Tidsskriftet RUSFRI

Sivilisasjon og alkoholkultur i Syden

Hvor kommer den norske forestillingen fra om at det er et tegn på sivilisasjon at alle som vil skal kunne gå ut og drikke døgnet rundt? Den kommer i alle fall ikke fra erfaringer fra besøk i storbyer i Italia, Spania og Frankrike, for der er de fleste etablissementer stengt rundt midnatt. Nattklubber finner en imidlertid enkelte steder, for dem som vil på fest.

Men denne troen på at det er en menneskerett å kunne drikke døgnet rundt, hvor kommer den fra? For å forstå det, tror jeg vi må tilbake til masseturismens gjennomslag i 1960-årene, da det norske folk erstattet telt, luftmadrasser og annet campingsutstyr med flybilletter til Syden, som vi sa den gangen, når vi mente Mallorca og Middelhavet, og senere Kanariøyene og enda mer fancy steder.

For mange nordmenn var dette deres første møte med utlandet. Og de fikk den oppfatningen at vaner som oppstod her var normgivende for hvordan folk i andre siviliserte land drakk. Uten å reflektere over at dette var feriesteder, også for de innfødte. Benidorm, Palma og Las Palmas, for å nevne noen steder, ble referansen for hvordan åpningstider og skjenkepolitikk ble praktisert i den siviliserte delen av Europa, i motsetning til oss her nord i steinrøysa, som stengte de ynkelig få bevertningsstedene vi hadde allerede rundt midnatt.

Ikke som på Mallorca

Først senere ble det populært å reise på storbyferie, og mange erfarte da at det slett ikke var slik i Madrid som det var på Mallorca. I storbyene går folk på jobb og barna på skole, som her hjemme. De sitter ikke ute og drikker vin og spiser mat til langt på natt, det skulle også bare mangle. Om natta er folk flest hjemme, og da trenger de ingen åpne skjenkesteder. Det som trengs er et og annet utested, for de ganske få som av en eller annen grunn har lyst til å utforske nattelivet.

Byene på kontinentet er i det store og hele preget av ro etter midnatt, med unntak av enkelte steder hvor det fins en åpen bar eller en nattklubb. I noen byer er til og med enkelte områder satt av til nattelivets gleder. De områdene hvor en finner flest slike steder, er ofte områder der det er aktivitet døgnet rundt. Slik som ved jernbanestasjoner og rutebilstasjoner, eller viktige trafikknutepunkt. Disse strøkene er i de fleste byer slitne og lite innbydende, fordi de er i kontinuerlig bruk. Her er det ingen hvile, men fullt kjør døgnet rundt.

Omgivelsene former vår atferd

Ifølge Chicagoskolen (1), som gjerne betraktes som den klassiske teorien om bykultur, så produserer de fysiske omgivelsene menneskelig atferd. Også Dag Østerberg (2) er inne på dette, når han hevder at enhver materiell form er signifikativ (3), og at den vil få innvirkning på våre former for praksis gjennom de signaler materialiteten gir. Den fysiske konteksten, rommet som materiell struktur, påvirker vår oppførsel og våre opplevelser.

Et hus er ikke et hus, men en mulighet for bestemte former for utfoldelse. Og et utested er ikke et utested, dets utforming og plassering i byrommet åpner for bestemte typer handling. Og en by er ikke en død ansamling av kulisser; de mange rommene som til sammen utgjør byen gir signaler til innbyggerne om forventet atferd.

Det er min mening at der byen brukes kontinuerlig, skjer det noe annet med den enn der den gis sjansen til å ta seg igjen etter en tids bruk. Får ikke byrommet pauser, blir det slitent og stygt, og trekker til seg aktiviteter som hører sammen med slike kjennetegn. Fyll og slagsmål, horer og halliker, glass og oppkast, rop, støy og utrygghet. Slikt sprer seg til de områder i byen som aldri får ro.

Det gjelder derfor å unngå at slike steder sprer seg, dersom en ønsker å ta vare på de mest verdifulle trekkene ved byen. En må sørge for at de områder der livet har en tendens til å pulsere hele natta, blir avgrenset. Andre deler av byen bør gå fri for nattelivet, både av hensyn til folk som bor der, og av hensyn til turister fra inn- og utland, som ønsker å studere byen i rolige omgivelser.

