15-20% av alle norske barn har en eller begge foreldre som bruker rusgifter på en slik måte at barna blir skadelidende.

Samfunnet er i dag på mange måter preget av en verdikrise, der det materialistiske konkurranseaspektet åpner for bruk av virkemidler som ikke alltid har gjennomgått en etisk refleksjon. Denne verdikrisa, ser ut til å slå ut i incest og seksuelt misbruk, rusgiftbruk, vold i hjemmet og samfunnet, omsorgssvikt, mobbing og med økende samlivsproblemer. Ofte er skilsmisse blant resultatene.

De største taperne i velferdssamfunnet er først og fremst barn og unge. Normer og verdier, som tidligere i sterk grad ble skapt i heimen, er i dag i større grad overførte til institusjoner og massemedier.

Det finnes i dag ca. 160-250.000 barn som har foreldre/foresatte som bruker rusgifter på en slik måte at barna blir skadelidende i Norge (rusmiddeldirektoratet). Omregnet til f.eks. Østfold, vil dette bety ca. 12.000 barn. En del barn skades allerede som fostre på grunn av morens rusgiftbruk i svangerskapet.

Foreldres rusgiftbruk er systematisk koplet til overhyppighet av omsorgssvikt, mishandling, vold og seksuelle overgrep. Barnevernsinstitusjoner og rusbehandlingstiltak har et så stort antall klienter med oppvekst i hjem med rusgiftbruk at vi kan konstatere en stor grad av generasjons-familie-rekruttering til hjelpeapparatet.

75-90% av saker vedrørende omsorgssvikt for barn har tilknytning til alkohol. (lerner, 1986)

66% av barn i alkoholiserte hjem blir mishandlet.

67% av seksuelt aggressive handlinger mot barn involverer alkoholbruk.

50% av incest-ofre kommer fra alkoholiserte hjem. (covington, 1986)

Barn går tidlig inn i ansvarsfulle roller i familien samtidig som deres relasjonserfaringer er dårlige. Barn som i vesentlig grad berøres av foreldrenes rusgiftbruk, går ofte glipp av en normal oppvekst med normale kontaktmønstre og modningsprosesser. Den omsorgssvikt de utsettes for, gir dem en betydelig økt sårbarhet i forhold til senere mestring i livet. Barnas kunnskaper om det normale er mangelfulle. Ensomhetsfølelsen er gjerne sterk.

Gissel

Timmen Cermac skildrer barna slik:

"De er gisler av foreldre som ikke vet eller som benekter at de er rusavhengige. De er gisler i et samfunn der det ikke finnes hjelpetiltak for dem. De er oversett ignorert og glemt. De tilbringer bardommen og ungdommen i en kamp for å overleve på familiens psykologiske arena. Det er omtrent umulig å komme ut av en slik situasjon usåret. Gisselbarna drar opp frontlinjer, de bygger barrikader og de sloss for å overleve i en verden der de voksne har de langt sterkeste oddsene. De blir følelsesmessig påvirket av den volden de er vitne til og noen ganger utsatt for." (simonnes, 1995).

Noen lider av sår som kan sammenliknes med granatsjokk og krigsutmattelse, og som voksne har de samme symptomer av post-traumatiske stressforstyrrelser som soldater som har vært i krig.

Rusgiftproblemer i familien er et tabubelagt problem i vårt samfunn. Det gjør at mange familier ikke søker hjelp eller gir seg til kjenne. Dette blir et stort problem for barna. Barna blir da fastholdt i en uutholdelig livssituasjon. Når et traume blir tabuisert, fratar det barnet muligheten til å bearbeide følelsen traumet framkaller. Det gjør at mange barn til opplever ikke bare at de står over for et problem, men de blir selve problemet (selvatribuere).

Det blir ekstra vanskelig å gjøre en innsats overfor "barn av rusgiftmisbrukere" fordi de er ofre for andre personers handlinger. Barnas økte sårbarhet og eventuelle uhensiktsmessige atferd skyldes foreldrenes handlinger. Det er nærliggende å konkludere med at innsatsen bør rettes mot det tertiærforebyggende i form av behandling av foreldrene.

Kjenner ikke alle

Riktig nok er det mye god forebygging i vellykket behandling, men en slik konklusjon forutsetter at vi kjenner til alle foreldre med rusgiftproblemer og klarer å få mange av dem i behandling. Virkeligheten er en annen. Riktig nok kjenner helse- og sosialsystemet til en del rusgiftskadde foreldre. En del av disse gjennomgår vellykket behandling. De fleste av dem - både foreldrene og barna - er imidlertid skjult for det vanlige hjelpeapparatet. De skadene som blir sett og registrert av hjelpeapparatet er i mindretall. Og de blir som regel observert lenge etter at omsorgssvikten har skjedd. (amerikanske undersøkelser)

Prosjekt Trygg Oppvekst

er et pedagogisk program for barn og ungdom som IOGTs Juniorforbund står bak. Gjennom tema-basert gruppeundervisning, er målet å gi bekreftelse på erfaringer, følelser og opplevelser. En prøver å utruste barn og unge til bedre å handtere sin egen livssituasjon. Hensikten er å gi barn og unge et "verktøy" for å bedre deres generelle oppvekstbetingelser. Vi betrakter programmet som et rus- og helseforebyggende program.

Programmet er utviklet av en bredt sammensatt faggruppe med mye erfaring i å arbeide i forhold til marginalgrupper i samfunnet. En del av dette arbeidet har vært rettet mot barn som vokser opp med foreldre som misbruker rusgifter.

