Tidsskriftet RUSFRI

Både i Hurdalsplattformen og i andre dokumenter er Regjeringens standpunkt mot avkriminalisering av narkotika blitt bekreftet. På denne bakgrunnen må det forutsettes at forbudet mot bruk og tilknytning til narkotika ligger fast. 

I Meld. St. 5 (2024-2025) heter det: «Det er et mål for regjeringen at ingen barn og unge begynner å bruke narkotika». 

Dette målet er det lett å være enig i, men hva med de barn og unge som allerede bruker narkotika, enten sporadisk eller regelmessig? Hvordan skal forbudet mot narkotika gjelde disse?

Det kan stilles forskjellige krav og tilnærminger til disse, men et rimelig mål må være at narkotikabruken opphører. Tidlig i brukerkarrieren kan det være lettere å snu om til en narkotikafri tilværelse. I samarbeid mellom politi, kommunale helseinstanser og skole og, i forståelse med den unge selv og foreldrene, vil det i de fleste tilfeller være mulig å sette grenser mot videre narkotikabruk. Men det må være et krav om fortsatt rusfrihet. 

De kommunale rådgivningsenhetene i russaker må kunne vurdere i hvert enkelt tilfelle om den aktuelle personen som er funnet å ha brukt eller hatt befatning med narkotika har behov for ytterligere oppfølging fra kommunens side for å oppfylle kravet om rusfrihet, eller om vedkommende også trenger samtaler eller andre tiltak fra f.eks. helsesykepleier, psykolog, fastlege, eller sosialfaglig bistand med problemer med avhengighet, eller problemer knyttet til psykisk helse, skolegang, hjemmeforhold e.l. I alvorlige tilfeller av avhengighet, eller av annen somatisk eller psykisk lidelse vil også henvisning fra rådgivningsenheten til, eller samarbeid med spesialisthelsetjenesten kunne være aktuelt. 

Forutsetningen er at en rådgivningsenhet eller annen tverrfaglig hjelpeinstans finnes i kommunen, som kan ivareta disse hjelpe- og oppfølgingsbehovene. I påvente av at en tverrfaglig rådgivningsenhet blir opprettet i alle kommuner, bør oppgaven med å ta imot ungdommer som blir avdekket av politiet eller oppsøkende tjenester for narkotikabruk, eller som henvender seg av eget initiativ, må finne forankring i en av de eksisterende tjenestene som finnes i alle kommuner.

Stavanger kommune har funnet en god løsning på oppgaven med rådgivningsenhet, mens i mindre kommuner kan kanskje interkommunalt samarbeid bidra til å løse oppgavene. Det tidligere TIUR-prosjektet i Ringsaker kommune hadde også en god organisering rundt sine ungdommer, selv om prosjektet etter diskusjonen om Solberg-regjeringens rusreform fikk en noe endret funksjon, hvor avdekking gjennom politiet fikk mindre oppmerksomhet. Det kan diskuteres om ruskontrakter bør inngås som en avtale mellom den unge og politiet, eller som en avtale direkte med rådgivningsenheten/ kommunen. Men eventuelle prøver for kontroll av rusfrihet har både et kontrollformål i forhold til rusfrihet, men også et helseformål, for å vur- dere om de tiltak som er gjort overfor hver enkelt ungdom er tilstrekkelige, eller om de bør forsterkes med nye hjelpetiltak. 

I samarbeid mellom politi, kommunale helseinstanser og skole og, i forståelse med den unge selv og foreldrene, vil det i de fleste tilfeller være mulig å sette grenser mot videre narkotikabruk. Men det må være et krav om fortsatt rusfrihet. 

Det kan diskuteres om ruskontrakter bør inngås som en avtale mellom den unge og politiet, eller som en avtale direkte med rådgivningsenheten/kommunen.

Det er derfor nødvendig med oppmøte over flere ganger, både for at rådgivningsenheten skal kunne kartlegge den enkelte ungdoms behov, og for at man skal kunne bygge opp et tverrfaglig nettverk, en kontaktgruppe rundt hver enkelt ungdom som er i behov av det. I dette nettverket bruker man de ressurspersoner som er tilgjengelige i kommunen. 

Rådgivningsenheten har også fått i oppgave å utøve en kontrollfunksjon (tidligere «ruskontrakter») overfor ungdommene som får påtaleunnlatelse via politiet. Vi mener at kartlegging av hjelpebehovet er det viktigste, men at urin- eller spyttprøver kan være en viktig indikasjon på om hjelpebehovet overfor hver enkelt ungdom er tilstrekkelig ivaretatt, eller om ytterligere ressurser må brukes. 

