker å drikke Men de vil ikke melde seg inn i en avholdsorganisasjon. I fjor fikk vi over 80 nye medlemmer i FMR, men de fleste er over 50 år.
Og vi lever i en individualistisk tid, hvor det er velkomment å få tilbud om underholdning og aktivitet på fritida, tilbud som blir skapte av andre enn de som deltar, gjerne kommersielle aktører. Men det er ikke like forpliktende å påta seg verv i frivillige organisasjoner, så der sliter mange organisasjoner, og ikke bare i avholdsbevegelsen.
I øyeblikket er FMR inne i en krise. Nye tillitsvalgte strømmer ikke til. De som har gjort jobben så langt, begynner å bli slitne. Tilskuddene til våre organisasjoner går nedover, prisene øker. En opsjon er jo å ta et jafs av Framtidsfondet og intensivere virksomheten i et par år før det er slutt. Eller finnes det en vei opp og fram?
En annen opsjon er å slå seg sammen med en eller flere andre organisasjoner? Hva ville vi i så fall kunne tilføre en annen organisasjon?
HVA MED VÅR PROFIL?
Og hva med FMRs alkohol- og narkotikapolitiske profil? Kan den overleve? Den er ikke partipolitisk, ikke religiøst, ikke moralistisk, men kunnskapsbasert og vitenskapelig begrunnet.
Vi har vår nettside, vi har vårt tidsskrift, vi har våre medlemmer, abonnenter og samarbeidspartnere som tror på en restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk. Har vi noe i dette vi vil opprettholde og bevare? Vi tror det.
Det er ikke like forpliktende å påta seg verv i frivillige organisasjoner, så der sliter mange organisasjoner, og ikke bare i avholdsbevegelsen.
Vår søsterorganisasjon i Sverige, Förbundet Mot Droger, skal i år ha sin nedleggelsesfest, og legger igjen som sin arv, tre bøker om henholdsvis SSUHs historie, Förbundet Mot Drogers historie og Tidningen Drogs historie. Hvor mange vil lese dem? Så er det slutt.
Det er mange unge som etterlyser alkoholfrie samværs- former og alkoholfrie drikker.
IKKE FORBUNDSLEDER – MEN REDAKTØR
Jeg har nå bestemt meg til å gå av som forbundsleder, etter å ha ledet FMR i mange år. Ikke fordi jeg er lei av å jobbe med FMR og ruspolitikk, men fordi jeg nå har mer lyst til å skrive enn til å administrere.
Jeg har tilbudt meg å redigere tidsskriftet vårt, og få til en stabil redaksjon her, noe vi har manglet i mange år. Jeg husker godt Nils Bejerot sa til meg en gang for mange år siden: «Varje dag du inte skriver er en förlorat dag».
Det er blitt mange «forlorne» dager, selv om 118 utgaver av Mot Rusgift nå ligger i fulltekst på Nasjonalbiblioteket, og det er morsomt å se tilbake på dem, og på alle dem som har bidratt med artikler og tanker for å skape ideer som våre og få dem ut til verden.
Vi trenger å påvirke samfunnet med våre synspunkter, men vi trenger også å følge utviklingen og hente inspirasjon tilbake, slik at FMR, tidsskriftet Rusfri og vår bevegelse utvikler oss og ikke står stille. Mulighetene er mange, men da må vi også brette opp ermene og gripe fatt i de sjansene som byr seg. Jeg tror det nytter.
Lykke til med årsmøtet.