"Avholdsbevegelsen vil ha billigere sprit" roper avisene med henvisning til et utspill fra Morten Jørgensen og Pål Atle Skjervengen. Avisene liker å spisse uttalelser, og sannheten var vel nærmere det at Jørgensen ville ha dyrere øl mens Skjervengen ville ha mer profitt for alkoholindustrien.
Avholdsbevegelsen i form av årsmøtet til Avholdsfolkets Landsråd sa klart i fra at de ikke ønsket lavere alkoholavgifter for sprit. Tanken var likevel god. Jeg har ofte lekt meg med ideen om en rungende avholdsbevegelse som gikk mot økt skattlegging av øl, vin og sprit. Da hadde vi kanskje blitt hørt, har jeg tenkt i mitt stille sinn. På tampen av en statsbudsjettdebatt der regjeringen prøver å dempe presset på økonomien, - eller å skaffe mer grunker til statskassa ved å øke trykket på de røykende, alkoholnytende, eller bilkjørende i landet. Da kunne avholdsbevegelsen ha sagt klart i fra at dette ønsket vi ikke å være en del av. Nå vil vi ikke lenger være nyttige idioter for skattekåte politikere. Nå er vi lei av å støtte kristne moralister som er engstelig for all form for rus som korrumperer det norske, kristelige fellesskap.
Ja, vi kunne kanskje uttale oss litt rundere enn dette, men Gud hvor spennende det hadde vært å fronte med noe helt annerledes enn pekefingermoralen. Journalistene hadde knapt visst hvilket ben de skulle stå på, så vant som de er til å beregne avholdsbevegelsens utspill. Sikkert som amen i kirka er det at Juvente rykker ut under hvert VM for å avsløre ulovlig alkoholreklame. Alle er så sikre på hva vi mener at jeg har snakket timevis i telefonen med journalister som bare ventet på det moraliserende poenget de ønsket å ha sitert oss på. Kommer ikke avholdsmoralen, så blir det ingen spalteplass.
Vi blir nyttige idioter for mange. For journalistene som ønsker bedre seerrater ved å sette folk opp mot hverandre. For politikere som sanker skattekroner og for bryggerinæringen som så sårt trenger publisitet. Vi lar oss hisse opp som kvinnebevegelsen OTTAR gjør hver vår når Hennes & Mauritz-puppedamene dukker opp på hvert gatehjørne. Rødstrømpene blir sure, avisene selger på pupp og lår som forsider og Hennes & Mauritz selger usannsynlig mange bikinier. Tilsynelatende er dette et vinn-vinn-spill der OTTAR og H&M får publisitet, avisene og H&M får profitt og enkelte gutterom tapetseres med halvnakne babes. Alle oss andre kan gasse oss med sinte versus halvnakne damer. På sikt har kampanjene sine negative sider. Mener nå jeg. Kanskje hadde man reddet noen anorektiske ungjenter ved å lage mindre oppstuss rundt kyniske profittørers puppefiksering. Kanskje. Eller er det riktig å si i fra?
Da rusbrusen kom til Norge ble det liv i avholdsorganisasjonene. Sammen med KrF gikk avholdsbevegelsens medienisser ut og krevde at rusbrusen ble gjort ulovlig. Eller dyr og vanskelig tilgjengelig. Vi fikk pryde mang en forside der vi stod rakrygget vendt mot fotografen med en rusbrusflaske i hånden. Dette er en uting fordi det smaker så godt at også jenter og tenåringer vil drikke den, var budskapet. Rusbrussalget spratt i været og importørene gned seg i hendene.
Senere er det blitt avslørt at importørene hadde leid inn ekspertise fra et mediebyrå som skulle skape blest rundt produktene. Og vi lot oss lure villig vekk. Vi ble nyttige idioter for motparten - for en stakket stund.
Da prosjekttilskuddene ble innført for over tyve år siden ble vi nyttige for staten på en helt annen måte. I dag går 40% av de statlige overføringene direkte til prosjekttilskudd. Ønsket fra departementet er at mer penger skal gå til drift av prosjekter, og mindre penger skal gå direkte til drift. Dette har endret organisasjonskartet betydelig. Prosjektstøtte er blitt en svøpe for de fleste organisasjonene, men det er også en betydelig inntektskilde og en uvurdelig mulighet til å gjennomføre ressurskrevende kampanjer. Så lenge man klarer å lage et prosjekt ut av det som godkjennes av de som sitter på pengesekken.
Problemet oppstår dersom prosjektet går på bekostning av organisasjonens frivillige arbeid. De frivillige organisasjonene har ingen lang tradisjon som beregnende forretningsmenn, og vi er nok veldig snille når vi regner på hvor mye det "koster" å bruke egne ressurser. Juvente har i mer enn ti år kjørt kursopplegget Handling Mot Rusgift for landets åttendeklassinger. Kursopplegget har etter hvert blitt så populært og omfattende at organisasjonen sliter med å skaffe nok frivillige ledere til kursene. Tanken bak, at ungdom lærer ungdom, selger bra til kommunene, men er blitt en sten rundt halsen på de ansvarlige som må skaffe til veie alle de frivillige lederne som trengs. Prosjektet er i ferd med å vokse ut av organisasjonen. Dette ser vi også i flere andre organisasjoner, der staten lokker med midler og organisasjonene blir nyttige idioter som utfører prosjekter som er oppgaver staten ønsker å få gjennomført.
Hvor ble det av den store folkebevegelsen som vi skryter så veldig av? Druknet den i formelle avholdsløfter? Tok velferdsstaten over det folkelige initiativ, eller er tiden løpt fra de ideologiske ideelle organisasjonene? En ting er sikkert, vi blir ikke så sinte lenger.
Selv ikke ungdommen blir særlig sinte i 90-åra. Selv ikke studentene, som lever på 60 000 kroner i året som skal betales tilbake med nesten ti prosents rente er særlig sinte. En av tre elever på videregående skole må jobbe i tillegg til skolen. Studentene har knapt noe valg, samtidig som de sliter med strenge karakterkrav for å komme seg videre og inn i et arbeidsmarked som allerede er mettet av akademikere.
Når selv ikke studenter som kjenner at det svir på egen pung blir sinte, så sier det seg selv at det er vanskelig å engasjere folk for avholdssaken. De av oss som blir i avholdsbevegelsen, er avhengige av prosjektmidler og medias gunst. Vi blir lett nyttige idioter. Vi lar oss lett bruke så lenge vi får lønn hver måned eller har et eget utvalg å boltre oss i. Det er ikke plass til sinte, gamle menn her. Smidige må vi være slik at vi kan tilpasse oss alle prosjektene, som i seg selv er kortsiktige. Synlige må vi være, slik at journalistene vet hvor vi er og hva vi mener. Og vi må bli rundere for at ikke nye medlemmer skremmes bort av dogmer og pekefingre. Dersom det fremdeles finnes barrikader å storme, så er vi ikke mange nok, sterke nok, sinte nok. Og det passer så dårlig inn i en prosjektbeskrivelse med budsjett og sluttdato. Hurra for statlige midler! Hurra for oss nyttige idioter!