Jeg takker for muligheten til å belyse hva et kollektiv er, og hvilke konsekvenser behandling med metadon kan få for kollektivene. Jeg er skuffet over at Sosialministeren ikke er tilstede. Med hennes ensidige fokusering på medikamentell behandling, hadde det vært svært nyttig at hun prioriterte å høre på oss som representerer de medikamentfrie tilbudene.
Sollia - hva er vi?
Sollia er et bo og arbeidskollektiv. Vi tar inn søkere fra Akershus fylke, og det er plass til 15 elever. Hverdagen består av arbeidstrening og skole. Hovedprinsippene er levefellesskap. medbestemmelse, ansvar, tillit, frivillighet og medikamentfrihet. Alderen på elevene er fra 20 til 30 år. Oppholdets varighet varierer fra 3 år og oppover. Utover de 15, følger vi opp dem som har gjennomført, i samarbeid med hjemkommunen. Det er opprettet ansvarsgruppe for hver enkelt elev. Vi har et godt samarbeid med hjemkommunene. Mye er forandret på Sollia opp gjennom årene, men de viktigste grunnprinsippene er like viktige idag, som de var da vi startet kollektivet, i 1970. Det handler om grunnleggende enkle verdier og valg.Hva står vi for?
Alle er vi, som mennesker, unike. Vi har i oss, krefter og ressurser som kan tre fram, hvis forholdene ligger til rette for det. Alle trenger vi å få dekket grunnleggende behov for å ha det bra, som søvn, mat, hvile, helse, trygghet mm. Alle trenger vi nærhet, fellesskap, tilhørighet, medbestemmelse, samhold, gode relasjoner til andre. Det å kjenne at vi betyr noe for andre er viktig, det å vite at vi er med og drar lasset, at noen trenger oss, at vi blir vist ansvar og tillit.
Hvis vi skal være fornøyde, må vi føle oss fortjent til det. Tilfredshet på bakgrunn av dagdrømmer, illusjoner eller rusgifter, gir oss ikke trygghet. Vi kan alle trenge medfølelse, og at noen syns synd på oss iblant. Men, vi er ikke tjent med å ha den rollen hele livet.
Sykeliggjøring plasserer oss i en pasientrolle, og dermed blir vi ofte fratatt ansvaret for våre egne liv. Det kan være godt at noen tar ansvaret fra oss, på kort sikt. Men på lang sikt er vi best tjent med å ta ansvaret for egen helse.
Vi trenger først og fremst, at noen ser oss og de kvalitetene og ressursene vi har. Vi trenger noen som kan hjelpe oss å få det fram. Jo sterkere identitet og selvfølelse vi har, jo bedre har vi det. Dette er noen av de viktigste prinsippene i hverdagen i kollektivet.
Forandring - ikke behandling
Vi er en gruppe mennesker som samhandler og trenger hverandre.
Vi har mye å gi, og lære hverandre. Det handler om å gi og ta.
Det handler om forandring ikke behandling. Det er ikke en gruppe som skal "behandle" en annen. Vi oppdrar hverandre. Som kollektivist, møter en seg sjøl i døra med jevne mellomrom. Det finnes få "sannheter", og veien blir til mens en går. Dette fører til utvikling, erfaring og trygghet. Noen kaller det terapi.
Sollia er et produkt av de menneskene som lever der til enhver tid.
Vi lever i et gruppefellesskap, innenfor trygge rammer - med strenge regler for rus og vold. Vi lever et godt liv, og det er svært få som dropper ut. De som blir, blir lenge. Noen må ta flere runder. Vi har tatt utgangspunkt i erfaringer/evalueringer fra tidligere elever, og styrket de sidene som de mener er viktigst i kollektivet. Vi har funnet en modell som fungerer. Ikke minst fordi vi selv har tro på den, fordi vi ser og vet at det nytter - for mange.
Ikke metadon
Vi protesterte vilt, mot å gjøre om noen av plassene til metadonplasser, slik det kom forslag om. Hvorfor skal vi bryte ned noe som fungerer? Alle i kollektivet, ikke minst elevene, legger ned en stor innsats for å holde stedet rusgiftfritt. Det er en sterk kultur på dette som blir overført fra gruppe, til gruppe. Det er svært sjelden rusing i kollektivet. Det er vi stolte av, selv om det idag, av flere nærmest blir sett på som "ufaglig". Elevene våre er flinke til å "passe" på hverandre, fordi de vil ha det sånn. Jeg sier ikke at de aldri får tilbakefall, men det skjer heldigvis som oftest, utenfor kollektivet, på hjemreiser ol. Og det får alltid konsekvenser.
Vi lever i et tett, lite og nært fellesskap. Mye av det vi er gode på, måtte vi lagt til side, hvis vi skulle gjort om noen av plassene for metadon
Vår mening er at denne behandlingsformen ikke passer inn i små, tette fellesskap, hvor folk lever tett opptil hverandre. Dessuten har vi en venteliste på over ett år, og det ville være et hån mot de som ønsker medikamentfri rehabilitering, ikke å ta disse søkerne på alvor.
