Tidsskriftet RUSFRI

REHABpiloten ble etablert i 2004 og har siden utviklet og levert et moderne og variert tjenestetilbud til brukere og fagfolk på rusgiftfeltet. Flere av REHABpilotens medarbeidere har selv bakgrunn som rusgiftavhengige i tillegg til annen relevant erfaring. Sammen med et omfattende nettverk av profesjonelle coacher og dyktige fagfolk innenfor rusgiftfeltet, har de på en inkluderende måte skreddersydd programmer og kurs for folk i rusgiftfeltet.

– REHABpiloten er en sosial entreprenør og vår suksess måles i de positive virkningene og den sosiale endringen våre aktiviteter har for brukere og fagfolk på rusgiftfeltet.
– Jeg har selv 22 års bakgrunn som rusgiftavhengig og har vært LAR pasient de siste 13 årene. Jeg startet mitt engasjement i anledning etableringen av RIO (Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon) på midten av 90-tallet og har siden etablert de to nasjonale brukerorganisasjonene på rusgiftfeltet; LAR Nett Norge og proLAR. I dag jobber jeg som selvstendig brukerrepresentant gjennom verv som blant annet leder for Brukerforum ved Senter for rus og avhengighetsbehandling ved Oslo Universitetssykehus, deltaker i Brukerrådet for Klinikk psykisk helse og avhengighet, Oslo Universitetssykehus, Søndre Oslo DPS, samt styreverv i Wayback – livet etter soning.

– Det er vanskelig å måle våre resultater. Kursevalueringene viser at deltakerne på “Ta styring”-kursene våre har fått økt kunnskap om ansvarsgruppe, Individuell plan, målarbeid, brukermedvirkning og privatøkonomi. Vi jobber også praktisk med gjeldsproblematikk sammen med Gjeldsofferalliansen. Identitet og personlig utvikling er en viktig del av et så omfattende endringsarbeid som rusgiftavhengige må gjennomgå – her har vi faste coacher/gestaltterapeuter som jobber med dette temaet. Vi trekker inn Pasientombudet i de ulike regionene, som snakker om rettigheter, og vi har folk fra arbeidslivet, NAV eller andre under temaet Veien til(bake) til arbeidslivet. Svært mange velger uføretrygd i mangel av kunnskap og veiledning. Flere av våre deltakere har gått fra varig uføretrygd til ordinært arbeid. Noen har sågar valgt å bruke avhengighetsbakgrunnen som en ekspertkompetanse i sitt yrkesvalg.
– Tilbakemeldingene fra fagpersonene rundt de respektive kursdeltakernes ansvarsgruppe forteller at de møter langt tryggere brukere, mer kompetente pasienter i langt bedre stand til å nyttiggjøre seg det ordinære velferdssystemet. Fagfolkene opplever at brukeren tar mer aktivt del i sin egen rehabilitering, og med kunnskapen og verktøyene føler de seg mer komfortable og likeverdige i ansvarsgrupper og andre mer faglige sammenhenger.
– Selv er jeg ikke i tvil om at våre kurs er med på å gjøre deltakerne bedre rustet til å lykkes i sin rehabilitering. Vi får tilbakemeldinger om at vi fremstår som gode rollemodeller og at det har vært veldig viktig for våre deltakere å møte andre som det går bra med.

– Det er vel i prinsippet alle som får muligheten. Vårt primærkonsept heter Ta styring – strategi for gode veivalg – et program bestående av et tyvetalls faglige moduler som skal bidra til økt mestrings og funksjonsnivå hos pasientgruppen. Kurset, som går over henholdsvis 6 og 20 uker, har vi levert til blant annet NAV Hamar, NAV Østfold og NAV Oslo siden 2005. Vi har hatt en oppmøteprosent på opptil 96,8 prosent – noe som er helt eksepsjonelt på rusgiftfeltet, der mange frykter det offentlige systemet og tiltak som blir tilbudt. Siden 2005 har over 2000 brukere og fagfolk deltatt på våre aktiviteter som også innebærer feriekonseptet Camp Rauland (syv år på rad) og Metafor – nasjonal fagkonferanse for folk i LAR som vi har arrangert hvert år siden 2004, for opptil 200 deltakere på Oslo Kongressenter.

– Jeg tror vi vil se langt flere fremover som velger og enten trappe seg ned til et minimum eller trappe seg helt av LAR-medikamentet. Norge er et såkalt høydoseringsland og det har nok vært for lite fokus på dosering og stabilisering. Mange blir liggende for høyt i årevis – noe som også kan medføre bivirkninger. Det er for øvrig lite forskning på konsekvensene av å avslutte LAR-behandlingen, og den forskningen som finnes, er ikke veldig oppløftende med tanke på å opprettholde rusgiftfrihet. Derfor er jeg opptatt av at folk må stå fritt. Det viktigste er at de får et verdig liv.