Begrensning i antall nattåpne steder

Derfor blir det i mange byer ført en politikk der det er begrenset hvor mange steder som kan holde åpent om natta. Noen får tillatelse, andre ikke. Både av hensyn til byens befolkning og av hensyn til tilreisende, ønsker en i deler av døgnet å verne størsteparten av byen mot slitasje. De som vil drikke natta gjennom, må oppsøke bestemte områder eller bestemte lokaler der myndighetene lar denne typen utfoldelse skje.

Slik var det også i Oslo for noen tiår siden, det var relativt få skjenkesteder som holdt åpent lenger enn til rundt kl 0100 om natta. På 1980-tallet kom imidlertid Willochs høyreregjering og forbrukerminister Astrid Gjertsen med kampanjen ”Et åpnere samfunn”. Kampanjen var grunnlagt på rene forbrukerinteresser; det var borgerne qua konsumenteter som skulle tilgodeses. Medborgeren, som et politisk engasjert medlem av samfunnet, ble redusert til forbruker eller kunde. Og det var dem partiene ville fylle stemmeurnene med. Alle er vi konsumenter.

Som følge av den nye politikken økte antall skjenkesteder i kommunene kraftig. På landsbasis økte antall skjenkesteder fra vel 2.400 i 1980 til 4.600 i 1990. I dag kan det skjenkes alkohol i over 7.200 etablissementer i Norge. 1.000 av disse ligger i Oslo.

Skjenke- og åpningstider

Samtidig med økningen i antall skjenkesteder, ble de lokale åpningstidene utvidet. Fram til 1998 kunne de kommunale myndighetene fastsette skjenketidene fritt, og det gjorde de. Men ved en endring i alkoholloven i 1998 ble det innført maksimaltider. Dette ble gjort for å unngå at enkelte kommuner ga tillatelse til at det skulle skjenkes alkohol døgnet rundt. Etter 1998 har ingen kommune rett til å tillate skjenking av alkohol etter kl 0300. Samtidig ble ”anbefalt skjenketid” for nasjonen satt til kl 2400 for brennevin og kl 0100 for øl og vin.

Årsakene til at det ble nødvendig å pålegge de kommunale myndighetene rammer for deres utfoldelse, var for det første det trykket næringsinteressene la på de kommunale politikerne. Både for å få skjenkebevilling og for å få skjenke så lenge som mulig. Og siden kommunale politikere er svakere for kommunale næringsinteresser enn nasjonale politikere, som kan ta mer overordnete hensyn, førte dette til et ras av nye skjenkebevillinger med utvidede skjenketider.

Rettsaker med konsekvenser

For det andre satte kampanjen for økt konkurranse sitt stempel på skjenkepolitikken, 1980-tallet var jo tiåret med oppløsning av offentlige monopoler og økt vekt på konkurranse under like vilkår. Steder som ikke hadde skjenkebevilling, hevdet at dette førte til konkurransevridning, og det samme gjorde steder med innskrenket skjenketid. I noen tilfeller førte dette til rettssaker, og ved en dom i januar 1994 påla Høyesterett Stavanger kommune å betale 1,75 millioner til en restauranteier som ikke hadde fått samme rett til utvidet åpningstid som sine nærmeste konkurrenter. Senere samme år avsa byretten i Bergen en dom som påla kommunen å betale 13,2 millioner til en restauranteier som heller ikke hadde fått samme rett til utvidet åpningstid som sine konkurrenter, og som hadde gått konkurs.

Kommunene i begge disse sakene tapte på grunn av forvaltningsmessige årsaker, og dommen fra Bergen byrett ble omgjort av høyere rettsinstanser. Til tross for dette gjorde dommene det likevel vanskelig for politikerne å utøve politisk skjønn ved tildelingen av skjenkebevillinger og åpningstider. Fram til da hadde det politiske skjønnet hatt avgjørende betydning for hvor bevilling skulle gis og hvor en ønsket å holde igjen. Blant annet ut fra overveielser om hvordan massiv alkoholskjenking påvirket byrommet etablissementet var en del av. Nå ble imidlertid regelen at alle skulle behandles likt, fordi alle skulle kunne konkurrere under like vilkår. I praksis betydde det at alle som søkte fikk skjenkebevilling, og at stedet med lengst åpningstid bestemte hvor lenge samtlige skjenkesteder innen området kunne holde åpent.

