Omstendighetene omkring denne hendelsen er uklare, men det som er sikkert er at da Munch kom til Rikshospitalet med sin blodige hånd, bad han legen innstendig om å ikke få kloroformbedøvelse, og i en tekst skrevet rett etterpå har han redegjort nøyaktig for hva som skjedde, og hva han følte under operasjonen.
Kanskje visste han der og da at dette kom til å bli interessante fremtidige motiv, og at han hele tiden måtte være ved full bevissthet for å kunne skildre alt dette senere. I de maleriene han malte en stund etterpå har han riktignok fremstilt seg selv som offer for et blodig mord, og i noen tegninger som et lik som blir obdusert, men det er ingen tvil om at det er opplevelsene omkring skuddet som danner bakgrunnen for disse bildene.
Denne enorme fleksibiliteten mellom innlevelse og selvkontroll, mellom det å være deltager og tilskuer, er et av de viktigste kjennetegn ved den romantiske kunstnernatur. Man er selv sitt eget motiv, omverdenen er noe som kan iscenesettes for å skape interessante følelsesmessige reaksjoner som så igjen kan skildres i kunsten.
Verden er til for min skyld
På Munchs tid var som kjent en slik subjektivisme et problematisk utgangspunkt, både i livet og i kunsten - i dag er det blitt allemannseie. I en tid der relativismen synes å være det eneste absolutte, blir det til syvende og sist den enkeltes egne følelser som danner det faste holdepunktet i tilværelsen.
Logikken blir dermed at verden er til for min skyld. Alt som omgir meg, det være seg natur, kultur eller mennesker, er som et stort display. Alt jeg trenger å gjøre er å betjene displayet, trykke på de rette knappene til det gir meg den effekten jeg er ute etter.
Mye av den volden vi ser i dagens storbyer kan forklares utfra et slik subjektivistisk utgangspunkt. Drap, mishandling og overfall er ikke nødvendigvis resultat av sterke affekter som hat, hevn, sjalusi eller ideologisk overbevisning. Stadig får vi slike forklaringer fra unge voldsmenn og -kvinner: «Jeg ville bare se hvordan det var.» «Jeg gjorde det for spenningens skyld.» «Artig å kjenne hvordan det føles å drepe et annet menneske.»
Nøkkelen til virkelig opplevelse - ligger den i hjernen?
At verden er til for min skyld, er i grunnen bare første trinn i denne subjektivismen. Det neste er å inkludere også sin egen bevissthet i displayet. Det er å hevde at det er i sanseapparatet, eller kanskje til og med i hjernen selv, at nøkkelen til alle virkelige opplevelser ligger.
For en som suser gatelangs på rulleskøyter med walkman på ørene, kan omgivelsene fortone seg som en film der man selv er hovedpersonen. Man kan leve seg inn i filmen, men har fremdeles en forståelse av at musikken, farten og gata er medier eller hjelpemidler som er med på å skape opplevelsen. I et House-party derimot, går den enkelte inn i et skreddersydd moderne gesamtkunstwerk, der lyd, lys og farger stimulerer sanseapparatet på en så direkte måte at man nærmer seg ekstasen. På et House-party danser man ikke med noen, man danser med seg selv. Men hvis man først har vennet seg til tanken om at betjeningspanelet for alle interessante opplevelser ligger i bevisstheten selv, blir neste trinn kjemien: Hvorfor ta omveien omkring virkeligheten når ecstasy kan gjøre samme nytten?
Opplevelser for opplevelsenes egen skyld
På dette punktet i subjektivismen oppstår det imidlertid et både filosofisk og praktisk problem: Hvis det er jeg som er på jakt etter en opplevelse, hvordan kan dette jeget holdes adskilt fra det som skal være opplevelsens objekt? Må det ikke være et område i bevisstheten som forblir upåvirket av vår kjemiske manipulering om vi virkelig skal ha utbytte av å dope oss? Ellers havner vi i selskap med han som sa: «I går hadde jeg det kjempekult. Jeg husker ingenting.»
I sin ytterste konsekvens er den moderne subjektivismen selvutslettende. Både den som hevder at egne følelser er det eneste sanne her i verden og den som mener at dop er løsningen, vil til slutt stå overfor det samme problemet - nemlig avgrensningen av seg selv. Det som begynte hos de romantiske kunstnerne med et krav om respekt for enkeltindividets suverenitet ender kanskje til slutt med individets utslettelse?
Vel abstrakt? La oss ta det litt mer praktisk: Når Munch manipulerte med omgivelsene, gjorde han det ikke bare for sin egen skyld. Han var overbevist om at han gjennom sitt sterke følelsesmessige engasjement, om det påførte ham aldri så store lidelser, ville kunne skape en kunst som skulle komme alle til gode. Ved å betrakte hans kunst skulle vi få innsikt i våre egne liv og bli forløst. Munchs subjektivisme var skapende, og den bygde på nestekjærlighet. Når dagens unge manipulerer med sine omgivelser og seg selv på jakt etter interessante opplevelser, gjør de det for sin egen skyld. Dagens subjektivisme er selvdestruktiv og egoistisk.
(Mellomtitlene er satt til av FMR. Artikkelen er publisert i Dagbladet 3. mai 1997)