Mange behandlingsinstitusjoner/kollektiver har måttet åpne plasser for metadon. Andre må gjøre det de syns fungerer. For oss blir det en oppgave å vise at det fortsatt nytter - uten medikamenter.
Stoffavhengigheten ser vi på som et symptom, med mange underliggende årsaker. Veiene inn i stoffavhengighet er like forskjellige som individene.
Rusgiftavhengige har i utgangspunktet nedsatt livskvalitet. Grunnleggende behov for rett og slett å overleve blir ikke dekket, som mat, søvn, klær ol. De lever et liv fylt av stress, angst, kaos, fortvilelse og håpløshet.
Sosiale behov, med gode relasjoner til familie, venner er udekket.
De har en lav selvfølelse med depresjoner, skyld, skam, bitterhet og innestengt aggresjon. Mange har store angstproblemer, mange er suicidale.
Muligheten til å realisere seg selv, virker uoverkommelig. Det er vanskelig, omtrent umulig, å komme ut av stoffbruken. Levekårene er dårlige, mange er syke, og klarer ikke å følge opp legebehandling, om de i det hele tatt kommer seg til lege. De aller færreste har ordnede boforhold. Måltidene er sporadiske og uregelmessige. Livet er en evig kjemisk rus. Tilgangen på legal og illegal dop er ustoppelig. Angsten for abstinenser blir større og større. Ut fra disse forholdene blir det mer og mer vanskelig å komme ut av stoffavhengigheten.
Krav til hjelperne
Det stiller større krav til avrusningsinstitusjoner og hjelpere. De må være flinkere enn før, til å formidle håp og motivere for endring. Mange faller fra i denne fasen. Dessverre er hjelperne ofte like oppgitte på grunn av ventelister, både her og der. Ut fra deres ståsted, er det vanskelig å se på en stoffbruker, som noe annet enn et sykt offer, som trenger medikament.
Og det kan jo utvilsomt lette situasjonen for vedkommende, der og da, men ikke på lang sikt. Det er lett å forstå denne tankegangen, ut fra disse forholdene. Men vi må hjelpe folk til å komme videre. Den dagen vi slutter å forvente noe, slutter å stille krav, har vi gitt opp.
De som kommer til Sollia, har et langt liv med stoffbruk bak seg. De fleste ville fylle kriteriene for metadon. De fleste har lang blandingsbruk bak seg, og ender ofte som heroinister. De er fysisk og psykisk nedslitte. De har generelt store problemer rundt håndtering av følelser, som skyld og skam. De fleste har en vanskelig oppvekst, med brutte relasjoner. De må ofte, fra bunnen av, lære samspill med andre mennesker. Sjøltilliten er lav, og behovet for meningsfull beskjeftigelse er stor. Viktigheten av å foreta seg noe som har betydning utover en sjøl er stor. Det fører til økt motivasjon, og lyst til å leve.
Samfunnets menneskesyn og metadon
Samfunnets syn, og rådende verdier er med på å bestemme hvilke utgangspunkt vi har som mennesker. Samfunnets stigmatisering av stoffbrukere som en gruppe, fører til nedvurdering av enkeltindividet. Og de bedømmer seg selv.
Deres idealbilde, hva de ønsker å være, klarer de ikke å leve opp til.
Det fører blant annet til sorg, mistrivsel, frustrasjon og oppgitthet.
Alle våre (Sollias) ankepunkter mot metadon viste seg å slå til. Samfunnet klarer ikke å følge opp de behovene som må dekkes hos enkeltindividet, for å ha det bra nok, med metadon. Når de underliggende årsakene til stoffbruken ikke blir bedre, vil fortsatt behovet for den kjemiske rusen/kicket være der. Dette forklarer tilleggsbruk av andre stoffer enn metadon. Dessuten er det opplest og vedtatt for lenge siden, at de forholdene som først og fremst fører en tidligere stoffavhengig tilbake til misbruk, er ensomhet, behovet for tilhørighet.
Vi på Sollia godtar og aksepterer medikamentell behandling til enkeltindivider. De har krav på respekt, krav på å bli hørt. Jeg har kontakt med tidligere elever hos oss, som får metadon. De sier selv at de fungerer på metadon på grunn av de gode erfaringene og minnene de har med seg fra Sollia. Det vi protesterer mot, er at metadonbrukerne er blitt en stor gruppe, faktisk det største behandlingstilbudet!
Hva krever vi?
Alle mennesker har rett til reelle valgmuligheter. Reelle valg betyr at de også vet hva de velger bort, om det i det hele tatt er noe å velge bort. Elever på Sollia, er glade for at de nå har muligheten til å se hva de vil gå glipp av, hvis de velger metadon. Som hjelpere har vi et stort ansvar, for å hjelpe dem som står i en vanskelig livssituasjon, å synliggjøre konsekvenser valgene fører til.
