Hiv-infeksjonen sprer seg blant injiserende stoffbrukere i mange land, særlig i Sentral-Asia og Øst-Europa. I juni 2010 lanserte FNs utviklingsorganisasjon UNDP og AIDS-programmet UNAIDS et prosjekt der en en kommisjon skulle se på hvordan nasjonale lovverk kan fremme effektiv forebygging av hiv: The Global Commission on HIV and the Law.
Privat kapital i ryggen
Ifølge pressemeldingen fra UNAIDS var formålet med kommisjonen «å ta globalt lederskap på hiv-relaterte juridiske og menneskerettslige saker ved å analysere hva som er kjent om samspillet mellom juss, menneskerettigheter og hiv». FNs utviklingsorganisasjon UNDPs aidsavdeling i New York var sekretariat for, kommisjonen. Ifølge kommisjonen selv, ble arbeidet finansiert av private fond som Open Society Foundation (George Soros´ veldedighetsfond) og Ford Foundation. De takker også tre-fire offentlig bidragsytere for å bidra, blant dem Norad.
Kommisjonen besto av ekspolitikere, menneskerettighetsaktivister og intellektuelle og ble ledet av Fernando Henrique Cardoso. Han er tidligere president i Brasil, men leder nå to lobbygrupper: Den ene - Global Commision on Drugs, jobber opp mot FN-systemet med å avkriminalisere lettere stoffer (se ramme). Den andre – The Elders – består av 10 seniorer, deriblant Gro Harlem Brundtland, som jobber for å fremme fred og menneskerettigheter.
Innsamling av data
I løpet av 18 måneder iverksatte Hiv and the Law-kommisjonen ifølge FN omfattende «forskning og analyse». Den arrangerte regionale møte i åtte regioner verden over.. Sommeren 2011 holdt den for eksempel et regionalt møte med og om «land i nord», i California. Til de regionale møtene ble grupper og organisasjoner bedt om å sende inn rapporter og eksempler fra eget land og innspill fra personer og grupper som har opplevd å ha vært utsatt for rettighetsbrudd på ulike områder knyttet til hiv ble spesielt etterlyst.
I juli 2012 presenterte UNDP rapporten «HIV and the Law: Risks, Rights & Health» på sin egen og FNs felles nettside. UNDP beskriver den som «et sammenhengende og overbevisende bevismateriale om menneskerettigheter og juridiske spørsmål knyttet til hiv» , men understreker at de politiske anbefalingene ikke nødvendigvis faller sammen med UNDPs egne.
Anbefalingene på rusgiftområdet
Rapporten er kort og lettlest. Ett kapittel (3.1) omhandler stoffbrukere og hiv. Det beskriver klare menneskerettighetsbrudd i østeuropeiske og sentralasiatiske land, som registrering og internering av narkotikabrukere (se ramme). Deretter argumenterer den for en ny tilnærming til narkotikapolitikken, der «alle repressive lover» mot narkotikabruk betegnes som smittefremmende, inkludert de som forbyr bruk og besittelse av stoff til eget bruk.
Rapportens kapittel om hiv blant stoffbrukere konkluderer med disse anbefalingene:
- Bekjemp all tvangsbehandling av stoffavhengige
- Forby tvangstesting og registrering av smittete
- Opphev forbud mot sprøytedeling og sprøyterom
- Tillat bruk og besittelse av stoff til eget bruk
- Endre FNs narkotikakonvensjoner så de samsvarer med punktene over
Til støtte for anbefalingene om å dekriminalisere narkotika legger kommisjonen fram statistikk fra Portugal som viser at antall nysmittete falt med 17 prosent i perioden da Portugal dekriminaliserte bruk og besittelse av stoff til eget bruk i 2001 . Det hevdes at narkotikabruken ikke har økt i noen av landene som har dekriminalisert besittelse av stoffer til eget bruk. «Uten frykt for arrestasjon og stigma vil folk som bruker narkotika få seg testet for hiv og søke behandling», heter det.