– Jeg svarer egentlig det samme som det som er min egen holdning. I forhold til overdosefaren ved å slutte i LAR, er det en kjensgjerning at man er i risikosonen. Dette gjelder også for de som rehabiliteres uten medikamenter. Det er derfor viktig med god oppfølging og god informasjon og kunnskap hos pasienten. At det å slutte blir en individuell avgjørelse er helt sentralt. Mange sliter med medikament-tretthet, og en hjelp til å trappe ned bør være det første man gir. Vil de slutte helt må de også få hjelp til det, men basert på legefaglige vurderinger. Det er alt for mange ideologiske vurderinger som har fått styre rusgiftdebatten i Norge.

– Noen sier at “rusavhengige har ønske om å bli stoffri, det vil si slutte med LAR-medikamenter”. Det er viktig for meg å presisere at vi som er i LAR, er stoffrie – dersom vi da ikke ruser oss på illegale rusgifter eller alkohol. – Da jeg startet med metadon i 1998, tenkte jeg at det var for livet. Det baserte jeg på kunnskapen om den medisinske virkningen metadon har på endorfinsystemet etter så mange år med heroinavhenghet – metadonen stabiliserer dette, og ved å slutte, vil endorfinsystemet igjen være i ulage. Da jeg startet i LAR, hadde jeg vært i medikamentfri rehab i over to år, og opplevde dette på kroppen gjennom svekket ordforråd, ambivalent følelsesliv – jeg følte meg rett og slett tilbakestående og tilbakesatt. Da jeg startet med metadon, begynte både hode og kropp å fungere optimalt. Medikamentet har fungert veldig bra for meg uten alvorlige bivirkninger eller nedstemthet, mistet sexlyst eller følelsestap, som mange opplever.

– Dersom det er noen som skal oppfordre eller anbefale noen å avslutte LAR-behandlingen, må det i så fall være en helt spesiell faglig grunn, og da fra den nærmeste innenfor helsevesenet, lege eller spesialisthelsetjenesten. Slik man hører at eksempelvis Evangeliesentrene og enkelte andre behandlingsinstitusjoner oppfordrer og nærmest presser folk til å trappes av LAR, ser jeg på som etisk forkastelig og totalt uforsvarlig – livsfarlig.
– Rusgiftpasienter som har tilknytning til AA 12-trinnsprogram opplever grov stigmatisering, og flere har følt seg presset til å avslutte LAR-behandlingen. Noen steder får du som LAR-pasient ikke delta på AA-møter – andre steder får du tillatelse til å komme, men får ikke snakke på møtene. En motsatt utfordring er at LAR-pasienter som ønsker å gå av LAR, nærmest blir presset til ikke å gjøre det. Vi har i dag ikke et godt faglig opplegg for hvordan LAR-pasienter skal trappes av og fortsette livet uten LAR. – Nedtrapping og avslutning av LAR har så langt ikke vært et veldig fokusert tema. Det er først de siste par årene det har blitt aktuelt og noe fagfeltet nå må forholde seg til i økende grad. Første generasjons LAR-pasienter har nå gått så lenge at man begynner å se dreininger i praksisen og deres livsforløp. Helt grunnleggende for meg er at LAR-pasienten selv får avgjøre, i samråd med lege.

– Situasjonen har endret seg mye de siste to-tre årene da jeg har opplevd en enorm medikament-tretthet og dermed fått store motforestillinger mot å innta metadonen. – Jeg har, som mange andre i LAR, ligget svært høyt dosert. Min erfaring er at også andre som har vært i LAR over lang tid – og som lever et ordinært og stoffritt liv – opplever det samme som meg. Flere av dem er i gang med nedtrapping og flere velger å gå helt av.

– Man må først og fremst legge til rette for å normalisere hele LAR-behandlingen. Så må man organisere slik at det blir færrest mulige problemer. Det handler, så langt jeg ser det, om normalisering og organisering.

– Her er jeg veldig skeptisk. Se litt hva jeg tidligere har sagt om ideologi, som faktisk kan ta liv. Jeg tenker selvfølgelig spesielt på overdosefaren. NAV må inn på banen, og så må man én gang for alle bli enige om forskjellen mellom behandling og rehabilitering.

– Jeg kjenner flere som har trappet seg av LAR – med hell - etter mange års bruk. Det er en veldig individuell og personlig vurdering, og det krever en skikkelig prosess med god individuell oppfølging.