Som hjelpere, har vi et stort ansvar for å si ifra og kjempe mot nedbygging. For hver plass som tas fra det medikamentfrie, må det opprettes nye plasser. Dette skjer ikke i dag. Medikamentell behandling tærer på det rusgiftfrie behandlingsapparatet.
Ved å gi metadon, eller et annet narkotikum, til mennesker som ligger nede, fratar vi dem reelle valg. Ut fra den vanskelige livssituasjonen de står i, vil de ofte velge minste motstands vei. Den kjente veien! Beklageligvis har det også vist seg, som vi fryktet, at metadon ikke er vei ut av stoffbruken, men for de fleste noe de vil leve med resten av livet. Bivirkninger ved metadonbruken blir ofte sammenlignet med livet på gata. Dette er feil sammenlikningsgrunnlag. Det må sammenliknes med å få tilbake helsa si. Det finnes flere metoder som gir bedre helse og økt motivasjon. Norge er et u-land innenfor naturmedisinsk tenkning.
Innenfor avhengighetsbehandling praktiseres flere metoder. Erfaringer som gjøres, vil forhåpentligvis føre til at flere følger etter. Selv jobber jeg daglig med dette i kollektivet. Elevene merker at det hjelper, og er svært takknemlige og samarbeidsvillige. Etter mange års stoffbruk, er de sensitive og mottakelige for behandling. De mangler forsvarsmekanismer mot ubehag og uro. Toleransen og smerteterskelen er lav. De har en fysisk og psykisk uro, forvirring, frustrasjon og engstelse - som ofte blir plassert som kjemisk rustrang.
Jeg bruker øreakupunktur etter Nada-modellen, soneterapi og aromaterapi. Jeg bruker urter, som f.eks. leverenskurer og mariatistel mot hepatitt C. Jeg bruker vitamin og mineralterapi for å rette opp ubalanse og styrke kroppen, som ofte er nedslitt fysisk og psykisk.
Behandlingen gir :
- Mindre plagsomme abstinenser.
- De slapper bedre av, søvnen normaliseres fortere.
- Fordøyelsen reguleres fortere.
- De får økt energi, velvære og overskudd.
- Prosessene går fortere, kroppen balanseres.
- Det gir økt motivasjon, og mindre "drop out".
Etterhvert som kroppen begynner å "hilse" på med symptomer som muskelspenninger, nakke- og hodepine, allergier ol., kan disse symptomene behandles. Det igjen fører til at de tåler ubehaget og smertene bedre, noe som igjen gir økt motivasjon til å ta ansvar for sin egen helse. Bedre venner med kroppen sin, mer lyst til å "leve", på godt og vondt.
I et samfunn som vårt, med økt ensomhet og psykiske lidelser, ser jeg kollektiver som viktigere enn noen gang. Sosiale trygge øyer i samfunnet, hvor folk får muligheten til en ny start. Små, tette, nære og forpliktende fellesskap.
Den økte liberaliseringa, gjør det viktig å kjempe mot medikamentell behandling som truer de medikamentfrie tilbudene. Så lenge vi ser mot og vilje til endring, vil vi fortsette med det. Så lenge de stoffavhengige velger å slåss for helsa si - mot kjemisk rus. Politikerne og behandlingsapparatene må ta også disse på alvor.
Flere og flere kollektiver forandrer strukturen og blir vanlige institusjoner, uten levefellesskap. Skillet mellom hjelperne, og de som trenger hjelp, blir større.
Behandlerne/hjelperne skifter ofte jobb, og den viktigste faktoren for å lykkes, nemlig langsiktige relasjoner, blir umulig. De somt trenger hjelp, går inn og ut av behandlingsapparatet, og gir til slutt opp. Flere kollektiver er lagt ned, ikke på grunn av de som trenger tilbudet, men på grunn av problemer mellom dem som jobber der.
Vi vil møte store utfordringer framover.
Vi kan tenke oss at det blir et sterkt press, mot å korte ned på behandlingstiden. Vi kan tenke oss at det blir gitt mindre bevilgninger.
Behandlingstilbudene blir tilpasset metadon, eller annen medikamentell behandling, ikke omvendt. Medikamentell behandling vil ytterligere tære på de medikamentfrie tilbudene. Medikamenter blir lettere tilgjengelig/akseptert, motivasjonen for stoff-frihet blir svekket. Det vil bli stilt større krav til resultater, og det vil hjelpe oss til å gjøre en bedre jobb. Vi må lære av erfaringer og evalueringer og utvikle tilbudene utfra behovene til de som bruker dem.
Kollektiv som modell, må igjen fram i lyset, som et nyttig virkemiddel.
Folk må få lyst på igjen å leve og jobbe på denne måten.