Norad støttet afrikansk møte
Ifølge seniorrådgiver Anne Skjelmerud i Norads avdeling for helse, utdanning og forskning har ikke Norad gitt generell støtte til kommisjonens arbeid. – Sammen med vår svenske søsterorganisasjon Sida har Norad gitt støtte knyttet til å avholde det regionale møtet mellom kommisjonen og organisasjoner i Afrika. Pr. dags dato, 9 måneder etter at hun ble gjort oppmerksom på feilen, er ikke navnet Norad fjernet fra listen over bidragsytere i rapporten.
Ikke offisielle tall
Mens UNDP lanserer rapporten som «et sammenhengende og overbevisende bevismateriale», hevder Anne Skjelmerud at det har vært viktig både for kommisjonen og UNDP å markere at kommisjonen har vært uavhengig.
– Offisiell statistikk fra Norge viser at forekomsten av hiv blant stoffbrukere i Norge på hele 2000-tallet har vært mellom 10 og 20 i året, mye lavere enn eksempelet Portugal. Hvorfor er ikke Norges erfaringer med å begrense smitte blant injiserende stoffbrukere også beskrevet i rapporten?
– Kommisjonen har ikke henvendt seg til myndigheter for å få statistikk fra dem. Det var viktig for dem at internasjonale og norske organisasjoner kunne komme med eksempler og erfaringer på hvordan lovverket har fungert for dem. De beskriver lover som forbyr homofili, salg av sex som disrkiminerer hiv-positive og som hindrer stoffbrukere tilgang til rene sprøyter. Skjelmerud tror det var HivNorge som koordinerte de norske bidragene til det regionale møtet «land i nord». – Men jeg er ikke sikker på om det ble sendt inn eksempler fra Norge, sier hun. – Det var kort frist, og utlysningen kom midt på sommeren.
Skadereduksjon spilte ikke hovedrollen
Det rapporten ikke beskriver er hvordan Norge og Sverige har klart å snu hiv-epidemien blant stoffbrukere uten å legalisere. Ellen Amundsen er forsker ved Sirus, med hiv/aids som ansvarsområde. Hun har tatt doktorgrad i epidemiologi på temaet hiv/aids-epidemiologi i Danmark, Norge og Sverige. Uten å ha lest rapporten grundig, synes hun det ser ut til at konklusjonene bygger på mange påstander og antakelser som det vil være en ganske stor jobb å gå gjennom.
– Er det påvist noen klar sammenheng mellom dekriminalisering av narkotika til eget bruk, og redusert hiv-smitte?
– Det tviler jeg sterkt på. Men det er også ganske vanskelig å designe studier som bekrefter eller avkrefter en slik sammenheng.
– Er det påvist noen klar sammenheng mellom det at narkotikabruk er straffbart og at brukerne deler sprøyter og på andre måter utsetter seg selv og hverandre for hiv-smitte?
– Det kan jeg ikke uttale meg om uten å kjenne bedre til de mest groteske forfølgelsene av stoffbrukere i Øst-Europa og Asia, som ligger til grunn for rapportens utsagn.
Forbud øker ikke smitte
– Har det i Norge og Sverige vært en klar sammenheng mellom det at narkotika er forbudt og høy risiko for hiv?
– I Norge og Sverige ble det etablert en norm om at sprøytebrukere skulle teste seg og at de som var smittet skulle få sprøyten sist ved en sprøytedeling. Epidemien blant sprøytebrukere nådde toppen i Norge i 1985 og i Sverige i 1984, og falt raskt etter det. I den norske og svenske settingen den gang kan jeg ikke se at hiv hadde noe med straffeforfølgelse av stoffbrukere å gjøre, men det kan jo være annerledes i Øst-Europa og Asia.
– Hvilke rolle spilte det at Sverige hadde forbud mot utdeling av rene sprøyter?
