Tidsskriftet RUSFRI

Valg i etisk vakum

Den liberale samfunnsordenen, som har vært dominerende i vår del av verden siden krigen, bygger på prinsippet om at staten skal fungere som et nøytralt rammeverk for å sikre den enkelte borgers rett til å gjøre sine egne valg. Det har derfor blitt stadig vanskeligere for det liberale samfunnet å foreskrive mer konkrete verdivalg. Imidlertid tilslører det liberale perspektivet et helt sentralt aspekt av narkotikadebatten: det etiske. Spørsmålet om samfunnets holdninger til narkotika handler ikke bare om helsemessige og økonomiske skadevirkninger, hvor betydelige de enn måtte være. Det handler dypest sett også om hva et menneske er ment å være, og i den forstand er det et grunnleggende etisk spørsmål. Den liberale staten har vært lite lysten på å gripe tak i denne problemstillingen. I stedet har den fokusert på kvantitativ forskning og de helsemessige og sosiale konsekvenser av narkotikabruk.

Dersom medisinske konsekvenser skal være enerådende i narkotikadebatten, kunne man stille spørsmålet: Hva om det fantes et narkotisk stoff som ikke hadde helsemessige skadevirkninger? Hvordan skulle man i så fall stille seg til det? Ville det da ikke finnes et eneste argument for å hindre dets utbredelse?

Brave New World

Den britiske forfatteren Aldous Huxley har stilt seg nettopp dette spørsmålet. I romanen "Brave New World" beskriver han et slikt stoff: soma. Huxleys tapre, nye verden er et samfunn der menneskene til enhver tid får oppfylt sine ønsker. Aldri er de nødt til å utsette sin behovstilfredsstillelse, aldri opplever de frustrasjon og lengsel. Hvis noe mot formodning skulle gå galt, kan de når som helst ty til soma for å fri seg fra sine bekymringer. Huxley beskriver et samfunnsmaskineri som til enhver tid jobber for å gi borgerne det borgerne vil ha. Likevel er "Brave New World" en skrekkvisjon. Hvorfor?

Det som slår leseren i møte med menneskene i "Brave New World," er deres apati, deres tomhet. De ler og morer seg, men har glemt hvorfor. Men menneskene selv er tilfreds; de får det de vil ha når de vil ha det, og de trenger ikke frykte lidelse. Likevel vil de fleste av oss nekte for at de er virkelig lykkelige. Deres viljeløshet er urovekkende, deres bekymringsfrie tilværelse virker uutholdelig lett. Grunnen er trolig at vi har bestemte forestillinger om hva et menneske er ment å være og om hvordan tilværelsen "virkelig" er.

Makthaverne i "Brave New World" ser klart at det er i deres interesse at borgerne til enhver tid er tilfreds. På den måten trygger de sin egen maktposisjon. Men hva er vel galt med det? Er det ikke slik et demokrati skal fungere? Hvis velgerne er fornøyd med styresmaktene, er vel alt såre vel? Likevel er det ikke slik vi opplever det når vi leser romanen. "Brave New World" bryter med vårt bilde av menneskenaturen og tilværelsens beskaffenhet.

Det ansvarlige mennesket

Det er umulig å gi en presis fortegnelse over hva disse forestillingene består i, men man kan forsøksvis antyde noen hovedelementer. For det første er ikke mennesket ment til å være passivt, det er ment til å engasjere seg i sitt eget og andres liv. For det andre er ikke tilværelsen slik at menneskene til enhver tid kan være lykkelige. Den består ikke bare av nytelse og umiddelbar behovstilfredsstillelse, men av en blanding av glede og sorg, tilfredshet og frustrasjon.

Av våre forestillinger om menneskenaturen og tilværelsen avleder vi prinsipper om at mennesket skal bidra til felleskapet og ta ansvar for seg selv og andre. Livet er ikke bare en endeløs jakt på umiddelbar behovstilfredsstillelse, men innebærer også slit og lengsel. Frihet balanseres av ansvar, individualisme av fellesskapsfølelse. Samfunnet skal være en arena for deltagelse og engasjement, den sosiale sfære et rom der man kan bygge varige og meningsfulle forhold. Tilværelsen byr på utfordringer, og det er gjennom dem man oppnår modning og vekst. Glede kommer best frem i relieff mot sorg, trygghet klarest i kontrast til utrygghet. Det er i spenningsfeltet mellom disse motsetningene at menneskene lever sine liv. Det er i vår kamp for å forsone oss med disse kontrastene at vår personlighet formes. Befrir man menneskene fra savn og møye, fratar man dem også noe av deres menneskelighet.

Det er i dette perspektivet man må se de etiske utfordringene som ligger i narkotikaproblematikken. Et viktig fellestrekk ved narkotiske stoffer er at de virker passiviserende, de opptar brukerens bevissthet og oppmerksomhet. Narkotika, i likhet med soma i "Brave New World," er symptomlindrende i stedet for problemløsende, det fjerner motivasjonen til å ta styring over og forbedre ens egen livssituasjon. Narkotiske stoffer har således en virkning som leder mennesket bort fra det et menneske er ment å være.