Gjennom slike innsatser har vi parallelt gjort samme erfaring: de aller fleste problematikker og bearbeidingsbehov som avdekkes i marginale grupper, er av allmenn karakter. Allmenn på den måten at det som blir så tydelig og som man må gripe fatt i for å hjelpe marginale grupper, også gjenfinnes som utfordringer og utviklingsoppgaver for hele befolkningen.

Det dreier seg om følelser og erfaringer ved tilknytning og deltakelse, nærhet og avstand, det å ha språk rundt egne opplevelser og framtidshåp, å klare å se seg selv i forhold til normaliteten, og å inneha tilstrekkelig kognitiv og sosial kompetanse til å komme gjennom grenseutprøving og egoutvikling med en mestringstillit og et repertoar som en selv og samfunnet kan leve videre med.

Vi mener ikke at all oppvekst er traumatisk i psykoterapeutisk forstand, men bare at en hver oppvekst byr på store utfordringer og utviklingsoppgaver som alle må gjennom. Barn og unge står hele tida overfor en serie velkjente spørsmål knyttet til intellektuelle, emosjonelle og sosiale forhold.

Barn har ikke alltid like gode muligheter til hjelp og bearbeidelse av slike forhold. Det er heller ikke tilrettelagt arenaer eller forhold der barn og unge får mulighet til bearbeide erfaringer, tanker, følelser og opplevelser.

Samtidig endrer samfunn, livsbetingelser, forventninger og roller seg i raskt tempo. Mange av de velprøvde forståelsesformene og løsningene mister sin aktualitet og gyldighet. Hver ny generasjon må derfor i stor grad finne fram til sin måte å forstå verden på og utvikle egnede mestringsstrategier for å takle hverdagen.

Mange går vill i denne kompliserte prosessen og opplever mye smerte. Vi ser at mange av de løsningsforsøkene barn og unge gjør er lite hensiktsmessige. Selvsentrerthet, primitive forsvarsmekanismer, aggresjon, overdreven konsum-orientering, hyppig bruk av rusgifter og selvmordsforsøk er ugunstige løsninger i forhold til å oppnå god livskvalitet.

Barn og unge tror seg ofte alene om problemer og opplevelser. De tar lett på seg skyld for ting som skjer i deres nærhet. Språkløse, unevnelige områder framstår lett som tabuer.

Dette gjør at de har et stort behov for kunnskaper om seg selv med utgangspunkt i egne erfaringer. Alle burde ha tilgang til verktøy for å kunne klare seg best mulig og kunne ta vare på seg selv og sine interesser på en akseptabel måte.

En historie å fortelle

Alle barn har en historie å fortelle, og alle barn har en rett til at noen lytter på denne historien. Historien kan være mer eller mindre dramatisk. Den kan inneholde mer eller mindre vanskelige opplevelser. Men barn skal uansett ikke gå alene med sine tanker, og ikke få gitt uttrykk for det de føler. Dette gjør de vanskelige opplevelsene enda vanskeligere. Men nettopp det skjer ofte.

Videre mener vi at barn har den "praksisen" som psykologiske og sosiologiske teorier forteller om. For bedre å forstå seg selv, sin utvikling og sine omgivelser har de imidlertid av og til behov for begreper og verktøy som gjør det lettere å sette ord på hva de føler.

På samme måte har de behov for å høre andres historier, for å forstå at de ikke sitter alene med sine tanker. Dette er hva vi ønsker å gi dem - begrepene/"verktøyene" og de andre historiene. Men resten har de i realiteten allerede i seg selv.

Vi ønsker altså å oppnå økt selvforståelse hos ungene, økt sosial kompetanse og dermed også økte muligheter for å mestre de situasjonene de kommer i. Barna står i sentrum i dette prosjektet. Dette betyr ikke at det ikke er omgivelsene som ofte styrer hvilke muligheter barn i realiteten har. Men vår oppgave her er å gi barn muligheten til å gjøre det beste ut av den situasjonen de er i.

Vi ønsker at barn skal kunne noe omkring sin egen utvikling, men viktigere at de blir i stand til å reflektere over sin egen situasjon. Det tror vi er en forutsetning for å kunne komme videre og gjøre noe med den. Dette betyr ikke at de alltid vil føle seg sikre, men at de alltid kan være "deltakende" i sitt eget liv.

Vi kan ikke hindre at tåke og uvær kommer, men vi kan utstyre barn med verktøy som gjør at de står sterkere til å møte de mange utviklingsoppgaver og kriser som måtte komme. Det som de allerede opplever, og det som de vil oppleve, ikke minst i forhold til rusgiftproblematikk.

Ikke behandling

Det må ikke betraktes som noe form for behandling, men man kan si at det er et pedagogisk program som virker terapeutisk. Denne kunnskapen om seg selv og sine omgivelser burde ha en like naturlig plass som et hvilket som helst annet fag i skolesystemet.

Vi vil i høst starte et kurs i på høgskolen i Østfold hvor vi vil utdanne prosessledere som skal kunne drive temabasert gruppeundervisning etter denne metodikken.

Referanser

  1. Lerner, i tidsskriftet Fokus on Family and Chemically Dependency, mai/juni 1986
  2. Covington, Stephanie i tidsskriftet Focus on Family and Chemical Dependency, mai-juni 1986
  3. Simonnes, Asbjørn: Møte med barn i sorg og krise, 1995
  4. Amerikanske undersøkelser forteller at 80%-90% av barn og unge går igjennom barne- og ungdomsskolen uten at de blir oppdaget eller hjulpet. Faggruppa for prosjekt Trygg oppvekst har gjort de samme erfaringene, enten det gjelder rus, psykiatri eller barnevern.

Ønsker du mer informasjon om prosjekt Trygg oppvekst. kan du ta kontakt med prosjektleder Arnold Lexander tlf.: 72 42 24 47