|
Fra venstre: |
Bert Lance er kjent for ordene: «If it ain’t broke, don’t fix it». Norge har en svært god rusgiftpolitikk, og de aller, aller fleste som bor i Norge har ikke problemer med rusgifter; lovlige eller illegale. Vi har med andre ord ikke noe stort problem, og det føles unødvendig å bruke ressurser på å reparere noe som allerede fungerer greit.
Norge har en restriktiv narkotikapolitikk, og er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder ungdom og bruk av illegale rusgifter. Tall fra SIRUS (2009) viser at det i gruppen 15-64 år er under 15% som noen gang har brukt cannabis. Blant de under 35 år er det mindre enn 7% som har brukt cannabis siste år. Bruk av andre narkotiske stoffer ligger stabilt på et lavt nivå; ca 4% har forsøkt amfetamin, mens ca 2,5% har brukt kokain. Forskning viser at Norge har mindre bruk av rusgifter enn land med mer liberale holdninger; dette gjør det vanskelig å se at liberalisering er veien å gå.
Dessverre scorer Norge høyt på overdosestatistikken: I Oslo i 2011 var det 48 registrerte dødsfall som følge av narkotika, av dette var det 30% som døde av heroin. Dette medfører at ca 15 personer døde av heroinoverdoser. I Norge er det bred enighet om at avhengige trenger behandling, ikke fengsel. Det er mulig og vanlig å gi unge som blir tatt med narkotiske stoffer påtaleunnlatelse med vilkår – dette gjør at den unge følges opp, vanligvis i 2 år, med samtaler, urinprøver, avtaler om oppfølging av skolearbeid osv, og slipper å få lovbruddet på rullebladet sitt.
Legalisering av narkotika vil øke narkotikaforbruket
Knut Reinås, tidsskriftet Mot Rusgift, innledet debatten. Han fokuserte på at Portugal, som har avkriminalisert brukeren, ikke har en så ulik narkotikapolitikk fra Norge som mange synes å tro, og at trendene både blant rusgiftbrukere og når det gjelder rusgiftpolitikk skifter med tiden. Mange hevder at det er mindre farlig å bruke cannabis enn alkohol, og at man derfor bør legalisere cannabis. Men det er jo ikke slik at å legalisere cannabis vil medføre nedgang i konsumet av alkohol. Og med tanke på hvor stort skadeomfang bruk av alkohol er både for enkeltindivider og samfunn, er det snarere et argument for videre forbud enn for legalisering av flere skadelige rusgifter.
Forbudet krever mye politiressurser
Paul Larson, Politihøgskolen, satte fokus på at å straffe brukeren ikke har noen effekt; det vil snarere forfølge brukeren fra unge alder, og vil kunne være til hinder for utdanning, jobb og visum-søknader resten av livet. Han presiserte at det var snakk om å legalisere bruk, ikke produksjon og distribusjon. Larsson pekte videre på at politikken slik den er i dag, skaper et klasseskille; det er de svake brukerne som blir tatt, mens mennesker fra høyere sosiale lag går fri. I USA har det vært vanlig at politiet planter bevis (narkotika) hos kriminelle de ønsker å ta, men ikke får tatt; til de altså kan bevise at de bærer narkotiske stoffer på seg.
Han mente at politiet i Norge bruker store ressurser på å forfølge og straffe brukere, og at disse ressursene kunne vært disponert annerledes. Brukerne her i landet må «ty til» kriminalitet, fordi det er den eneste muligheten de har til å skaffe stoffene de ønsker å bruke.
Forbudet fører til at det er marked for organisert kriminalitet i Norge, og denne kriminaliteten knyttes også til vold og trafficking i andre land – spesielt Latin-Amerika og Asia.
Har forbud innvirkning på bruk?
Minervaredaktør Nils August Andresen innledet med å si at forbud ikke har innvirkning på bruk: Rusgiftbruk følger trender som i liten grad kan korreleres med politikk.
Han hevdet videre at i land som har legalisert narkotika vil det være få som selger, mens i forbudsland er det mange. I land der bruk av narkotika er illegalt, vil fortjenesten være mye større enn i land med legal omsetning, og derfor blir det mer penger i omløp på det kriminelle markedet, noe som igjen fører til flere kriminelle og mer kriminalitet.
Andresen mente at Knut Reinås tok feil når han sa at det ikke er snakk om at dersom man legaliserer cannabis, så vil alkoholkonsumet synke. Han begrunnet dette ved å si at undersøkelser viser at når cannabisbruken øker, så reduseres antallet alkoholrelaterte trafikkulykker.
Til slutt gjentok han at forbud ikke påvirker bruk, men påvirker brukeren; for eksempel kan brukeren miste omsorg for egne barn. Utsagnet provoserte blant andre en representant fra barnevernet som satt i salen. Hun hevdet at barn som vokser opp i hjem der foresatte bruker alkohol, så vel som ulovlige rusgifter, går glipp av mye av den omsorgen og tilknytningen de har krav på.
Fordi det er forbudt
Heidi Hansen fra Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon satte fokus på at det er ingen som snakker om å straffeforfølge15-åringer. Mindreårige og syke skal møtes med forståelse og hjelp. OM man spør norsk ungdom som ikke har prøvd cannabis om hvorfor de har latt være å prøve, så svarer de fleste «Fordi det er forbudt». Hva kan vel være bedre bevis på at forbud fungerer?
Hun hevder at det er en liten gruppe som ønsker legalisering; mange av disse er passive skoletapere uten jobb eller sosialt nettverk.
