Tidsskriftet RUSFRI

Flertallet i Straffelovkommisjonen gikk for noen år siden inn for å legalisere innehav og bruk av alle narkotiske stoffer, ut fra en forståelse av at en kriminalisering først og fremst skal ha til hensikt å forhindre skader som rammer andre enn gjerningspersonene selv, mens de direkte skadevirkningene ved bruk av narkotika etter flertallets mening utelukkende rammer brukerne.

 

Dette er en undervurdering av de skader som en avhengighetsutvikling hos en enkeltperson påfører kjernefamilien, vedkommende persons sosiale miljø, samfunnets økonomi og den generelle trygghet og fred. Narkotikabruk og narkotikakriminalitet er absolutt ikke ”offerløs kriminalitet”. Forbundet Mot Rusgift mener samfunnets behov for beskyttelse mot en akselererende narkotikatrafikk, medfølgende sosiale problemer, kriminalitet og utrygghet absolutt må være de viktigste grunnene til en fortsatt kriminalisering av narkotika.

 

Derfor fikk kommisjonsflertallets forslag lite gehør hos norske politikere. I de siste par årene har imidlertid norsk narkotikapolitikk vært under sterk debatt, og flere narkotikaliberale miljøer har gått sammen om å forsøke å påvirke det s.k. Stoltenbergutvalget, som ble nedsatt for å legge fram sitt forslag til nye narkotikapolitiske ordninger i Norge, etter utspill fra tidligere helseminister, Bjarne Håkon Hanssen, som ville gi opiatavhengige gratis heroin.

 

Først en liten klargjøring. Begrepene avkriminalisering og legalisering brukes litt om hverandre. Begge begrepene dekker et ønske om å ta narkotika ut av straffelovgivningen og inn i helselovgivningen. Av og til brukes også begrepet nedkriminalisering. Betydningen av dette kan være at strafferammene og eventuelt straffeutmålingen skal bli mildere enn de er i dag. Norge har siden 1984 høyere strafferammer for narkotikalovbrudd enn våre naboland, men straffeutmålingen for narkotikalovbrudd er blitt stadig mildere. Der brudd på Legemiddelloven er hovedlovbrudd, avgjøres 90 prosent av sakene med forelegg, i tillegg til at en liten, men økende andel avgjøres med betinget påtaleunnlatelse. Der brudd på proffparagrafen i Straffeloven er hovedlovbrudd og strafferammen inntil 2 år, avgjøres 60 prosent av sakene med forelegg. I tillegg er det i lov bestemt at heroinbrukere har lov til å ha en dose heroin på seg, dersom de er registrerte sprøyteromsbrukere. Dette skjer foreløpig bare i Oslo. Riksadvokaten hevet for to år siden grensen for påtale for innehav av cannabis til 15 gram. Det innebærer at innehav av mindre kvanta enn dette straffes med en bot. Det kan ikke være tvil om at samfunnet ser atskillig mildere på narkotikalovbrudd i dag enn for 30 år siden. Når det likevel er skjedd en økning i antall straffede, henger dette sammen med det økte omfanget av narkotikaomsetning og bruk ute i samfunnet, og har ikke bakgrunn i noen strengere narkotikapolitikk.

 

Når befatning med narkotika og visse former for omgang med alkohol i dag er forbudt, er ikke begrunnelsen først og fremst den helsefare disse stoffene representerer, men i stor grad de sosiale problemer, den kriminalitet og ulempe som narkotikatrafikken og ulovlig omgang med alkohol påfører samfunnet, nærmiljøet og familien, i tillegg til den misère den enkelte rusgiftavhengige selv opplever. Det er uheldig dersom det gis inntrykk av at rusgiftproblemet først og fremst er et individuelt, helsemessig problem. Har en person i familien et avhengighetsproblem, så har resten av familien det også. Det kan de hundretalls av pårørendegrupper og –organisasjoner gi vitnesbyrd om. Dersom en person selger narkotika, eller gir bort, risikerer han at kjøperen/mottakeren starter på eller fortsetter på en avhengighetskarriere som kan få skjebnesvangre konsekvenser. Å hevde at narkotikakriminalitet bare går ut over brukeren selv, er derfor en grov undervurdering av de skader som en avhengighetsutvikling hos en enkeltperson påfører kjernefamilien, vedkommende persons sosiale miljø, samfunnets økonomi og den generelle trygghet og fred. Narkotikabruk og narkotikakriminalitet er absolutt ikke ”offerløs kriminalitet”. Jeg mener samfunnets behov for beskyttelse mot en mer utbredt narkotikatrafikk, medfølgende sosiale problemer, kriminalitet og utrygghet absolutt må være de viktigste grunnene til en fortsatt kriminalisering av narkotika.

