I denne meget gode boken er nemlig 12 av de 16 kapitlene skrevet av kvinner, ett av en kvinne og en mann sammen, og tre av menn. To av disse mannskapitlene, ett kapittel om avrusning og ett om AA, synes jeg faktisk er noe utflytende og vanskeligere å lese.
Det er psykolog Kari Lossius som må ta hovedæren for dette vellykkede bokprosjektet. Hun er redaktør og har fått de elleve forfatterne til å skrive sine kapitler mer eller mindre etter samme mal, bl. a. med gode kasuistikker og nyttige oppsummeringspunkter til slutt. Men det bør legges til at de fleste av forfatterne er kyttet til det samme dynamiske fagmiljøet på Bergensklinikkene. En gjennomgående trend er at boken er lite normativ, her er det hele veien åpning for forskjellige tilnærminger og synspunkter, noe som ikke er vanlig på rusgiftfeltet. Samtidig er boken solid kunnskapsbasert, med rikelige og godt oppdaterte referanser.
Personlighetsforstyrrelser og rusgiftavhengighet
For å fremheve noe av det beste vil jeg nevne Nina Arefjords kapittel om personlighetsforstyrrelser og ruslidelser, Kari Lossius glimrende «essay» om gruppeterapi, og ikke minst Therese Dahls interessante beskrivelse av såkalt ambulant brukerstyrt samarbeid. Her leste jeg for første gang en seriøs beskrivelse av det jeg og andre har etterlyst i faglitteraturen, særlig nå som nesten all politisk oppmerksomhet er ensidig rettet mot substitusjonsbehandling, nemlig det jeg vil kalle avansert omsorg. Systemer som i ekte Kierkegaardsk ånd kan møte de rusgiftavhengige der de er og så følge dem der de går. Jeg ser med forventning frem til en vitenskapelig publikasjon om Prosjekt K og Ytrebygdamodellen.
LAR-behandling
Kapitlet om legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er skrevet av en psykolog (Wenche Haga), og det tror jeg er bra, fordi dette temaet har en lei tendens til å bli overmedikalisert. Men her savner jeg litt flere etiske refleksjoner rundt begrepene «nødvendig helsehjelp» og «avhengighetsskapende», og kanskje litt mer om den rollen fastlegene spiller i dette etter hvert meget omfattende behandlingstilbudet. Det hadde også vært fint å høre litt mer om i hvilken grad LAR-pasienter kan ha nytte av alle de andre behandlingsmetodene som omtales i boken.
To temaer som ikke er med, men som kanskje kan komme med i neste utgave, er veiledning av medarbeidere og tvangsbehandling. Men alt i alt er dette et rikt, nyttig og imponerende tilskudd til en raskt voksende norsk faglitteratur om avhengighetsbehandling. n
Kari Lossius (red.) «Håndbok i rusbehandling» 2. utgave
Gyldendal Akademisk, Oslo 2012. 437 s.