Senere utdypet EFs medlemsland sitt samarbeid og igangsatte systematiske studier av narkotikaproblemet og europeiske mottiltak. Som konsekvens utviklet EF gradvis en politikk rettet mot å redusere tilførselen av narkotiske stoffer på det europeiske markedet, i tillegg til forsøk på å redusere den europeiske etterspørselen.

Innen EU er det nå arbeid i gang for å bekjempe narkotika på tre nivåer: tiltak for å bekjempe avhengighet, tiltak for å bekjempe narkotikahandel, og internasjonalt samarbeid rettet mot å redusere narkotikaproblemet på det globale plan.

Omfang og begrensninger av EUs politikk

Med ikrafttredelsen av Maastricht-traktaten i 1993 ble EUs kompetanse på narkotika-området utvidet og styrket. For første gang ble dermed narkotikaproblemet gjenstand for en spesifikk politisk innsats fra EUs side.

EU nærmer seg narkotikaproblemet fra ulike vinkler, for å kunne bekjempe alle aspekter narkotikaproblemet representerer. Illegal produksjon skal bekjempes gjennom EUs felles utenriks - og sikkerhetspolitikk, mens narkotikatrafikk skal bekjempes gjennom felles arbeid på det justis- og innenrikspolitiske området. Arbeidet med å redusere narkotika-avhengighet og etterspørsel i medlemslandene skal iverksettes som en del av EUs helsepolitikk.

På det sistnevnte området sier Maastricht-traktaten spesifikt at "...Fellesskapstiltak skal rettes mot forebygging av sykdom, særlig de alvorlige sykdomsproblemer, herunder narkotika-avhengighet, ved å fremme forskning om årsaker og spredning, samt ved helseopplysning og -utdanning ...".

EUs utvidede og styrkete kompetanse på narkotikaområdet gir imidlertid ikke EU utvidet lovgivende myndighet. Det etablerte subsidaritetsprinsippet, også kalt nærhetsprinsippet, innskrenker EUs handlingsrom. Likeledes skal den største delen av aktiviteten på narkotikaområdet, baseres på mellomnasjonale prinsipper. Det åpne markedet representerer et narkotikapolitisk problem. Tiltak som kunne virke fornuftig, sett fra et rent narkotikapolitisk synspunkt, må balanseres opp mot prinsippet om fri bevegelighet. Det indre marked, kombinert med en manglende overføring av makt til et overnasjonalt organ, skaper dermed en begrenset rettslig rolle for EU på narkotikaområdet.

Men selv om det narkotikapolitiske samarbeid i EU har vært dominert av mellomnasjonalt samarbeid, er det etablert en arena og en mulighet for narkotikapolitisk aktivitet i EU. EUs etablering av ŒEuropean Drug Monitoring Centre og EUROPOL er viktig i institusjonaliseringen av politikkfeltet.

I tillegg har EU, gjennom kontrollordninger på markedet (direktiver om pengevasking, precursors og kontroll med legemiddelomsetning), innført virkemidler som setter preg på medlemslandenes narkotikastrategier.

Kompromiss

EU-landene har ulik narkotikapolitikk. Det felles europeiske synet er at narkotikaproblemet er globalt og at det er en sammenheng mellom produksjonen, handelen med, og bruk av, narkotika. Medlemslandene har imidlertid ikke utviklet en felles analyse av hvordan dette samspillet fungerer, heller ikke hvilke deler av syklusen det er viktigst å påvirke eller hvilke tiltak det er nødvendig å iverksette for å oppnå dette. Det er også ulike oppfatninger om forholdet mellom narkotikamisbruk og kriminalitet: det evige spørsmålet om høna eller egget. Forskjellige svar på disse spørsmålene fra medlemsstatene innebærer at de utvikler individuelle tilnærminger til problemene.

Den nåværende offisielle EU-tilnærmingen til narkotikaproblemet er basert på kompromisser, som hverken tar utgangspunkt i en spesifikk analyse av problemet eller anbefaler en overordnet strategi for å bekjempe problemet.

Forsøkene på å skape en kompromiss-basert politikk ser ut til å ha lykkes så langt. Det pågår likevel stadig diskusjoner i Europaparlamentet med hensikt å endre EUs narkotikapolitikk i en mer liberal retning. Fraværet av en enhetlig politikk gjør at også medlemsstatene fra tid til annen kritiserer hverandre innbyrdes for valg av narkotikapolitikk og virkningene av politikken på andre land. Frankrike har gått svært kritisk ut mot Nederland for deres liberale holdning til narkotikaproblemet, og mener at åpent salg av f.eks. cannabis i Nederland gjør det vanskelig for andre medlemsstater å åpne grensene.