 

Tilhengerne av en avkriminalisering/legalisering ønsker også å sidestille bruk av illegale narkotiske stoffer med alkohol, tobakk, sniffestoffer og dopingmidler. Bak dette ligger det antakeligvis en tankegang om at dette alt sammen er helseskadelige substanser, men hvor man ikke tar hensyn til de ulike kategorienes skadeprofil, historie og kulturelle posisjon i samfunnet. Jeg vurderer tobakk og dopingmidler som i hovedsak et helseanliggende. Alkohol er derimot en legal, kulturelt akseptert og historisk befestet rusgift i de fleste norske miljøer, med de store helsemessige og sosiale belastninger dette medfører for enkeltpersoner, familier, nærmiljø og samfunn. Det store flertallet av befolkningen er imidlertid alkoholbrukere, og en kriminalisering av alkohol er derfor ikke aktuelt. Selv om enkelte av de illegale narkotiske stoffene isolert sett kan sammenlignes med alkohol i individuell farlighetsgrad, står de likevel i en helt annen historisk og kulturell stilling. Det store flertallet av befolkningen er ikke-brukere, det store flertallet er enige i at innehav og bruk av disse stoffene skal være forbudt og straffbart. En avkriminalisering av disse stoffene ville være en impuls i retning av økt bruk av slike stoffer, en situasjon som få har noe ønske om å fremme.

 

Flertallet i strafferettskomisjonen mente at rent menneskelige hensyn taler for en avkriminalisering, fordi straffeforfølging av stoffavhengige personer med store helsemessige og sosiale problemer fortoner seg urimelig og lite formålstjenlig. Vi i FMR har ved flere anledninger pekt på at strafferettslig reaksjon overfor langtkomne stoffavhengige først og fremst bør være soning i institusjon, med sikte på å komme ut av avhengighetsforholdet og over i en rehabiliterende tilværelse. Denne muligheten svekkes dersom kriminaliseringen opphører. Men hovedbegrunnelsen for en kriminalisering av stoffbruk er at en ønsker å forebygge enhver eksperimentering, bruk og omsetning med illegale stoffer. Da må loven gi det sterke signalet som en kriminalisering innebærer.

 

Mange har vært opptatt av den stigmatiserende effekt som et forbud har i forhold til brukerne. En slik stigmatiserende effekt vil naturligvis ethvert forbud ha, i den forstand at enhver lovovertreder som blir avdekket av politi eller kontrollinstanser, vil stå i fare for å bli stigmatisert i sitt miljø. Dette gjelder så vel, vold som vinnings- og sedelighetslovbrudd. Hensynet til å forhindre og forebygge slike lovbrudd er likevel grunnen til at man velger å opprettholde forbud. Når det gjelder de narkotiske stoffene kan det i tillegg hevdes at deres avhengighetsskapende og normalitetsforstyrrende effekter er så store at selv ved en avkriminalisering ville en relativt stor andel av brukerne uansett utvikle et rusgiftpreget og avvikende atferdsmønster og dermed likevel bli stigmatisert, slik det også skjer med mange storforbrukere av alkohol.

