Mandag 31. januar kl 13.00 åpner Oslo landets første
kommunale narkobule i Tollbugata 3. Den høytidelige åpninger for å markere
Oslo-politikernes støtte til fortsatt bruk av narkotika blir foretatt av Oslo
kommunes sosialbyråd, Margaret Eckbo (frp).
Til den kommunale narkobulen er stoffbrukere
som er fylt 18 år velkomne med sitt heroin for under kommunens årvåkne øye å
kunne injisere uten å risikere noen straff, det være seg for innehav av heroin
eller for bruken av samme vare. Kokainister og amfetaminister får vel gå på
puben så lenge i påvente av lokaler for deres behov for
injeksjonsrom.
Allerede i juni i fjor ble den norske
sprøyteromsloven vedtatt, den som gjorde det mulig for norske kommuner å søke
om godkjenning som kommunale
forsøkskaniner for virksomheten, som altså starter nå på mandag etter diverse
forsinkelser. Oslo, som er medlem av den europeiske organisasjonen ECAD
(European Cities Against Drugs) er altså først ute og også den eneste norske by
som hittil har søkt om tillatelse til å åpne en kommunal narkobule. At man har
bestemt seg for å åpne et injeksjonsrom i Oslo blir desto mer besynderlig, når
man tar i betraktning at ansvarlige myndigheter i den norske hovedstaden gjennom effektive inngrep på det
nærmeste har lykkes i å fjerne den åpne narkoscenen, nådd et stort antall
stoffbrukerer, og sist men ikke minst drastisk minsket antallet dødsfall som
følge av overdoser.
Lovgivningen som regulerer de norske,
kommunale narkobulene, gjelder som en begynnelse i tre år, hvorpå denne perfekte
galskapen skal utsettes for evaluering.
De offisielle grunnene for å innrette
kommunale narkobuler er som følger:
- De skal bidra til å gi økt verdighet(!)
for tungt belastede narkotikabrukere
- De skal gi økt mulighet til kontakt og
samtale mellom stoffbrukerne og eksisterende
hjelpeinstanser
- De skal bidra til å forebygge infeksjoner
og smitte
- De skal bidra til å minske antallet
overdoser og dødsfall gjennom overdoser
Hvordan kommunale narkobuler skal kunne
bidra til å gi økt verdighet er en gåte for enhver normalt utrustet
samfunnsborger.
I det forslaget som ble sendt ut på høring
innen vedtaket skulle fattes ble spørsmålet stilt: "Kommer sprøyterom til å
forebygge narkotikadødsfall?" Det som deretter følger i teksten er interessant
og talere uttrykkelig MOT at sprøyterom kommer til å ha noen avgjørende
betydning for narkotikadødsfall.
Her skriver nemlig det norske
sosialdepartementet: "Obduksjoner i forbindelse med narkotikadødsfall viser
gjennomgående en lav morfinkonsentrasjon. Dette henger bl.a. sammen med den tid
som går fra injeksjonen skjer til dødsfallet inntreffer. En gjennomgang av
norske og internasjonalle studier av narkotikadødsfall viser at de akutte
dødsfallene bare utgjør en mindre andel (14-23 % inntreffer i løpet av noen
sekunder eller minutter) mens andelen dødsfall som inntreffer 1-12timer etter
injeksjonen går opp til 22-51% (Hillberg 1999). Med mindre misbrukerne oppholdet
seg i sprøyterommet i relativt lang tid etter at heroinet er blitt injisert, vil
et sprøyterom derfor bare i begrenset grad fange opp eventuelle toksiske
tilstander i forbindelse med inntaket av heroin." (Mulig unøyaktighet i ordlyden
pga. oversettelse tilbake fra svensk til norsk. Overs.
Anm.)
En sammenstilling fra Rusmiddeletaten i Oslo
kommune viser at de fleste narkotikadødsfall skjer innenfor det en kan kalle
"privatsfæren" (i eget hjem eller hjemme hos andre, på hospitser og på
institusjoner). I 1998 døde 43 personer på offentlig sted og 77 i privatsfæren.
Tilsvarende tall i 1999 var 25 versus 68. I 1999 var det således "bare" 25% som
ble funnet døde på offentlig sted. I 2001 forekom 338 overdoser i hele landet,
hvorav 114 i Oslo.)
"Ut fra det som tidligere er sagt om tiden
fra injeksjonen og fram til tidspunktet for dødsfallet, kan dødsfallet ha
inntruffet i et tidsperspektiv, etter injeksjonen, som er lengre enn den tid det
er "naturlig" å oppholde seg i et sprøyterom"
"Av åpenbare grunner er det ikke
mulig å anslå i hvilken utstrekning de som i dag injiserer på offentlige steder
skulle velge sprøyterom om slike skulle
finnes".
