 Det som har vært diskusjonen, er om forbrukerstoffet om alkohol det vil i første rekke si vin, egentlig er skjult reklame, sier Per Egil Hegge. |
En holdningsendring i pressen
Hegge innledet med å snakke om alkoholproblemet, ikke i pressen, men i redaksjonene. Det er faktiske blitt ganske mye bedre, men da må det ha vært ille før. Han illustrerte forandringen med å gå inn på sin erfaring som korrespondent i Washington, først i 1981 og så igjen i 1988. I den nasjonale presseklubben, National Press Club, to kvartaler fra Det Hvite Hus, er det en restaurant med en bar i øverste etasje. De som hadde behov for litt påfyll, var der kl 1030 om morgenen og sto der stort sett hele dagen. Da Hegge kom tilbake i 1988, var de borte. Antagelig var de døde av leversvikt, de var på god vei i 81, og journalistene, de amerikanske journalistene hadde nesten utelukkende begynt å drikke selters. Og det var ikke veldig vanskelig å finne ut hvorfor. I løpet av 80-tallet tok de elektroniske mediene mer og mer over. Mens det var fullt ut mulig å daske ned en artikkel på skrivemaskinen, når du sånn noenlunde traff tastene og hadde folk på desken som kunne rette opp det verste, ble alkoholpåvirkning åpenbar i de elektroniske mediene. Faktisk har man så dårlig kontroll over konsonantene allerede etter et halvt glass øl, eller tilsvarende alkoholmengde, at det ikke går an å drikke når du arbeider i radio eller fjernsyn.
Dette er jo trist og leit for mange av Hegges kolleger. Blant annet er det nå slik at å være radiokorrespondent er så krevende at du kanskje kan tillate deg et glass rødvin etter klokka ti en lørdag kveld, men ellers må du være i beredskap. For plutselig kan noe skje, redaksjonen ringer deg, og så må du gå rett på. Og da nytter det ikke å begynne å kludre med konsonantene, for det høres med en gang. Dette har virket til å fremme edruelighet blant en del journalister
Det andre som er skjedd og som er avgjørende for situasjonen i Aftenposten, er at man innførte tørt regi på slutten av åttitallet/begynnelsen av 90 tallet. Her ble det helt konsekvent nedlagt forbud mot å drikke på jobben. Det var ikke slik at folk satt og sauset i fylla før heller, men det var alltid en flaske rødvin fredag ettermiddag, og Hegge så aldri noen som ble fulle av det. Men det som var poenget med å tørrlegge hele redaksjonen og hele avisbygningen var at de som har det litt vanskelig med alkohol og som lett fristes, skulle ikke utsettes for dette på jobben. Og det førte da også til at julesherryen ble til julemozell og hver gang man skulle ha noe som var så festlig at det etter flertallets mening krevde alkohol, gikk man over gata til puben. Det ble opprettholdt helt strikt. Det ble innført sammen med at AKAN opprettet grupper med folk fra redaksjonen som bemannet tillitsvervene og hadde inngående samtaler om både psykiatrisk og psykologisk hjelp og behandlingstilbud, dersom folk trengte det. Og man var også oppmerksom på at folk kunne trenge det, selv om de ikke selv var klar over det. Så det ble et veldig sterkt inngreps- og restriksjonsregime som Aftenposten har beholdt etter flyttingen til Postgirobygget eller Aftenpostenhuset, alt etter hva man velger å kalle det. Særlig hvis man sammenligner med forholdene slik de var på 60-70 tallet, hvor Hegge hadde kolleger som det ikke gikk an å sende sør for Drøbak. De holdt seg stort sett edru hvis de var på hjemmefronten, men kom de til København for å skrive om et eller annet, så ble det borte noen dager fordi det ble for mye øl.