Utprøving av begrensinger

Årene etter 1990 har vært preget av utprøving av ulike systemer for å unngå at det kunne skjenkes alkohol i alle områder i byene ut over hele natta. I den første tiden prøvde en også ut åpningstider, men etter 1998 var det departementets maksimaltider som satte grensen. Uenighetene dreide seg derfor om hvor det skulle kunne skjenkes alkohol ut over natta, og her ble ulike varianter forsøkt. Et tiltak var ”skjenketak” som regulerte det totale antallet skjenkesteder i en kommune. Når taket var nådd, kunne ingen nye steder få bevilling, uten at et annet ble lagt ned. Et annet var geografiske begrensninger, slik en har forsøkt i Oslo, under navn som ”skjenkering” og ”skjenkeblekksprut”, for å nevne de to mest kjente. I dag kan det skjenkes alkohol i Oslo sentrum fram til kl 0300 på natta, mens gjestene må være ute av etablissementet kl 0330. Utenfor sentrum, i tett bebodde områder i sentrum og i bygg med vesentlig innslag av boliger, kan det – med noen unntak – ikke skjenkes lenger enn til kl 0100, mens lokalet skal være tømt kl 0130.

Hensynet til tredje part

Poenget med de geografiske begrensningene er at en vil forsøke å unngå at folk i boligområder skal plages med støy og andre ulemper fra sene nattegjester og nattåpne steder. Det er altså hensynet til tredje part som kommer inn, på samme måte som ved røykeloven. Det er greit nok at folk drikker ut over natta, men det bør ikke skje slik at det sjenerer andre.

Det er her saken nå står i Oslo, etter at FrP, Høyre og KrF inngikk et forlik om at skjenkepolitikken skulle ligge fast fram til 2007. I sentrum av byen kan så godt som alle skjenkesteder som ønsker det, holde oppe til klokka halv fire på natta, slik at ingen kan sies å ha noen konkurransemessige fortrinn framfor andre. Utenfor sentrum skjenkes det til kl 0100, med noen unntak.

Konsekvenser for sentrum?

Hvilke konsekvenser har så denne politikken fått for Oslo sentrum? Som sagt er det slik at i mange storbyer finner alkoholskjenking nattestid sted i de deler av byen der det av ulike grunner er liv døgnet rundt, slik som ved jernbane- og rutebilstasjoner. Denne aktiviteten setter samtidig sitt preg på deler av byen, i den forstand at områdene framstår som mer slitne enn hva tilfellet ville vært om de ikke ble brukt like intenst. Heller ikke i Oslo er strøkene rundt Oslo S og Rutebilstasjonen de mest innbydende. Men i motsetning til i mange andre byer, er det ikke i disse strøkene den nattlige aktiviteten er høyest i Oslo.

Rett nok er det et natteliv også her, ikke minst blant de aller slitneste i samfunnet. Men den liberale skjenkepolitikken i sentrum har gjort at størsteparten av den nattlige aktiviteten har inntatt sentrum fra Aker Brygge i vest til Oslo S i øst. Aker Brygge, Karl Johans gate, Rosenkranz gate, Stortingsgata, Tordenskiolds gate og så videre er alle områder som er påvirket av hvordan de kommunale politikerne forvalter alkoholpolitikken.

Som en følge av denne politikken, er disse områdene utsatt for en betydelig slitasje, som igjen vil virke tilbake på atferden på disse stedene. På tross av stadige eierskifter og oppussinger av de ulike etablissementer, slites området utestedene er en del av, slik at byrommene forringes og åpner opp for nye typer atferd.

Konkurranse på ulike vilkår

For en trenger ikke være alkoholforsker for å skjønne hva er det som skjer i de områdene hvor det er vanlig å skjenke alkohol til kl 0300 om natta? Det holder med sunt folkevett. Det som skjer er at på ukedagene frekventeres de åpne stedene av noen spredte natteranglere, sammen med byens mer eller mindre løse eksistenser. Samt noen hel- eller halvkriminelle som driver disse nattåpne stedene uten å skjele altfor mye til arbeidsmiljø eller tariffavtaler, for ikke å snakke om regnskapslovgivning, for den som er opptatt av det. I parentes bemerket: Å snakke om at det er lik konkurranse innenfor skjenkenæringen er meningsløst, all den tid et flertall av stedene i følge de regnskapsettersyn som foretas, bryter loven. Den seriøse delen av hotell- og restaurantnæringen konkurrerer derfor på ulike vilkår og sliter tungt, fordi den økonomiske kriminaliteten i store deler av næringen får fortsette.