– Forbudet mot sprøyteutdeling har ikke hatt stor betydning i Sverige. Både i Sverige og i Norge startet nedgangen før sprøyteutdelingen kom i gang. I Oslo kom sprøyteutdelingen i gang først i 1988. I Sverige foregikk begrensede forsøk med sprøyteutdeling fra 1987. Hiv-epidemien var ikke lavere der forsøkene med sprøyteutdeling fant sted enn i andre sammenlignbare områder i Sverige, og samlet sett var epidemien like lav i Sverige som i Norge.
– Hvorfor er omfanget av nysmitte blant stoffbrukere i Norge så stabilt?
– Det kan tenkes at sprøyteutdeling har bidratt til at det ikke har kommet nye topper etter den i 1985, men generelt vet vi at helsepsykologi og normdanning bidrar like mye til å redusere risikoatferd som fysiske tiltak. Høyt omfang av testing og åpenhet om resultatet bidrar til at en kan iverksette mange typer av tiltak og oppfølging.
FN anbefaler legalisering av skadereduksjon
Pressemeldingen som FN sendte ut 9. juli 2012, om Hiv and the Law nevner ikke forslaget om legalisering. Ifølge pressemeldingen handler rapporten om at «lover i noen land kriminaliserer noen aspekter av påviste skadereduserende tjenester for sprøytebrukere» og mener dette er viktig å fokusere fordi «land som legaliserer skadereduserende tjenester nesten har lykkes å forhindre nye hiv-infeksjoner blant sprøytebrukere.»
– Rapporten har viktige innspill om erfaringer med hvordan lovgivning på ulike områder kan hindre eller fremme hiv-forebygging og øke tilgangen til behandling og omsorg, sier Skjelmerud. Ifølge henne kommer de rådene som landene skal følge når det gjelder hiv-forebygging og narkotika ikke fram av en slik rapport, men av dokumentet som WHO og FNs narkotikabyrå, UNDOC, utarbeidet sammen med UNAIDS i 2009 (se ramme).
– Det er det som har normativ rolle for FN, sier hun.
Framtidig bruk for rapporten
Hva er skjedd med anbefalingene fra HIV and the Law? Rapportens del om dekriminalisering av narkotika fikk ingen oppmerksomhet under verdens største møte mellom hiv/aids-eksperter og aktivister som fant sted i slutten av julli 2012. Bare rapportens del om menn som har sex med menn ble presentert under en før-konferanse i forkant av de offisielle møtene som blant annet UNAIDS var med på å arrangere.
– Hva var Norads formål med å støtte prosessen?
– Vi ønsket å bidra til at afrikanske erfaringer med hiv og lovgivning kunne drøftes. For Norge og Sverige var det viktig å sikre at afrikanske stemmer kom fram i kommisjonens arbeid, sier Anne Skjelmerud.
Skadereduksjon verden over
Organisasjonen Harm Reduction International har utarbeidet State of the art når det gjelder skadereduksjon i 158 land der injiserende stoffbruk forekommer. Mer enn halvparten har skadereduserende tiltak:
- 79 land refererer eksplisitt og positivt til skadereduksjon i nasjonale policy-dokumenter
- 82 land har sprøyteutdeling
- 74 land har tilbud om substitusjonsbehandling
- 8 land har sprøyterom
Kilde: Harm Reduction International, (2010): Global State of Harm Reduction 2010 Report.
http://www.ihra.net/international-response
Hiv blant injiserende stoffbrukere
Gjennomsnittlig er om lag ett av ti nye tilfeller av hiv-infeksjon i verden knyttet til injisering av stoffer.
I Norge er andelen 11 prosent, i Russland er andelen 70 prosent
Kilde: Global Commission on HIV and the Law (2012): HIV and the Law: Risks, Rights and Health.