Diskusjoner om liberalisering av narkotikalovgivning

Mangelen på en enhetlig analyse av narkotikaproblemet går frem av de policy-dokumenter som Kommisjonen la frem i 1994. For det første dreier det seg om en meddelelse fra Europakommisjonen vedrørende EUs fremtidige narkotikapolitikk, hvor Kommisjonen skisserer sitt forslag til hvordan EUs kompetanse på området skal tolkes. For det andre er det lagt frem et mer detaljert og formelt forslag som tar for seg hvordan politikken for å forebygge og forhindre misbruk bør utformes sett fra et rent helsepolitisk synspunkt. De to dokumentene er diskutert i EU-institusjonene. Enkelte av institusjonene har gitt sin tilslutning til dokumentene, mens majoriteten innenfor flere av Europaparlamentets underkomiteer øvde påtrykk for å få Parlamentet til å signalisere et mer liberalt narkotikastandpunkt.

Innenfor Europaparlamentet har synet på narkotikakontroll de siste årene vært delt. Et forslag om å legalisere cannabis, avkriminalisere besittelse av narkotika samt omfattende bruk av resepter for narkomane ble nedstemt med knapp majoritet i 1992. I februar 1994 stemte parlamentet over en serie forslag om narkotikakontroll. Avstemningen ble rotete og førte til at ingen resolusjon ble vedtatt. Stemmegivningen viste likevel klart at tilhengerne av en lempning av kontrollen med narkotika hadde sterk støtte i Europaparlamentet. I 1995 behandlet Europaparlamentet de to overnevnte narkotikapolitiske dokumentene, og grupper i Parlamentet lyktes denne gangen å innarbeide flere uttalelser i narkoliberal retning til tross for sterk motstand fra bl.a. Europakommisjonen.

Formelt vedtak av de narkotikapolitiske dokumentene, skal tas av Unionsrådet. Dokumentene vil danne grunnlag for EUs politikk på narkotikaområdet for årene frem mot tusenårsskriftet. Stats- og regjeringssjefene i EU skal drøfte sitt syn på EUs politikk under toppmøte i Madrid, desember 1995.

Innenfor EUs medlemsstater er det ulike oppfatninger med hensyn til hvilke tiltak som bør iverksettes fra myndighetenes side på området narkotikalovgivning. To europeiske nettverk har blitt opprettet på lokalt nivå med utgangspunkt i to politiske resolusjoner. Frankfurt-resolusjonen (1990) og Stockholm-resolusjonen (1994) representerer to motsatte synspunkter på hvordan narkotikaproblemet bør behandles. Frankfurt-resolusjonen retter sterk kritikk mot eksisterende narkotikakontroll, og anbefaler legalisering av cannabis, avkriminalisering av besittelse av narkotika og utstrakt bruk av metadonbehandling og fri utdeling av sprøyter. Stockholm-resolusjonen støtter eksisterende internasjonal narkotikakontroll og understreker behovet for å redusere både etterspørselen og tilbudet av narkotika.

Innenfor Europakommisjonen finner man tilsvarende delte oppfatninger om narkotikakontroll. Emma Bonino, Kommisjonær for forbrukerspørsmål, er en frittalende tilhenger av legalisering av narkotika, mens Anita Gradin, Kommisjonær for innenriks- og justissaker, er en sterk tilhenger av en restriktiv narkotikapolitikk.

Fremtidsutsikter

Narkotikakontroll har først i de senere år blitt et sentralt spørsmål for EU. Tiltakene for å komme frem til en samlet narkotikapolitikk som alle medlemsstatene kan slutte seg til har såvidt begynt. De ulike oppfatningene i opinionen, i tillegg til de ulike rettstradisjonene i medlemslandene, vil fortsatt skape konflikter innad i EU. Men narkotikaproblemets alvorlige natur, kombinert med EUs sentrale politiske rolle generelt sett, vil sørge for at EU vil fortsette å bygge opp sin kompetanse og ekspertise på dette feltet.

Referanser

  • Meddelelse fra Kommisjonen til Unionsrådet og Europaparlamentet om en EU-handlingsplan for bekjempelse av narkotika (1995 -1999), KOM (94) 234 endelig, av 23. juni 1994.
  • Meddelelse fra Kommisjonen om Fellesskapstiltak mot avhengighet av narkotika. Forslag til et Parlaments- og Rådsvedtak av et program for forebygging av narkotikaavhengighet innenfor handlingsrammen for offentlig helse (1995 - 2000), KOM (94) 223 endelig, av 21. juni 1994.
  • Fjær, Svanaug: "Muligheter og begrensninger i den europeiske narkotikapolitikken", Nordisk Alkoholtidsskrift Vol. 12, 1995:3.
  • Hartelius, Jonas og Totland, Bjørg: "Drug policy issues in the European Union", A Theological Response to the Alcohol and Drug Trends, ICF, 1995.