Forbrukerstoff og alkohol
Det som har vært diskusjonen, er om forbrukerstoffet om alkohol det vil i første rekke si vin, egentlig er skjult reklame. Slik pressen vurderer, og dette har vært kontinuerlig diskutert, så ser man dette som forbrukerstoff på linje med stoff om motorkjøretøyer, med stoff om film, om bøker, om popmusikk. Man anmelder det som kommer, vurderer det, og hvis det da er noe som det er grunnlag for å skryte av kvaliteten på, så virker det som reklame. Det er pressen fullt ut klar over. Men det er altså en del av det som etter Hegges mening faller inn under pressens oppgave. Han mener dette kan forsvares. Men spørsmålet gjenstår: Hva er det resonnementsmessige grunnlaget for å innføre restriksjoner på bruk av alkohol i internt i redaksjonen, altså en nulltoleranse, samtidig som man gjennom forbrukerstoffet framhever alkoholens fortreffelighet? Og hvordan virker dette på dem som har liten motstandskraft mot den type fristelser som alkoholen gir, og som har kortere vei til avgrunnen enn det flertallet som mener de har sånn noenlunde kontroll på alkoholinntaket og i hvert fall stort sett er edru på jobb?.
I Aftenposten har man ført denne diskusjonen, man har akseptert innvendingene, og man har valgt å ikke høre på dem fordi alkohol blir kategorisert sammen med de forbruksvarene som tidligere er nevnt. Dette til tross for at man har denne forskjellen at alkohol har en helt annen virkning enn for eksempel popmusikk, altså en medisinsk eller fysiologisk virkning på nervesystemet. Begrunnelsen for å se bort fra denne forskjellen er at vin betraktes som en forbruksvare, det er en tillatt salgsvare, det er en tillatt importvare. Dermed ville det etter Hegges mening være en altfor stor restriksjon å si at man ikke skal skrive om dette fordi det er noen mennesker som bruker så mye at de blir syke av det.
"Hvorfor ser dere ikke på samme måte på tobakksreklame?"
Hegges form åpnet også for innspill fra salen. Ett av spørsmålene som kom, var hvorfor det ble gjort forskjell på omtalen av alkohol og tobakk. Hegge mente at man ut fra det samme resonnementet kunne hatt omtale av tobakk, men han mente at det ikke er noen forbruksvare på linje med vin. Vin går inn som en del av matkonsumet. "Jeg er klar over at dette er en argumentasjon som jeg ikke kan selge til Det Norske Totalavholdsselskap, men de blir altså ikke målgruppen for den journalistiske virksomheten som vi driver omkring vin", sa Hegge, litt ironisk. Han trodde ikke pressen betrakter vin som en vanlig dagligvare på linje med melk og vaskepulver, men det er altså en tillatt forbruksvare og det er grunnlaget for at man har valgt å gjøre det på denne måten. Man mener også at det langt på vei virker på samme måten som bokanmeldelser og musikkanmeldelser, hvis det er en riktig dårlig vare, så får den dårlig anmeldelse, det virker da som det motsatte av reklame, hvis det er god kvalitet på det, så virker det salgsfremmende.
Et spørsmål som ofte reiser seg "Vurderer dere dette her kontinuerlig" og svaret er ja. Neste spørsmål er gjerne "Har dere tenkt å gjøre det på annen måte, for eksempel slutte med å skrive om vin?", og svaret på det er nei. Hegge gjentok at man regner dette som en type forbrukerstoff, at en avis som både bringer nyheter, og forbrukerveiledning, skal fortelle om nyheter også på vinområdet, skal kanskje fortelle om reisestoff, altså reportasjer fra og om turistmål, hva slags mat og hva slags drikke som går inn i den lokale kulturen. Og pressefolk har veldig vanskelig for å se dette som en form for pådytting av alkohol. Hegge hadde forståelse for at det kan være hovedsynspunktet hos folk som er opptatt å bekjempe alkoholproblem, men velger altså å resonere på den måten han har forsøkt å skissere.
Han trodde heller ikke at man skal regne med noen forandringer på dette punktet. Han framhevet også at pressen i tillegg har det dårligste av alle argumenter på sin side, men at det faktisk er et argument som veier tungt: "Hvis ikke vi gjør det, så gjør alle de andre det". Det holder jo ikke alltid, men i dette tilfellet ville det sannsynligvis ikke gjøre noen forskjell om man plutselig tørrla Aftenposten også for omtale av alkoholholdige drikkevarer, mente Hegge. Han mente imidlertid at Aftenposten ville vært total uansvarlige dersom de ikke også hadde kombinert dette med vanlige helseopplysende artikler, som det også er ganske mange av, og om både kortsiktige og langsiktige skader og risikofaktorer ved inntak av alkohol. Det er nok mye mer positive omtaler av alkohol i Aftenposten enn man får av medisinske advarsler mot alkohol. Men helseadvarslene er likevel så pass framtredende at avisen ikke kan beskyldes for å fortie overfor folk at det er risikofaktorer knyttet til inntak av alkohol, mente Hegge.
