De regulatoriske tiltakene, som dreier seg om begrenset tilgjengelighet og høye avgifter, er både de mest effektive og de minst populære. Forskningen kan også fortelle oss at Norge har tatt i bruk mange av de upopulære virkemidlene som høye priser, regulerte skjenketider, aldersgrenser og strenge promillegrenser, og statistikken viser også at Norge har ett av de laveste alkoholforbruksnivåene i Europa.
Men hvorfor er vi så ikke fornøyde? Jo, nordmenn drikker riktig nok ikke hver dag, men det som drikkes, konsumeres gjerne i helgene, gjerne sent på kvelden, gjerne hele ukeskvoten ved en eneste anledning, og fylleskadene er dermed betydelige.
Vi kunne forebygge og redusere mange av disse skadene, ved å utnytte de kunnskaper alkoholforskningen gir oss. Men folk flest ønsker ikke å gå for langt i den retningen, og politikerne tør ikke gå lenger enn folket vil.
Hva gjenstår da å gjøre? I dette nummeret av Mot Rusgift nærmer vi oss dette fra to sider. En måte er å si at når en stor alkoholskade eller en avhengighet har oppstått, så må i alle fall ofrene for vår felles alkoholkultur få den hjelp og støtte de trenger. Dermed tar vi en tur innom Borgestadklinikken, som en representant for det utmerkede arbeid som utøves ved mange klinikker og andre behandlingstiltak over hele landet, både i spesialisthelsetjenesten, i private institusjoner og i de mange kommunale hjelpetiltak som finnes. Det viser seg da at behandlingsarbeid ikke er enkelt. Dessuten - i perioden fram til behandling starter eller eventuelt er vellykket avsluttet, vil det som regel ha vært mange år med ulykke og lidelse for den enkelte alkoholavhengige selv, så vel som for hans/hennes partnere, barn og andre pårørende. Behandlingstilbud er nødvendige i et humant samfunn, men det er på ingen måte tilstrekkelig til å råde bot på problemet.
En tilnærming kunne kanskje være å nærme seg problematikken fra den individuelle siden, slik vi har gjort i dette nummeret. Kanskje vi må snu trenden nedenfra, og begynne med hvert enkelt menneske, og se hva du og jeg kan bidra med, for å redusere vårt felles alkoholproblem. I den sammenhengen blir det rimelig å spørre hver enkelt: Kan vi drikke mindre? Kan noen flere anledninger være alkoholfrie? Kan ikke barnas konfirmasjonsfest være alkoholfri? Kan ikke samværet med barn i det hele tatt være alkoholfritt. Behøver vi ankerdrammen, behøver vi feire cupfinalen med champagne? Ja, behøver vi å drikke alkohol i det hele tatt? Alkoholområdet er faktisk ett av områdene hvor hvert enkelt menneskes atferd teller. Hele folkehelsetilnærmingen i alkoholpolitikken bygger på at det er sammenheng mellom forbruksutviklingen på hvert enkelt forbruksnivå og det samlede alkoholforbruket, som igjen er et mål på om alkoholproblemet øker eller minker. Når vi i dag står med det høyeste alkoholforbruksnivået som er målt siden 1875, så skyldes ikke det bare storforbrukernes alkoholinnsats. Nei det skyldes hver enkelt av oss. Parolen må være: Kutt ned – eller kutt ut. Begge deler vil være et bidrag til reduserte alkoholskader.
Noen organisasjoner samler i dag medlemmer og tilhengere av dette ”Kutt ned – Kutt ut”-prinsippet. Forbundet Mot Rusgift, som gir ut dette tidsskriftet, er en av dem. Her oppfordres det bl.a. til totalavhold fra alkohol og andre rusgifter.
Men det er mange andre måter enkeltmennesker kan bidra til å redusere alkoholproblemene i samfunnet. Vi har derfor nevnt idrettsbevegelsen som et eksempel. Idrettsbevegelsen er vår største folkebevegelse, og det er derfor uhyre viktig at den står for kollektive normer som gjør idretten til en alkoholfri sone. Dette skjer ikke uten at hver enkelt av oss viser holdning og standpunkt, for alkoholfrie stevner, turer og arrangementer, spesielt der hvor aktiviteten foregår blant barn og ungdom, mot våte årsmøtefester i idrettslaget, mot fotballcupturer, hvor medfølgende foreldre og ledere ikke er seg sitt ansvar bevisst som alkoholfrie rollemodeller. Som ledere, foreldre og voksenpersoner må vi også være villige til å ta det ubehaget det er å si fra og sette foten ned når den alkoholfrie normen brytes eller er i ferd med å bli brutt. Det kan være personlig belastende, men kan bety forskjellen på en positiv eller en negativ utvikling i et idrettsmiljø eller for én eller flere unge utøvere. Og det man ser, er at når én først våger å si fra, får han eller hun raskt støtte fra flere andre som tenker det samme. Vi er ikke så alkoholavhengige som vi av og til kan få inntrykk av gjennom massemedia.
Vi må begynne å redusere alkoholforbruket. Vi må begynne med oss selv. Det er nettopp de av oss som har det laveste og mest uproblematiske alkoholforbruket som må begynne. Innser vi det, greier vi det!