Menneskerettighetsbrudd
Mange østeuropeiske og sentralasiatiske land har registre over narkotikabrukere. Å stå i et slikt register kan medføre eksklusjon fra arbeidsmarkedet, utreiseforbud og kan begrunne omsorgsfratakelse.
Kambodsja, Malaysia, Kina og Vietnam praktiserer tvangsbehandling av stoffavhengige i fengsler og «drug detention centers».
I Russland legger den statlige Anti-Drug Policy Strategy restriksjoner på skadereduserende programmer og forbyr all støtte til «skadereduksjon», inkludert behandling med metadon eller Subutex.
Kilde: Global Commission on HIV and the Law (2012): HIV and the Law: Risks, Rights and Health.
Metadon og Subutex demmer opp
En gjennomgang av studier om hiv og substitusjonsbehandling viser at behandlingsformen er forbundet med gjennomsnittlig 54 prosents reduksjon i risikoen for ny HIV-smitte blant mennesker som injiserer narkotika.
«Funnene kan gjenspeile at motivasjonen for å endre atferd er høy blant personer som får substitusjonsbehandling. Funnene kan også gjenspeile forhold på steder der behandlingen skjer, som for eksempel sprøytebytteprogrammer, psykososiale tiltak, praktisk støtte, eller sprøyterom», heter det.
Kilde: MacArthur Georgie J m fl (2012): Opiate substitution treatment and HIV transmission in people who inject drugs: systematic review and meta-analysis, British Medical Journal 2012.
«Kriminalisering fyrer opp under pandemien»
Global Commision on Drugs er en lobby-gruppe som arbeider mot å få slutt på «krigen mot narkotika». I 2010 overrakte «Narkotikakommisjonen» rapporten «(End) War On Drugs» til FNs generalsekretær. I juni 2012 publiserte den samme gruppen oppfølgeren «The War on Drugs and HIV/AIDS: How the Criminalization of Drug Use Fuels the Global Pandemic.»
Hovedbudskapet i rapport nummer to er det samme som i den foregående: Å legalisere narkotika. Begrunnelsen denne gang er denne: «Over hele verden, har forskning vist at undertrykkende rettshåndheving av narkotikalovgivning tvinger narkotikabrukere vekk fra offentlige helsetjenester og inn i skjulte miljøer der hiv-risiko blir markert forhøyet».
Mange av kildene til The War on Drugs and HIV/AIDS er de samme som i Hiv and the Law. De to kommisjonene ledes av samme person: Fernando Henrique Cardoso. Flere av de samme private fondene er med på finansieringssiden. Global Commision har imidlertid ingen tilknytning til FN. Tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan var med i kommisjonen, men fratrådte før den andre rapporten ble skrevet. Tidligere høykommisær for flyktninger, Thorvald Stoltenberg, er fortsatt medlem. Rapporten The War on Drugs and HIV/AIDS ble ikke fysisk overrakt FNs generalsekretær.
FNs offisielle anbefalinger
FNs narkotikabyrå, UNODC har sammen med WHO og UNAIDS i 2009 utarbeidet en guide som består av en «pakke» aktuelle tiltak egnet til å bekjempe og forebygge hiv blant personer som setter stoff med sprøyte. Anbefalingene er:
- hiv-testing og rådgivning
- målrettet kommunikasjon, utdanning og informasjon til injiserende stoffbrukere og deres seksualpartnere
- vaksinasjon, diagnostisering og behandling av hepatitt, og
- forebygging, diagnostisering og behandling av tuberkulose.
I retningslinjen heter det at målgruppen ofte er stigmatisert og offer for stigma, fordi stoffbruken er illegal og blir sanksjonert. Strukturelle forhold som endringer i tilgangen av rusgiftene eller endringer i injeksjonspraksis kan påvirke HIV-smitten, heter det (s.10).
Kilde: WHO, UNDOC og UNAIDS (2009): «Technical guide for countries to set targets for universal access to HIV prevention, treatment and care for injecting drug users».