Så er det et spørsmål om hvor mye man i tillegg skal skrive om sterk sprit, som naturligvis på grunn av høyere alkoholinnhold har større skadevirkninger, og der er litt vanskelig å holde alle reisereportasjene fra Skottland og Cognac-distriktene i Frankrike helt ute av spaltene. Men her er man veldig påpasselige med å holde hallelujastemningene borte.
Stemmer Aftenpostens kobling av vin og mat til den norske måten å drikke vin på?
Med hensyn til om folk bruker vin som en fylledrikk, altså mest mulig på kortest mulig tid, for å bli fullest mulig, så er man klar over det. Aftenposten bruker vin som en del av matjournalistikken for nettopp å fremheve bruken av vin til maten i stedet for at man skal sitte og tylle i seg på kortest mulig tid. At det likevel er noen som gjør det, det er man nok oppmerksom på, og spørsmålet blir da om man skal la være å skrive som man gjør av hensyn til de som drikker vin på "feil måte" på samme måte som man tørrla redaksjonen. Aftenposten har valgt å svare nei på det spørsmålet. Men Hegge bekreftet at man var klar over problemstillingen.
Skal en vinskribent referere alkoholpolitiske debatter i Stortinget?
At alkoholpolitikk i Norge er politikk, det har jo ikke vært ukjent de siste par hundre år, hvis vi begynner med Hans Nielsen Hauge. Det er derfor alltid et tema om de journalistene som driver reportasje på et emne, et felt, også skal skrive kommentarer, og det blir faktisk diskutert i hvert enkelt tilfelle når kommentarene skrives. Redaksjonen syns at når Geir Salvesen (vinspaltist i Aftenposten) skriver reportasje fra alkoholpolitiske diskusjoner i Stortinget eller Stortingsmiljøet, så er det en form for kvalitetssikring at det blir gjort av en journalist som er ganske godt inn i disse forholdene. Det hadde vært helt annerledes dersom han hadde vært medeier i et vinimportfirma, da ville han ha fått munnkurv med en gang og ikke fått skrevet en linje mer om vin. Der er de etiske retningslinjer veldig klare. Hegge hadde gjerne sett at man hadde fått ut til offentligheten både intensiteten og omfanget og frekvensen altså hyppigheten av de interne diskusjonene som foregår i redaksjonen. "Det kan jo da hende at disse diskusjonene fører til konklusjoner og vurderinger som folk i avholdsbevegelsen og de som er opptatt av å kjempe mot rusgiftsdyrkningen i det norske samfunnet ikke liker, men det er altså noe som vi må leve med i et demokrati", sa Hegge.
Hegge kom også inn på produktplassering, f. eks. champagnefeiring i idretten. Man prøver å unngå dette, sa Hegge, men hvis man nå har et fotballbilde fra en stadion i Italia, hvor det er reklame for musserende italiensk vin eller Carlsberg, som det veldig ofte er, så blir det litt håpløst å skulle sladde de bildene. Produktplassering er mye lettere i filmer og i romaner enn i avis. Det er jo nå diskusjoner om produktplassering av alkohol i flere aktuelle bøker. Hegge kom inn på korrupsjon i alkoholomsetningen, og kom med den profetiske spådom, at siden nordmenn neppe er ærligere enn svensker, så venter man bare på at en korrupsjonssak skal dukke opp i alkoholomsetningen her i Norge også. Og da vil Aftenposten skrive om det.
Til slutt kom Hegge inn på en bok som Britt Karin Larsen og Georg Danielsen har skrevet: " Som kjærlighet, nesten - En bok om alkohol". Den var han opptatt av, ikke bare på grunn av det viktige emnet den omhandler, men også skildringen av alkohol som nærmest erotiske tiltrekningskraft, og dermed faremoment.