Det er i helgene det foregår

Men i helgene er bildet annerledes enn på ukedagene. Det er i helgene utestedene tjener penger, for da kommer ungdommen som, tradisjonen tro, legger størsteparten av sitt alkoholforbruk til fredag og lørdag. Det gjelder imidlertid ikke bare ungdom, her deler ungdommen sine vaner med den øvrige delen av den norske befolkningen. Ifølge SIRUS’ undersøkelser skjer rundt 60 prosent av alle drikkesituasjonene i Norge på en fredag eller lørdag. 70 prosent av de tilfeller der en drikker seg beruset er lagt til disse to dagene. Av disse rustilfellene står ungdom under 30 år for om lag halvparten.

I aldersgruppen 20-29 år, oppga rundt 40 prosent av guttene i Oslo-området at de hadde drukket en alkoholmengde tilsvarende fem halvlitere eller mer siste fredag eller lørdag de drakk på et utested. Halvparten av disse oppga å ha drukket en alkoholmengde tilsvarende åtte halvlitere øl eller mer. Blant jentene oppga en fjerdedel i aldersgruppen 20-29 år at de hadde drukket en alkoholmengde som tilsvarte fire halvlitere eller mer siste fredag eller lørdag på utested. Dette trenger ikke bety at all denne alkoholen ble drukket på et utested, for mange varmer grundig opp i private sammenkomster før de går ut på byen. Men det betyr at det er svært vanlig blant ungdom av begge kjønn å være beruset på utesteder på lørdager. Det er det vel heller ingen som betviler, men samfunnsforskning består ofte i å slå inn vidåpne dører, i den forstand at den dokumenterer det selvfølgelige.

Drikking i de små timer

Det som imidlertid er typisk bare for ungdomsgruppen, er at drikketilfellene på utestedene legges til svært sene tidspunkter, da de aller fleste voksne har gått hjem. Rundt midnatt og utover er byen og byens utesteder i all hovedsak overlatt til ungdom i ulik alder og forfatning, ansatte i utelivsbransjen og politi. Kanskje med unntak av noen utskremte natteravner, er det så godt som ingen voksne til stede.

Som følge av at utestedene stenger svært sent, ankommer også gjestene sent. Faktisk begynner ikke utestedene å fylles opp før rundt 11-12 tida, gjerne etter at ungdommen har varmet opp på en privat sammenkomst. Ungdommene utsettes nå for dørvaktenes vilkårlighet. De fleste slipper inn, det er tross alt kunder utestedene lever av, men noen blir også avvist. Noen er for beruset til å komme inn noe sted, andre er blakke og noen er bare ute etter å lage kvalm. Det skal ikke stor fantasi til å skjønne at denne ansamlingen av mer eller mindre beruset ungdom og selvutnevnt ordenspoliti, kan være en ganske eksplosiv blanding.

Det er ikke til å unngå at en slik situasjon, der en har samlet en mengde beruset ungdom i et lite bysentrum, hvor de som selger alkoholen primært er opptatt av å tjene så mye som mulig, uten å skjele altfor mye til skjenkebestemmelser og andre lover og regler, og på et tidspunkt hvor byen er tømt for voksne mennesker, vil resultere i bråk. Fylla blant ungdommen føre med sikkerhet med seg ubehageligheter, slagsmål, vold og voldtekt.

Er utelivsfylla et problem?

Er så dette et problem? Ikke alle er enige i det. I en artikkel i Aftenposten 28. mars skriver for eksempel FrPs Henning Holstad at de ønsker at skjenkestedene i sentrum skal holde åpent så lenge skjenkestedene selv vil, mens skjenkestedene utenfor sentrum skal stenge kl 0300. Men i samme artikkel skriver Holstad at FrP ønsker lengre fengselsstraffer for dem som begår voldshandlinger, og spesielt blind vold. Det kan gi inntrykk av at Holstad likevel ser en sammenheng mellom blind vold og fyll på utesteder, men at løsningen på dette er mer lov og orden. ”Rop om lov og orden kommer gjerne fra svin på skogen”, har Gunnar Gjengset i Adresseavisen sagt i en av sine aforismer. Hva nå det måtte bety.

To valgmuligheter:

De som mener det er et problem at Oslo sentrum nettene til lørdag og søndag gjøres om til en utvidet nattklubb, har i hovedsak to valg.