Hansens påstander var ikke mer provoserende enn det de andre paneldeltagerne hadde uttrykt. Men det skal sies at legaliseringssiden gjorde seg selv en stor bjørnetjeneste ved å oppføre seg støyende og komme med tilrop for å forstyrre Hansens innlegg. Det virket likevel som om de paneldeltakerne som talte for legalisering virket brydd og flaue over sine tilhengere.
Alkohol er et lovlig rusgift i Norge, og skadevirkningene er store. Å åpne for legalisering av cannabis vil sende helt gale signaler til den oppvoksende generasjon, uttalte Hansen. Legalisering vil ikke løse mafiaproblematikken eller den narkotikaavhengiges problemer. De fleste som bruker narkotika ønsker seg et liv uten rusgifter. Legalisering gir ikke brukeren mulighet til et rusgiftfritt liv: Å tro på brukeren, å stille krav og gi tilrettelegging for den enkelte er veien å gå.
Forvirrende begrepsbruk
Om leseren nå opplever seg forvirret, er ikke det så merkelig. Blant annet ble begreper som «legalisering» og «avkriminalisering» brukt om hverandre, og det ble utover i debatten noe uklart hvor uenige de to sidene var. De som var imot avkriminalisering mente at Norge allerede i praksis har avkriminalisert brukeren, og de som var for legalisering, hevdet at de var jo egentlig ikke helt for det, for de ønsket jo ikke at deres barn kunne komme i kontakt med det. Som Larsson sa; «Jeg har selv barn, og jeg ønsker selvfølgelig ikke at det skal bli lovlig for dem å bruke cannabis». Videre hevdet legaliseringssiden at de ikke ønsket å avkriminalisere produksjon og salg, bare brukeren. Lovlig produksjon ville garantert, i alle fall kanskje, føre til lavere pris og mindre bruk, fordi det kriminelle markedet da ville forsvinne… det var ikke lett å ikke bli forvirret som tilhører!
For ordens skyld: Legalisering og avkriminalisering er mer eller mindre to sider av samme sak, men har noe forskjellig utslag. I Oslo er registrerte brukere av sprøyterommet avkriminaliserte; de har lov til å bære på seg og bruke en dose heroin. Avkriminalisering vil si at i stedet for fengselsstraff gir man brukeren en annen mulighet; bøter, påtaleunnlatelse med vilkår, og vedkommende kan bli tilbudt hjelp. Legalisering tar steget videre; det er vanskelig å se for seg legalisering av stoffet, uten at det også skal være legalt å omsette/ selge det. I et land som Norge, vil det da være naturlig å tenke seg at narkotiske stoffer vil underlegges de samme restriksjonene som alkohol og tobakk. Med tanke på de lidelsene og kostnadene alkohol og tobakk forårsaker både enkeltindivider og samfunnet, er ikke dette et hyggelig scenario.
Portugal
Portugal trekkes ofte fram som et godt eksempel – spesielt av legaliseringssiden. I Portugal er bruk og besittelse av narkotika avkriminalisert (ikke legalisert!). Undertegnede har vært på studietur til Portugal for mindre enn to år siden, og fikk anledning til å snakke med myndigheter og behandlingssiden, så vel som «portugiseren i gata».
Det første man må huske på, er at Norge og Portugal har svært forskjellig bakgrunn. Mens Norge har lange røtter innen sosialdemokratisk styresett, var Portugal et diktatur fram til 1976. Nordmenns og portugiseres holdninger til stat og politi, er således grunnleggende forskjellige. Om en portugiser tas for bruk/ besittelse av narkotika, blir vedkommende umiddelbart kjørt til en nemnd som avgjør om det er nødvendig med behandling. Ca 20 % av de som blir tatt sendes til behandling, de resterende kan få sanksjoner i form av bøter, eller ingen reaksjon. Staten dekker 80 % av oppholdet ved avrusningsklinikken, det resterende må man dekke selv. Om man behøver langtidsbehandling, kan prisen for den enkelte bli svært høy. Standarden på de offentlige klinikkene er svært lav sett med norske øyne; man bor på fellesrom med toalett og dusj på gangen, og menn og kvinner er i de samme behandlingsgruppene. Det vi lurte mest på under vårt besøk i Lisboa, var hva som skjedde med de 80 % som nemndene mente ikke trengte behandling. Vi fikk vite av lokalbefolkningen at det var steder utenfor bykjernen der rusmisbrukere samlet seg. Så lenge de ikke forårsaket uro, lot politiet dem stå i fred. Dette kan i så fall bety at de sykeste står uten behandlingstilbud. Man skal i alle fall ha i bakhodet at ikke alt er rosenrødt i Portugal heller.
Man kunne nok ønsket seg mer tid til kommentarer og spørsmål fra salen, og mindre tid til å høre på panelet. Det kom flere gode innspill fra salen, men den siste halvtimen av debatten ble preget av hastverk. Dette kan absolutt tolkes positivt; legaliseringsdebatten engasjerer og opptar folk flest.
Don’t fix it
Begge sider av panelet var enige om at de ikke ønsker at syke mennesker skal straffes; brukeren fortjener forståelse og behandling, ikke fengselsstraff. Her har vi som samfunn fremdeles en vei å gå før vi er i mål, men å legalisere bruk vil ikke løse problemet. Heldigvis er dette et problem som rammer svært få i vårt land. Ruspolitikken vi har, fungerer for de aller, aller fleste. Og de som ønsker hjelp, skal få det; det er fullt mulig innenfor rammene av dagens politikk. It ain’t broke. So don’t fix it. n
Billedtekster:
Knut T. Reinås, redaktør av Mot Rusgift.
Paul Larsson, professor ved Politihøgskolen.
Nils August Andresen, redaktør i tidsskriftet Minerva.
Heidi Hansen, Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, RIO.