Den vanskelige friheten

n Moderne liberalisme har frihet som høyeste verdi. Den enkelte samfunnsborger må beskyttes mot overgrep og vilkårlighet for å kunne virkeliggjøre sin natur og realisere sine preferanser. Dette innebærer ikke nødvendigvis økonomisk liberalisme og markedstenkning. På venstresiden vil man hevde at statlig utjevning og støtte til de svakeste er nødvendig for å rette opp strukturelle skjevheter som begrenser den enkeltes frihet. Et fellestrekk ved liberalismen på både høyre- og venstresiden er imidlertid at den har vanskelig for å uttale seg om spørsmål som tilhører den etiske og moralske sfære. Der forskning og objektive sannheter ikke gjelder, føler staten seg forpliktet til å overlate arenaen til det individuelle valg. Samfunnet og lovene skal i størst mulig grad utgjøre et nøytralt rammeverk som beskytter den enkeltes frihet.

Selv om det liberale samfunn foregir å være nøytralt og "tolerant," ligger det enkelte føringer innbakt i liberalismens premisser. Fra dens forestilling om menneskenaturen, naturtilstanden og individets forhold til fellesskapet kan man for eksempel utlede at det ikke er likegyldig om en samfunnsborger er engasjert eller apatisk. Den rettsbeskyttede friheten samfunnet gir borgeren, skal brukes til å ta autonome valg, ikke til å drive med strømmen. En liberal tenker som John Stuart Mill så også klare begrensninger på hva individet har rett til å velge. Et menneske har ikke rett til å selge seg selv til slaveri, forklarer Mill, fordi det bryter med menneskenaturen, med hva et menneske er ment å være. Også det liberale samfunnet har således en forestilling om "det gode liv" og "hva et menneske er ment å være." Likevel synes vi uvillige til å anvende en moralsk målestokk på kontroversielle spørsmål og frasier oss i toleransen og åpenhetens navn retten til å felle dommer.

Blir resultatet rasjonelle valg?

Denne "toleransen" ser vi illustrert i narkotikadebatten. Legaliseringstilhengere hevder til stadighet at det må være opp til den enkelte å ta stilling til om han eller hun vil bruke narkotiske stoffer, om han eller hun etter en kost-nytte kalkyle vurderer farene ved narkobruk som mindre enn fordelene. I følge denne tankegangen vil en moralsk vurdering av problemstillingen være upassende, formynderisk og bent frem irrelevant. I stedet blir det viktig å fremskaffe nøyaktig kunnskap om skadevirkningene av de ulike stoffene, for på den måten å sikre at de som skal ta beslutningen, sitter inne med mest mulig kunnskap og dermed er i stand til å ta en mest mulig rasjonell avgjørelse. Da blir det heller ikke nødvendig å regulere tilgjengeligheten av narkotika: Dersom skadevirkningene er store nok, vil folk av egen fri vilje unnlate å bruke stoff.

Dette synet på frihet forutsetter en grunnleggende harmoni i markedsferen, det tar ikke høyde for høyst observerbare dysfunksjoner i det frie markedet. Det forutsetter dessuten rasjonalitet som grunnlag for menneskelige valg, og det kan stilles spørsmålstegn ved om disse forutsetningene virkelig holder stikk. Selv om man velger å se alle handlinger som resultat av kost-nytte kalkyler, sier den liberale modellen ingenting om hvilken tidshorisont som skal gjelde for valget. Forutsettes det at man til enhver tid tar de valg som vil gi mest lykke på lang sikt eller i øyeblikket? Og hvilke mekanismer trår i kraft for å forme individenes preferansestrukturer dersom fellesskapet ikke skal kunne øve påvirkning uten å bryte med grunnleggende liberale prinsipper? Liberale tenkere som John Rawls fremhever "en rasjonell livsplan" som en helt avgjørende verdi for mennesket. Det er for å sikre seg frihet til å kunne følge sin egen plan at mennesket i naturtilstanden velger en liberal samfunnsorden, hevder Rawls. Men kan det ikke tenkes at mennesker tvert om søker umiddelbar behovstilfredsstillelse fremfor langsiktige mål? Er det ikke umiddelbare impulser som dyrkes frem av forbrukerkapitalismen? Kan det ikke tenkes at mennesket må gjennomgå en dannelsesprosess under fellesskapets rettledning for å nå det modenhetsnivå som kreves for å kunne ta de rasjonelle valg som liberalismen forutsetter?

Det åpne, liberale samfunnet har med rette kritisert statlige inngrep i menneskers tanker og oppdragelse. Vi ser med redsel tilbake på de mange statsstyrte dannelsesprosjektene som har havarert i løpet av vårt århundre. Men denne skepsis til statlig autoritet hefter ikke nødvendigvis ved alle autoritetsformer. Snarere er det vel slik at statlig fravær i dannelsessfæren forutsetter sterkere deltagelse fra autoriteter i det sivile samfunn? Det er ikke slik at fravær av autoritet fører til frihet, at frihet kan defineres som fravær av regler. Det "frigjorte" mennesket overlates tvert om til sine innskytelser og umiddelbare behov, uten varige verdier å orientere seg etter. Dets frihet består i retten til å tilfredsstille sine impulser til enhver tid. I stedet for å formes til "samfunnsborger" underkastes det dermed markedets logikk og frigjøres til "forbruker."