For det første kan de velge å godta at det er slik, og holde seg borte. Det er den løsningen de fleste osloboere velger. Det er politiets oppgave å ordne opp, tenker de kanskje, som om det skulle være mulig i dette tilfellet. Politiets oppgave er primært å slå ned på voldstilfeller når de inntreffer, ikke å forebygge at de skjer. Det er politikerne som primært skal arbeide for forebygging. Selvfølgelig kan politiets tilstedeværelse i noen tilfeller bidra til å hindre at vold oppstår, men om det skulle være hovedoppgaven for politiet, hvor mange politifolk måtte en da ansette? Slik argumentasjon gjør bare at politietaten vokser, og det er ingen ønskelig utvikling i et sunt samfunn.

De som velger å godta situasjonen bygger gjerne opp under sitt standpunkt med å appellere til det personlige ansvaret. De mener det er den berusedes egen skyld at en havner i uheldige situasjoner, og de støtter kampanjer for å få ungdom til å la være å drikke for mye når de er ute på byen midt på natta. Slike appeller er nokså hensiktsløse, ikke minst fordi ungdommen reiser til byen nattestid nettopp for å drikke og feste. Forholdene er jo lagt til rette for det.

Hva kan så de som ikke ønsker å godta dagens situasjon gjøre? De bør arbeide for å hindre at bysentrum natt til lørdag og søndag framstår som en nattklubb. Et mål i dette arbeidet, som nødvendigvis vil måtte ta noe tid for å kunne gi skjenkenæringen mulighet til omstilling, kan være å gå inn for at den alminnelige skjenketiden reduseres til kl 0100, mens det åpnes opp for at noen steder på bestemte områder kan skjenke lenger. Samtidig bør det bli mulig å reise hjem via kollektivtransport helt fram til mellom kl 0100-0200 nettene til lørdag og søndag. Da kan de som vil ta trikk eller buss hjem, mens de som ønsker å feste lenger kan oppsøke de stedene der det fremdeles skjenkes alkohol. På denne måten vil en både kunne oppnå at hovedtyngden av utelivet blir skjøvet noe fram i tid, og til et tidspunkt der det også finnes voksne mennesker ute i byen. Og at den tyngste drikkingen legges til begrensete områder, der politiet har en fair mulighet til å holde en slags orden.

Skru utelivet to timer fram

Et slikt ønske om å skru utelivet noen timer fram, betyr ikke at en ønsker å frata noen skjenkebevillingen, med mindre de skjenker ulovlig. Bymiljøet blir ikke dårligere av at det blir flere kafeer, kaffebarer, puber og restauranter, med eller uten skjenkebevilling. Tvert imot, Oslo er i dag en mye triveligere by fram til midnatt enn den var for noen tiår siden. Folk er blitt flinkere til å gå ut og til å ta byen i bruk, og det gjelder både ungdommen og vi som er litt oppe i åra. Nå skyldes vel denne utviklingen like mye veksten i antall serveringssteder som veksten i antall skjenkesteder; og det er mitt inntrykk at folk har blitt flinkere til å drikke andre ting enn alkohol på utesteder. Slik sett er Oslo i ferd med å ta etter andre byer på kontinentet, og det er en utvikling det er all grunn til å ønske velkommen.

Det politiske skjønnet må tas i bruk igjen

Men natta bør i hovedsak tilhøre byen, både fordi byrommet trenger det, og fordi det er dårlig politikk å tillate at det skjenkes alkohol til ungdom natta gjennom. De som ønsker å feste og drikke ut over natta, bør anvises plasser der de kan gjøre det uten at det sjenerer andre. Slike plasser er det politikernes oppgave å anvise. For at det skal være mulig, må det brukes politisk skjønn. Imidlertid lar ikke det politiske skjønnet seg bruke om en godtar at det skal overstyres av markedets krav om likebehandling, uansett hvor illusorisk et slikt krav er innenfor skjenkenæringen. Men om en bøyer unna for kravet om likebehandling, vil den eneste muligheten for å oppnå et roligere bysentrum nattestid være å nekte alle steder å skjenke lenger enn til kl 0100. Det tror jeg er en dårlig løsning, som vil føre til at det dukker opp en rekke steder som skjenker illegalt. Enten må en være villig til å angripe markedsliberalismens utvekster og gjeninnføre det politiske skjønnet og det politisk ansvaret, eller så må en godta de løsninger markedet og dets krav om illusorisk likebehandling frambringer.

Noter:

1.
Chicagoskolen oppstod som en retning innenfor sosiologien i Chicago og etter hvert i resten av verden fram til ca. 1940 og er spesielt kjent for studier innenfor bysosiologi og lokalsamfunn.

2.
Dag Østerberg – Norsk sosiolog og filosof

3.
Signifikativ – betydningsfull, betegnende, karakteristisk