Følelsen av maktesøshet

Det alvorligste, i alle fall enn så lenge, er altså ikke utryggheten for folk flest, men at vi ikke har kontroll med utviklingen. Vi har ikke maktet å hindre den negative utviklingen de siste årene. Det betyr også at de fleste ikke har tillit til at det som gjøres vil kunne hindre en videre økning i volden. Følelsen av kaos og oppløsning tar tak i folk flest. En naturlig reaksjon på et slikt forhold vil være at folks frustrasjon blir til aggresjon, og at denne rettes mot de grupper som kan identifiseres som voldsutøvere. I den folkelige forståelsen står innvandrerungdom og narkomane lettest for hogg for en slik folkelig dom. Dernest står ungdom, og da aller mest ungdom med synlige trekk som skiller dem fra andre. Gjennom tiden har blitzere, hip-hopere og ungdom med piercing blitt stemplet og fryktet.

Ønsket om å bringe situasjonen under kontroll er en sund og forståelig reaksjon. Det ville være adskillig verre om folk var likeglade, og raskt slo over at dette gjelder ikke meg, så dette kan jeg drite i. Det finnes altså en positiv kraft i reaksjonen. Resultatet er likevel ikke nødvendigvis positivt. Hvis folk ikke har innsikt i hva som faktisk forårsaker volden og hva som kan bøte på den negative utviklingen, vil reaksjonene bli instinktive og primitive. Da er fremmedfykt, utstøting og moralisering rett om hjørnet. Noen ser ut til å runnet det hjørnet allerede.

Politiske gjengangere

Debatten følger i hovedsak vanlige skillelinjer. Fra høyresiden, og etter hvert med godt følge fra store deler av sentrum, Arbeiderpartiet og det en kan kalle folkedypet, ropes det på kontroll og straffereaksjoner. Med god grunn reagerer politikere og folk flest på hvordan voldsutøvere i ly av rettsvernet spaserer ut av varetekten noen timer etter pågripelsen. Voldsutøverne vil få god tid til å planlegge sin oppvisning i anger og endret livsførsel før de trekkes for retten. Dermed gis det mulighet for redusert straff. Kombinert med meldingene om gjentagelser og tilbakefall, vil en slik velvilje i retten uroe mange. Her ligger også et motiv av hevn under hos mange. Deres affekt er preget av sympati med ofrene. Almen oppslutning om en straffereaksjon som tar hensyn til anger, krever sterk tro på at forbedring faktisk skjer og at ofrene får skikkelig hjelp.

Den ikke-angrende lovbryteren vil på sin side rekke å begå flere lovbrudd før han eller hun havner i retten, og får en dom som virker alt for mild for den som sitter på utsiden og skal bedømme det hele ut fra avisenes omtale.

Tendensen til å ønske lengere straffer og hardere reaksjoner må ses som et utslag av folks følelse av maktesløshet. Og siden maktesløsheten (manglende evne til å hindre en negativ utvikling) avspeiler et faktisk forhold, bør denne reaksjonen mobilisere alle med bekymring for en brutalisering og hevnorientering av straffesystemet.

Store deler av den politiske venstresida følger også vante mønstre i sin reaksjon. I iveren etter å bekjempe generalisering omkring allerede belastede grupper, hengir en seg til ganske svevende og utopiske drømmerier om integrering, forståelse og opprør fra den plagede grasrota. På denne måten havner en fort ut i en situasjon der en blir en slags forsvarer for folk som begår ekstremt egoistiske og kyniske handlinger. En gjør seg i denne sammenhengen skyldig i en stakkarsliggjøring av voldsutøverne, ved at deres forbrytelser ses som resultat av bakgrunn som de ikke selv er herre over, og ikke som resultat av valg. En hyppig variant av dette, som også har fått innpass i rettspraksis, er å anse narkomane som delvis uansvarlige for sine handlinger, siden de drives av avhengighet til stoffene. Det er en sikker metode til redusert straff om en kan begrunne sin kyniske livsførsel med at en dessverre er en stakkar som ikke er i stand til å velge fritt.

Skal vi frata folk ansvaret?

Den innskrenkede evnene til å velge er relevant, men bør ikke fungere som en fritagende unnskyldning. Erkjennelse av manglende evne til å velge det som er lovlig og rasjonelt bør føre til innskrenkninger i friheten inntil den nødvendige innsikt og evne er opparbeidet. Resultatet må være krav og tilbud om behandling. Det er humanisme på vranga å tilkjenne folk frihet ut fra manglende evne til å ta ansvar.