 

Det kan også hevdes at en kriminalisering kan gi politi og andre hjelpeinstanser et redskap for å sette inn tiltak overfor grupper eller enkeltpersoner i risikosonen, med sikte på å forhindre et brudd med vedkommendes nettverk og sosiale miljø, før avviket er så markant at en gjenforening/tilbakeføring blir vanskelig.

 

De fleste er enige i at det er sterkt ønskelig å hindre utbredelsen av narkotiske stoffer. Men mange legaliseringstilhengere mener dette en oppgave av helsepolitisk og sosialpolitisk art, hvor andre midler enn strafferettslige tiltak må benyttes. Forbundet Mot Rusgift har lenge hevdet et helhetssyn på narkotika, hvor helsepolitisk og sosialpolitisk innsats må gå hånd i hånd med strafferettslige tiltak. Det finnes heller ikke eksempler på moderne samfunn som ikke har koblet strafferettslige tiltak til narkotikaproblemet på ett eller annet nivå. Nederland, for eksempel, firedoblet sin fengselskapasitet i løpet av 20 år, for å kunne ta seg av kriminelle med narkotikaproblemer. Politiets repressive innsats overfor brukere på gateplan i de store byene der i landet står ikke noe tilbake for den aktiviteten overfor narkotikabrukere som politiet bedriver i Norge. Men reaksjonene skjer på et annet grunnlag og med en annen begrunnelse.

 

Det bør for øvrig bemerkes at Sosialtjenestlovens og Barnevernslovens tvangshjemler overfor stoffavhengige i Norge på ingen måte egner seg til inngrep på et tidlig stadium i en stoffbrukerkarriere, det tidspunktet da en tvangsinngrep ifølge forskning ville ha størst effekt. Strafferettslige tiltak er derfor vanligvis de eneste mulige tiltak som kan sette grenser på et tidlig nok tidspunkt i en begynnende stoffbrukerkarriere.

 

Det er ikke her mulig i detalj å drøfte strafferammeproblematikken, men jeg mener at innførsel og omsetning av store partier narkotika er meget straffeverdig.

 

Når det gjelder innførsel og omsetning av store partier opiater, skulle de høye dødsratene vi har hatt i Norge de siste årene tale sitt tydelige språk om denne trafikkens straffverdighet. Import og omsetning av store mengder narkotika er alvorlige forbrytelser, og de bør prinsipielt straffes hardt. En slik politikk bidrar til å begrense mengden stoff som er i omsetning, narkotikaprisene blir tilsvarende høye og forbruket av narkotika holder seg lavt, eller i alle fall lavere.

 

Det er også vanskelig å følge legaliseringstilhengerne når de argumenterer for at skjerpingen i strafferammene ikke hadde noen effekt. Den straffeskjerpingen som foregikk i årene 1968-1984, skjedde i en periode med voksende narkotikabruk over hele Europa, og straffeskjerpelsene kunne ikke alene ventes å skape en helt annen trend i Norge.. Men man har i storparten av denne tiden greidd å holde utbredelsen av narkotikabruk nede på et lavere nivå enn i de fleste andre sammenlignbare land. De høye strafferammene vi har i Norge for narkotikalovbrudd er utvilsomt et viktig signal om at det norske samfunnet ser meget alvorlig på enhver befatning med illegale rusgifter. FMR er engstelige for signaleffekten av det motsatte, at en reduksjon av strafferammene – spesielt en betydelig reduksjon - vil signalisere at befatning med narkotika ikke er så klanderverdig som samfunnet en gang mente.

 

Tankegangen bak de høye strafferammene for de mest alvorlige narkotikalovbruddene er sannsynligvis at det er de store ”haiene” som er årsaken til narkotikaproblemet, og at disse må tas hardt. Imidlertid vil enhver bakmann som blir tatt, straks bli erstattet av en ny, fordi et lukrativt marked fortsatt er tilstede. Slik sett vil en strafferettslig strategi som bare går ut på å ramme bakmenn, være feilaktig. Den vil også være feilaktig med tanke på den helt sentrale rolle som stoffbrukere på grunnplanet spiller når det gjelder å rekruttere bekjente og venner inn i stoffeksperimentering og stoffbruk og å lange stoffer på gateplan. Så lenge denne virksomheten får foregå uforstyrret, vil narkotikamarkedet og etterspørselen bestå, nyrekrutteringen fortsette og problemet øke. Jeg er derfor først og fremst opptatt av at også innehav og bruk av narkotika i liten skala skal møtes med en reaksjon, og at strafferammene for mindre alvorlige narkotikalovbrudd skal være som i dag. 