Dersom en person har vært inne til samtale eller behandling hos rådgivningsenheten, vil vedkommende ha et pålegg om å holde seg bort fra narkotika. Hvis hen blir avdekket av politiet for narkotikabruk på nytt, vil det være naturlig at rådgivningsenheten må ta imot vedkommende på nytt. Målet må være at rusfrihet oppnås. 

Enkelte har hevdet at ruskontrakter ikke har dokumentert effekt. I alle fall for de yngste, narkotikabrukere under 18 år, er det vist at påtaleunnlatelse på vilkår av f.eks. en 6 måneders ruskontrakt har en langt sterkere effekt i form av oppnådd rusfrihet og lavere tilbakefall enn en bot fra politiet. Se f.eks. «Forebygging av fremtidig kriminalitet hos unge narkotikalovbrytere".

Seks måneders oppfølgingstid eller lengre er det f.eks. TIUR-prosjektet anbefaler for å kunne oppnå gode relasjoner og oppfølging av ungdommene. 

Vi vil for øvrig bemerke at konfliktrådet innen kriminalomsorgen også har bygd opp ordningene med ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging rundt kontaktgrupper rundt hver enkelt ungdom. De et- terlyser bedre samarbeid med kommunens apparat om sine ungdommer. FMR tror at kontaktgruppe-prinsippet også kan anvendes innenfor rådgivningsenhetene for russaker.

Antallet overdoser i Norge er nå på høyde med toppen av heroinepidemien på begynnelsen av 2000-tallet.

OVERDOSER 

Antallet overdoser i Norge er nå på høyde med toppen av heroinepidemien på begynnelsen av 2000-tallet. Mens det har lykkes å bringe heroinoverdosedødsfallene et stykke nedover, et det andre opioider som nå forårsaker en økning i dødsfallene. 

Mange inntreffer hos mennesker som har fått forskrevet opioider som lindring mot smerter. Men nye potente stoffer kommer også inn på markedet, som nitazener, som har forårsaket flere dødsfall de to siste årene. Vi støtter derfor en opprustning av analysekapasiteten ved sykehus og laboratorier, for å kunne varsle når nye eller ekstra sterke stoffer er i omløp. 

• Vi støtter fortsatt en satsning på utdeling av nalokson til alle kommuner, til leger, feltarbeidere, og annet helsepersonell, og til kjente opioidbrukere. 
• Vi må stramme inn forskrivningspraksis når det gjelder smertestillende medikamenter, og informere om ikke-medikamentelle metoder for å lindre smerter. 
• Regjeringen må forhandle med produsenten av langtidsvirkende naltrekson, en opioidantogonist, for å få tilgang til medikamentet i Norge.

Vi vil også spesielt berømme Regjeringen for også å omtale alkoholen som den største og viktigste forebyggingsoppgaven.

ALKOHOL 

Vi vil også spesielt berømme Regjeringen for også å omtale alkoholen som den største og viktigste forebyggingsoppgaven. 

Norge har tilsluttet seg WHOs mål om å reduse totalforbruket av alkohol med 20 prosent innen 2030, sammenlignet med forbruket i 2010. Vi oppfordrer Regjeringen til å medvirke til at dette målet blir tatt inn i den forlengede nasjonale alkoholstrategien, og bidra til å holde alkoholforbruket nede eller redusere det: 

• Stramme inn skjult alkoholreklame gjennom sosiale medier
• Fortsatt forbud mot sterkere øl enn 4,7 volumprosent i dagligvarebutikkene
• Fortsatt forbud mot drikking på offentlige steder hvor publikum ferdes 
• Innskrenke skjenketiden med 1 time på restauranter og kafeer for å redusere utelivsvold
• Innføre forbud mot alkoholskjenking i handelsbedrifter som frisørsalonger, sykkelverksteder og møbelforretninger. som det ikke er naturlig å forbinde med skjenking
• En lovendring som forplikter skjenkebedrifter til å tilby likeverdige alkoholfrie alternativer til alkoholholdig øl og vin 

Det henvises i meldingen til de tradisjonell regulatoriske virkemidlene og hevdes at «I Norge er en stor del av gevinsten allerede tatt ut gjennom den gjeldende alkoholpolitikken». FMR tror det kan gjøres mer, både på tilgjengelighets- og holdningssiden. 

Med vennlig hilsen 

FMR: Fellesskap – Menneskeverd – Rusfrihet 
Magne Richardsen 
Daglig leder