Videre sa det
norske sosialdepartementet at "Om ikke Oslo etablerer flere injeksjonslokaler
som er tilgjengelige størsteparten av døgnet, er det grunn til å anta at det
bare blir en liten andel av de tilfellene der injeksjoner skjer på offentlig
sted som kommer til å skje i overvåkede injeksjonslokaler".
I tilknytning til disse opplysningene
skriver sosialdepartementet også: "..om injeksjonslokaler skal ha noen effekt
med hensyn til å forebygge narkotikadødsfall, må injeksjonslokaler med god
tilgjengelighet opprettes i alle kommuner som har injeksjonsmisbrukere. Dette
kommer i så fall til å kreve en betydelig økonomisk og personellmessig
satsning".
Den i øyeblikket aktuelle narkobulen på
Tollbugata 3 kommer til å være "bemannet" med 5 personer og i begynnelsen blir
åpningstidene 10.00-16.00. Hvor heroinistene forventes å foreta injeksjoner
utenfor disse tidene framgår ikke.
De kundene som skal bruke den kommunale
narkobulen må være registrert, noe som er en enkel prosedyre. Det skjer når man
første gang bruker narkobulen. Det numret som brukeren får ved registreringen
skal siden oppgis ved hvert besøk. En viss kontroll skal forekomme. Salg og kjøp
av narkotika i eller utenfor lokalet er forbudt (noen avstand oppgis dog ikke).
Videre skal brukeren ved ankomsten til Tollbugata oppgi den mengde narkotika
han/hun har til hensikt å injisere - og legg merke til - det er bare heroin som
kan brukes uten å risikere straff. De fem "kontrollørene" har ansvar for å
kontrollere den faktiske mengden brukeren har med seg og deretter dele ut
nødvendig verktøy for bruken.
I denne sammenheng er det interessant å
notere at en rapport om narkotikarelaterte dødsfall i Amsterdam, Frankfurt,
København og Oslo (Reinås og Waal, red. 2001) IKKE viser noen sammenheng mellom
narkotikadødsfall og bruken av injeksjonslokaler. Antallet narkotikadødsfall i
Franfurt nådde sin topp i 1991, mens de første sprøyterommene der ble opprettet
i 1994, altså tre år senere.
Det norske sosialdepartementet har dratt
konklusjonen at om injeksjonslokaler skal kunne bidra til reduksjon av antallet
narkotikadødsfall, må brukerne oppholde seg i overvåkede omgivelser relativt
lang tid etter injeksjonen.
- Flertallet av heroinister må oppsøke
injeksjonslokalene hver gang de skal injisere
- Injeksjonslokaler må opprettes i de kommunere som har heroinister
- Tilgjengeligheten til injeksjonslokalene må være på det nærmeste ubegrenset med hensyn til kapasitet og åpningstider.
Hvorvidt
injeksjonslokalene i første rekke er til for stoffbrukerne eller for å få bort
stoffbrukerne fra gatebildet, kan det stilles spørsmålstegn ved, da
sosialdepartementet i sitt skriv sier at: "
som tidligere nevnt bør
etableringen av injeksjonslokaler i Frankfurt og Zürich FØRST OG FREMST SEES SOM
ET LEDD I EN STRATEGI FOR Å RYDDE OPP I ETABLERTE, SYNLIGE NARKOTIKAMILJØER OG
FÅ BORT STOFFBRUKERNE FRA GATA. I BEGGE DISSE BYENE BLE SLIKE TILTAK
(INJEKSJONSLOKALER) INTRODUSERT FOR Å TILBAKELEVERE DET OFFENTLIGE ROMMET TIL
ALLMENHETEN, REDUSERE NARKOTIKAKRIMINALITETEN OG FOR Å KUNNE KONTROLLERE
STOFFBRUKERMILJØET." Og, fortsetter det
norske sosialdepartementet i sitt skriv: "Ei heller i Amsterdam er
injeksjonslokaler motivert med utgangspunkt i å redusere antallet overdoser, men
for å redusere den utrygghet allmenheten føler overfor å være vitne til
stoffbrukere som injiserer."
Endelig konstaterte den norske
sosialdepartementet i sitt skriv at "Sosial- og helsedepartementet disponerer
ikke tilskuddsmidler til en eventuell etablering og drift av injeksjonslokaler.
Utgiftene, som må beregnes av den enkelte kommune fra tilfelle til tilfelle, må
i sin helhet dekkes av kommunenes økonomiske rammer
".
Man kan bare ane hva dette
kvalifiserte vanviddet med kommunal narkobule i Oslo kan komme til å bety for
den fortsatte stoffbruksutviklingen i Norge. Derimot trenger man ikke spekulere
særlig lenge over resultatet av det faktum at kommunene må ta penger fra
eksisterende hjelperessurser for å finansiere mulighetene til fortsatt stoffbruk
for kommunenes heroinister".
Du kan lese hele artikkelen på svensk hos Motgift Gotland.
Her kan du lese en artikkel om åpninga i Bergens Tidende