Venstresida har gjort mye godt for å kjempe fram gode behandlingstilbud, humanistisk moral (også i behandlingen av lovbrytere) og for å kjempet for et samfunn med mindre undertrykking og egoisme. Min innvending er at en i dag undergraver forståelsen for de sosialistiske og humanistiske idealene, ved at en forsøker å tillempe disse som rettesnor for behandling av borgerlige forbrytelser innen rammen av et materialistisk og borgerlig liberalt samfunn. Problemet er altså 1) at forbryterne fratas sin status som ansvarlige, og 2) at den humanistiske forståelsen ikke gjelder i det samfunnet de møter på utsiden av rettslokalet eller behandlingsinstitusjonen.

Mulig og nødvendig å snu

Kan det komme annet enn håpløshet ut av en slik kritikk? Ja, jeg mener det. Det er flere lærdommer som ligger oppe i dagen.

  1. Vi bør søke å påvirke de forholdene som faktisk fører til økt kriminalitet. Først og fremst bør vi gjøre drastiske endringer i skjenkepolitikken. Den vanvittige flyttinga av festlivet til nattetid, et tidspunkt da gatene er nesten fri for edru, normal aktivitet, må vendes. Vi må være forberedt på at næringsinteressene som har kjempet fram denne endringa vil kjempe hardt imot, og at de vil alliere seg med alle sine borgerlige venner for å få fram alle negative følger av reguleringene. Venstresida må være forberedt på at en del av rødvinssosialistene vil bryte ut, fortørnet over at noen vil forstyrre deres borgerlige og egoistiske vaner. Men bare å få talsgrupper for en slik vending i politikken vil ha positive følger i at det svekker forfølgelsen av de mest stigmatiserte gruppene.
  2. Ungdomsarbeidet må styrkes. Det må erkjennes at prosjekthysteriet innen offentlige støtteordninger har vært en fiasko, som har omformet organisasjonene til kjedelige små disiplineringsanstalter. Vi har et desperat behov for å styrke det åpne sivile samfunnets møtesteder, der samvær om kultur, ideer og samarbeid står i fokus. Slike arenaer har en integrerende virkning av en helt annen dimensjon enn våre kjøpetempler og moderne skjenkebuler.
  3. Bandittene må få tilbake ansvaret for livet sitt. Narkomane må få ansvar for hva de gjør, og ikke puttes i reservater for oppgitte (sprøyterom og kjemisk internering på metadon). Behandlingstilbudet må styrkes, men må gjennomsyres av krav og tro på evne til ansvar.
  4. Venstresida og andre med hodet i behold må ta et oppgjør med den vanvittige elitekulturen. Dyrkingen av toppidrett, popidoler og kyniske kapitalister må møtes med klare alternative verdibudskap. Vi må analysere og kritisere denne elitedyrkelsen og hva den gjør med folk, ikke minst med ungdom som fomler rundt uten et sterkt og entydig nettverk, på jakt etter modeller.
  5. Vi må erkjenne at nedbyggingen av forpliktende nære fellesskap har gått for raskt. Modningen av folks forståelse og evne til ansvarlighet har ikke holdt tritt med nedbyggingen av forpliktende relasjoner. Dette gjelder også en del innvandrere, som med rot i samfunn med helt andre reguleringsmekanismer enn vi har i det norske samfunnet, utvikler uansvarlige og kyniske overlevelsesstrategier. Det er en naiv og farlig undergraving av byggende samfunnsarbeid å tro at alle mennesker er født med evnen til uten videre å takle alle krav i en hver kultur de måtte havne i. Det beste svaret vi har på denne utfordringen er en kraftig styrking av det sivile samfunn gjennom satsing på organisasjonsarbeid i ulike former. Men om det skal fungere må organisasjonene få livsvilkår som annet enn billige tjenesteytere.
  6. Hele det norske samfunnet må gjenvinne visjoner om å skape noe grunnleggende godt. Vi må kritisere de markedsliberale frihetsidealene, og den moraliseringen som følger i kjølvannet av en slik tilsynelatende privatisering av frihet og lykke. Vi må slutte å romantisere omkring det moderne og internasjonale, og finne tilbake til det som er friskt og levedyktig i vår egen kulturarv.