Men saken vil likevel bli debattert ut over høsten, og det vil sikkert komme omkamper, slik vi allerede har hatt flere av, etter at daværende Helse- og omsorgsminister, Bjarne Håkon Hansen for tre og et halvt år siden overraskende foreslo å gå inn for utdeling av heroin til opiatavhengige, med etterfølgende stor offentlig debatt. Så ble det s.k. Stoltenbergutvalget nedsatt. Utvalget som ble ledet av statsministerens far, Thorvald Stoltenberg, la sommeren 2010 fram sin rapport, og forslaget om heroinutdeling med den, riktignok med en delt innstilling, fem var for heroinforskrivning, mens fire var imot. Det store flertallet av høringsinstanser til Stoltenbergutvalgets rapport var imot dette.
I etterkant av rapporten og høringene ble det også gjennomført en nasjonal konsensuskonferanse, i regi av Norges forskningsråd. Det store flertallet av innleggene her konkluderte også med at heroinforskrivning ikke var aktuelt.
I tillegg ble det nedsatt et panel, som skulle trekke konklusjoner etter konferansen. Panelet la fram sin egen rapport i fjor høst, som konkluderte med at heroinutdeling ikke var aktuelt nå.
På bakgrunn av den intense debatten som har vært, er det svært overraskende at Strøm-Erichsen etterlyser debatt, og sier vi må tørre å ta debatten. Hva annet er det vi har holdt på med de siste tre årene?
Er det mulig å bruke heroin som substitusjonspreparat? Selvfølgelig. Forsøk i andre land har vist at det er mulig. Men er det hensiktsmessig? Hva er i så fall målet? Og hva er målgruppa? Og når man den målgruppa man eventuelt har? Etter å ha studert de ulike rapportene som er kommet ut fra andre land, senest en oversiktsrapport fra Det Europeiske Narkotikadokumentasjonssenteret i Lisboa, EMCDDA, og etter å ha besøkt heroinutdelingsklinikker og snakket med behandlere og pasienter i Sveits og Nederland, er FMR kommet fram til at heroinassistert behandling i Norge ikke er riktig bruk av knappe ressurser i rusgiftfeltet i Norge.
Argumentene mot heroinforskrivning er mange, men noen hovedtemaer er:
Heroin er et korttidsvirkende preparat – tre-fire injeksjoner pr. døgn er nødvendig for å holde abstinensene unna – mens LAR-preparatene vanligvis gis en gang daglig, eller til og med en gang annenhver dag.
Heroin er det eneste substitusjonspreparatet som fortrinnsvis injiseres. Injeksjon er den mest risikable inntaksmåten. I de landene som har prøvd, har det vist seg at man ikke når de hardest rammede gruppene, fordi de ikke kan greie å tilpasse seg et regime som er nødvendig ved heroinutdeling.
Det er ikke vist at heroin gir bedre resultater enn de LAR-preparater man allerede har på de fleste måleparametre. Dødeligheten er for eksempel ikke signifikant forskjellig. Det rapporteres om flere alvorlige hendelser som overdoser og epileptiske anfall blant deltakerne i heroinassistert behandling enn i vanlig LAR-behandling. Dette krever en tett og nitid overvåkning for å forhindre dødelige eller svært skadelige utfall. Det er selvfølgelig en noe større nedgang i bruk av gateheroin – takke fanden for det når deltakerne får tilstrekkelig heroin i klinikken. Men til tross for dette fortsetter den illegale heroinbruken hos en del, og det rapporteres om en vedvarende blandingsbruk. Frafallet i behandling er også betydelig, opp til 50 prosent i en studie.
Legemiddelassistert rehabilitering er ikke skikkelig utbygd i Norge – det vil være mer fornuftig å bygge ut denne, slik at R’en i LAR blir en realitet for de ca. 6500 LAR-pasientene – enn å satse på utbygging av et nytt heroinbasert forskrivningstilbud – som i enda større grad vil fokusere på medikamentet og vedlikeholde avhengigheten av både heroin og hjelpeapparat.
Heroin omdannes i kroppen til morfin. Det er vist at gjentatt bruk av morfin hindrer nydannelse av hjerneceller. Er det etisk riktig å forskrive et preparat over lang tid, som kan føre til svekket hjernefunksjon?
Både norske og utenlandske beregninger viser at kostnadene pr. pasient i heroinassistert behandling vil være langt høyere enn i LAR. For norske forhold: 335 000 kroner pr. pasient i heroinassistert behandling, mot 95 000 kroner i gjennomsnittskostnader i LAR over tre ganger så høyt. Utenlandske beregninger viser enda større forskjell, opp til 20 000 EURO årlig pr. heroinpasient, mot ned i 1600 EURO pr. metadonpasient.
Konklusjon:
- Heroin er farmakologisk lite egnet p.g.a. Injeksjonsbruk Kort halveringstid (opp-ned effekt)
- Høyere komplikasjonsfrekvens – behov for helsepersonell
- Heroin svekker LAR i Norge
- Heroin svekker behandlingsarbeid med stoffrihet som mål
- Heroin bygger opp under behandlingspessimisme
- Heroin svekker fronten mot narkotika som illegale stoffer
Innføring av heroinforskrivning i Norge vil være et alvorlig feilgrep, og mitt håp er at denne debatten er lagt død for en stund.