Tale på 1. mai 2007
Leder i FMR, Knut T. Reinås
 
 
Dårlige ideer dør visst aldri
 
En av politikkens jernlover er visst at dårlige ideer aldri dør. Det synes også å være tilfelle med ideen om sprøyterom i Norge. Sylvia Brustad har nå sendt et forslag om å forlenge den s.k. sprøyteromsloven med 2 år over til Stortinget. Dette er en forberedelse til å gjøre ordningen permanent. Saklige innvendinger preller av. Halvparten av høringsinstansene har i tillegg oppfattet at forlengelsen er nødvendig for å gi SIRUS tid til å evaluere ordningen, enda det lenge har vært kjent at evalueringen vil foreligge allerede før sommeren i år.
 
Sprøyteromsloven legaliserer de facto innehav og bruk av heroin, og Norge har av den grunn også mottatt berettiget kritikk fra INCB, FNs kontrollorgan for narkotikapolitikk. Det blir her slått fast at sprøyteromsordningen er et brudd på FNs narkotikaoverenskomster, som Norge har sluttet seg til. Hvordan kan Norge opptre med troverdighet på FN-konferansen om Narkotikapolitikk neste år, når vi så til de grader neglisjerer FN-vedtak?
 
Sprøyterommet har bidratt til at det er blitt relativt utrivelig i området rundt Tollbugata/Skippergata i Oslo. Turister og handelstand reagerer. Derfor har Oslo kommune funnet ut at de vil flytte sprøyterommet til det gamle, verneverdige anlegget på Prinds Christian Augusts Minde, i Storgata. En brakkerigg er allerede under etablering. De eks-stoffbrukere som er i rehabilitering på området, eller pasientene på Akuttinstitusjonen i Storgata, får dermed narkotikamarkedet like inn på seg. Innvendinger som at trikkeskinnene her bare går 10 cm. fra et smalt fortau, hvor pr. definisjon narkotikapåvirkede personer kommer ut fra sprøyterommet, og at dette vil være til stor fare for brukerne, har ikke ført fram. At de ansatte på sprøyterommet, og bydelsutvalget begge har protestert, har heller ikke hjulpet. Den dårlige ideen skal videreføres, koste hva det koste vil, tydeligvis.
 
En annen dårlig ide er at cannabis skal legaliseres. Den engelske avisa, Independent on Sunday startet for ti år siden en legaliseringskampanje. Men her for vel en måned siden rykket avisen ut med en førsteside, hvor man tilbakekalte det standpunktet avisen hadde inntatt, og gikk i stedet inn for en kriminalisering av innehav og bruk av cannabis. Denne snuoperasjonen har vakt oppsikt over hele verden. FN rykker nå ut til støtte for avisens nye standpunkt. Kjernepunktet i debatten er at "skunk", hjemmeavlet cannabis, er mye sterkere enn tidligere cannabis-sorter og skaper store psykiske problemer hos ungdom. For egen del vil jeg si at den ”gamle” hasjen er mer enn sterk nok, og skaper nå en økende etterspørsel etter avhengighetsbehandling også her i landet. Men dette vil neppe hindre legaliseringsivrerne verken her eller i utlandet i å fortsette med sine kampanjer for avkriminalisering og legalisering av cannabis. En av de fremste og mektigste er mangemilliardæren, George Soros. Han finansierer deler av legaliseringsbevegelsen både i USA og internasjonalt. Han var nylig i Norge, fikk bred omtale i en rekke aviser, ble intervjuet i Aftenposten, og var gjest hos Fredrik Skavlan. Men hans rolle som legaliseringsedderkopp i den internasjonale narkotikapolitikken ble overhodet ikke nevnt.
 
Det er likevel et lyspunkt at cannabis ser ut til å bli mindre og mindre populært hos norsk ungdom. De påviste sammenhengene mellom cannabisbruk og psykiske lidelser kan ha avskrekket en del fra å prøve.
 
Til gjengjeld drikkes det mer alkohol i Norge nå enn i hele forrige hundreår, og antallet personer med alkoholrelaterte lidelser som legges inn i spesialisthelsetjenesten er mer enn fordoblet i løpet av få år. Som en følge av økningen i alkoholforbruket og i utelivsfylla, begynner en del instanser og massemedier å reagere. Forslaget fra Kr. F. om å redusere antallet antallet skjenkesteder i Oslo med 25 prosent, falt. Å gå inn for restriksjoner på alkohol, er å be om færre stemmer, synes de fleste partier å ressonnere. Småbarnsmoren, Aino Lundberg, skriver i Aftenposten:
” Mange misliker nok stormdrikkingen. Men det enkelte individs valgfrihet i alkoholverdenen er så hellig i vårt samfunn at det å sette spørsmålstegn ved dette gjør en til moralist, avholdsperson eller kristen. Det er ingen tvil om at forskere, politi og myndigheter jobber for å kartlegge, forstå og å iverksette tiltak for å komme "krigssonene" i sentrum til livs. Veldig bra, dette. Det som mangler er politisk vilje til å styre.”
At politikere kan styre alkoholbruken er en god ide. Politisk unnfallenhet i dette spørsmålet er en dårlig ide. Dårlige ideer dør aldri.
 
Men finnes det ingen gladsaker?
 