 

Jeg vil ikke gå inn på de ulike gradene av grovhet i narkotikaforbrytelser og hvilken strafferamme som skal brukes, men vil påpeke at når det gjelder grove narkotikalovbrudd bør straffen være fengsel, og ikke bøter. Bøtestraff for narkotikaforbrytere, som sannsynligvis har tilgang til store summer ulovlig tjente penger, er verken en god eller en rettferdig reaksjon. Etter mitt syn bør bot som selvstendig straffealternativ for grov narkotika­overtredelse sløyfes.

 

Dette gjelder også bruk av cannabis. Etter hvert som fokus blir satt på dette, er det mulig at vurderingen av hasjens akutte farlighet vil øke.

 

Etter Pedersens helomvending i narkotikaspørsmål, hvor han har sluttet seg til legaliseringstilhengerne, må det være tillatt å spørre: Gjelder ikke dette lenger? Bør vi ikke holde forbruket nede på et så lavt nivå som mulig, og skjerme det store flertallet av ungdom fra eksperimentering og bruk av hasj gjennom et forbud? Norge har lavere forekomst av cannabisbruk i ungdomsgruppene enn de fleste andre land. Andelen 15-20 åringer i Norge som oppgir å ha brukt hasj eller marihuana noen gang, har i de siste par år vært omkring 11-13 prosent, mens andelen som rapporterer å ha brukt stoffet i løpet av de siste seks måneder, har vært omkring 6 prosent I aldersskiktet 20-30 år er det 34 prosent på landsbasis som har prøvd noen gang, og 47 prosent i Oslo. Men det er bare henholdsvis 11 og 16 prosent som har brukt det så mye som 26 ganger eller mer. Sammenligner man med det legale stoffet, alkohol, vil man finne en helt annen utbredelse av bruk. Bruk av cannabis er langt mindre vanlig enn alkohol, bl.a. fordi stoffet er illegalt. Det er heller ikke noen folkeopinion bak kravet om avkriminalisering.

 

Det er også vanskelig å anlegge rettferdighetsbetraktninger mellom ulike lovbruddstyper og reaksjonen på disse. Både strafferammer og straffeutmåling må sees i en sosial og kulturell kontekst. Strafferammer for narkotika er for eksempel langt høyere enn strafferammer for alkohollovbrudd, til tross for at det kan hevdes at alkohol gjør langt større skade, uten at vi av den grunn har noe ønske om å kreve like strafferammer for disse.

 

Jeg vil i denne sammenhengen rette søkelyset spesielt mot straffeutmålingen, for mindre narkotikalovbrudd. Det som nå i stor grad bestemmer straffeutmålingen i den enkelte sak er reaksjoner på andre lovbrudd som blir begått av personer som i tillegg også er stoffbrukere. 2/3 av stoffbrukerne siktes etter Legemiddelloven, hvor strafferammene er vesentlig lavere enn etter § 162 i Straffeloven, og 90 prosent av alle saker som gjelder bruk og besittelse avgjøres med forelegg. De lovbrudd stoffbrukere blir fengslet for etter ”proffparagrafen”, i tillegg til stoffimport/-omsetning, inkluderer en rekke andre straffbare forhold som samfunnet må reagere på, som innbrudd, tyveri, ran, heleri osv. Det er disse lovbruddenes alvorlighet som i dag først og fremst bestemmer straffetidens lengde, selv om narkotika på grunn av høye strafferammer blir statistikkført som hovedlovbrudd.