Da må vi nok lete mer i det små. Og i det små, der befinner bl.a. Forbundet Mot Rusgift seg.
En gladsak er at tidsskriftet Mot Rusgift overlevde fjoråret, og friskt har gått inn i sin 35 sesong. For øyeblikket er det et jevnt sig av nye abonnenter, og heldigvis har også mange fra andre organisasjoner skjønt at Mot Rusgift er verdt et forsvar, og har av den grunn tegnet seg for nye abonnenter, både sentralt og på landsplan. Her har jeg lyst til å framheve Oppegård IOGT, som gjennom å kjøpe 50 abonnenter til politikere, administratorer og andre nøkkelpersoner i Follo-regionen, har bidratt til å høyne det rusgiftpolitiske kunnskapsnivået i området, og samtidig til å bringe Mot Rusgift et skritt vekk fra den økonomiske avgrunnen. Til andre lokallag og –organisasjoner: Gakk hen og gjør likeså.
 
FMR har nå i tre år kjørt en kampanje for konseptet ”Positiv rus”. Konseptet slår an, spesielt i ungdomsmiljøer. Nyere nevrobiologisk forskning gir konseptet økt vitenskapelig backing. I det siste året ble kampanjen dreid mot at det er OK å være edru, bl.a. gjennom et spesialnummer av Mot Rusgift. Både avholdsfolk og ikke-avholdsfolk står der fram og hevder at det er OK ikke å drikke i mange sammenhenger. FMR har da også støttet Alkokutt, som har stått vakt om de alkoholfrie sonene. Alkoholfrie soner er bra. Men FMR har nå også hevdet at det bør være en offentlig målsetting å sikre at det finnes et alkoholfritt befolkningssegment, en del av belfolkningen som konsekvent avstår fra å drikke alkohol.
 
Dette befolkningsskiktet, avholdsfolket, er ikke bedre enn andre, men de har det kanskje bedre, spesielt dagen derpå. I tillegg vil de kunne være en støtte for alle som av ulike grunner ikke kan, ikke bør eller ikke vil drikke alkohol, for eksempel tørrlagte alkoholavhengige, gravide, personer med muslimsk bakgrunn,, personer som kjører bil, eller vil leve sunt, eller som i utganspunktet av vane eller overbevisning er avholdsfolk, eller personer som ønsker å kutte ned eller kutte ut alkoholbruken sin. De siste setter FMR nå i gang kurs for. Det er også en spennende gladsak.
 
Det er nå tre år siden den s.k. Rusreformen ble iverksatt, reformen som overførte avhengighetsbehandling til spesialisthelsetjenesten, reformen som skulle gi rusgiftavhengige pasientrettigheter og behandlingsgarantier. Men nissene følger med på lasset, for de fleste behandlingsinstitusjoner har hverdagen etter reformen artet seg som business as usual. Intet nytt skjedde, og kvaliteten på tilbudet har fortsatt langt igjen til ordinær spesialisthelsetjenestestandard. Det ble allerede for to år siden varslet at det skulle komme en opptrappingsplan for rusgiftfeltet. Med de mange milliarder i øremerkede midler som fulgte opptrappingsplanen for psykisk helse, var det ikke merkelig at forventningene steg også til opptrappingsplanen i avhengighetsfeltet.. Men skuffelsen hittil består i at det ennå ikke er kommet noen opptrappingsplan, og at det som sannsynligvis kommer, ikke har følge av midler som kan øke kvaliteten og innsatsen. Det er signalene så langt fra den rød-grønne regjeringen.
 
Det er derfor vi i dag har parolen: ”Ut av Brustad-bua – opptrappingsplan for rusgiftfeltet nå!”
La oss få planene på bordet - dersom det er noen. Vi har selvsagt håp om at opptrappingsplanen også skal omfatte forebyggingstiltak, ikke minst i skolen Det hjelper ikke med behandlings- og rehabiliteringstiltak, dersom antallet nye pasienter som skal ha behandling fortsetter å øke som hittil.
 
Apropos behandling – behandlingspessimismen råder. Men den 21. september i år markerer 100 tidligere narkotika- og/eller alkoholavhengige at det nytter å vende tilbake til et rusgiftfritt liv.
Da har Det Nytter-nettverket sin offisielle åpning av Det Nytter-kartoteket. De 100 har sagt seg villige til å stå fram og fortelle hva og hvordan det nyttet for dem, og gi håpet og framtidstroen et ansikt. Ved henvendelse til Britt Richardsen på Actis, kan lokalorganisasjoner og massemedier få avtaler med Det Nytter-personer som kan stå fram.
Forhåpentligvis vil disse skape nytt håp både hos avhengige, pårørende og hos behandlere.
Et rusgiftfritt liv er både mulig, ønskelig og levelig for de fleste.
 
Som et apropos til dette, vil jeg henlede oppmerksomheten på et lite dikt av Marie Takvam, som heter ”Reise seg”
”Den som aldri har lege oppskrubba i utforbakkar,
aldri har halta med gips rundt ankelen,
aldri falle for smil frå lepper
som løynde hoggtenner og blitt oppgnaga nær inntil døden
aldri har vandra i glede mot utstrekte hender
som greip hardt og slo - funne seg liggande i blod, einsam på jorda,
aldri har gått seg vill i skremmande skogar
på leiting etter ein blome med ukjent namn,
aldri har stupt i trapper av rusgifter,
og svimla i svermar av ukjende stjerner,
har aldri kjent den umåtelege glede
ved å kunne reise seg att, falle og reise seg att,
finne att den første veldige siger langt, langt
tilbake i ein barndom som tida har raka oske over.
Som eingong langt tilbake i urtida, kravlar
eg meg opp på jorda att, først på hender og kne
så står eg på eigne føter og kan gå!”
La oss vise at dette også gjelder rusgiftmotstandernes organisasjoner, hver enkelt av oss, og de som trenger hjelp fra oss og fra samfunnet til å stå på egne bein.
Det nytter å kjempe.
Takk for oppmerksomheten, og gratulerer med dagen.