Vedr. Representantforslag nr. 75 (2007-2008), Dok.nr.8:75 (2007-2008):
”Om en ny behandlingsenhet for rusmiddelbehandling”
 
Det vises til ovennevnte Dok. 8-forslag.
 
Forbundet Mot Rusgift deler i utgangspunktet den bekymring over situasjonen for rusgiftavhengige som representantene uttrykker som begrunnelse for forslaget, og vil gjerne kommentere de enkelte forslag.
 
Alkohol
FMR er glade for at forslagsstillerne nevner både alkohol og narkotika som problemskapende. Alkohol tar som kjent langt flere liv enn narkotika årlig, og det er grunn til å etterlyse flere forslag som kan bidra til å dempe alkoholforbruket, som i fjor nådde det høyeste nivået på 130 år. Det nevnes at i løpet av 10 år har ca. 2000 mennesker dødd av overdose, underforstått av narkotika. Det er mange menneskeliv som unødvendig går tapt på denne måten, men ifølge pålitelige anslag (Fekjær) dør det i Norge anslagsvis 1500 mennesker hvert år av alkohol. Diagnostiserte og statistikkførte alkoholdødsfall i perioden 1988-2005 utgjorde 7 924, ifølge SSB, hvilket i gjennomsnitt utgjør 466 alkoholdødsfall årlig, det dobbelte av antallet narkotikarelaterte dødsfall. Dersom man har tapte menneskeliv som målestokk, vil troverdigheten være større om man også er villig til å ta krafttak på alkoholsiden.
 
Behandlingskøer
Når det er sagt, deler vi også representantenes bekymring for narkotikasituasjonen, og for den behandlingsmessige situasjonen, og ikke minst for behandlingskøene. Enten man lider av alkohol-, narkotika- eller pilleavhengighet, møter man stort sett et hjelpeapparat som har for liten kapasitet. FMR er enige i prinsippet om sømløs overføring fra avgiftning til behandling, og anser ventetid som spesielt ødeleggende ved avhengighetslidelser, hvor ett av symptomene nettopp er varierende behandlingsmotivasjon og ustabil livssituasjon. Ventetiden forårsaker også bortkastede ressurser, ved at noen pasienter, som i utgangspunktet er tildelt behandlingstid og –plass, ikke møter opp.
 
Tiltak for å øke stabiliteten i behandling
Kapasiteten blir heller ikke utnyttet fullt ut ved at pasienter dropper ut fra behandling før de er ferdigbehandlet, og dermed i neste omgang igjen etter kort tid får behov for en behandlingsplass og stiller i behandlingskøen på nytt. Forbundet Mot Rusgift mener Stortinget bør se på om det finnes metoder for å øke stabiliteten i behandling. Én metode er Narkotikaprogram med domstolskontroll, hvor det allerede foregår forsøk. En annen er alternativ soning etter Straffegjennomføringslovens §12. I begge tilfeller vil pasienten ha et større press på seg for å gjennomføre behandlingen, enn om behandlingen kun er basert på pasientens egenmotivasjon. 60 prosent av de innsatte i norske fengsler har et rusgiftproblem, og det er de samme innsatte som til andre tidspunkter står i kø for å motta frivilllig avhengighetsbehandling i spesialisthelsetjenesten. Når vi vet at gjennomføring er ett av de viktigste suksesskriteriene i avhengighetsbehandling, og at tilbakeføring til fengsel er et ris bak speilet for dem som kunne tenkes å droppe ut fra frivillig behandling, synes det logisk å foreslå at kriminalomsorgen bør bli en langt viktigere leverandør av pasienter til tverrfaglig spesialisert avhengighetsbehandling, TSB.
 
Hva kan legene bidra med?
Det kan synes som om forslagsstillerne har stor tiltro til legestanden, og vil tillegge legene større oppgaver.  De skriver for eksempel:
” Et skritt på veien mot en bedre legemiddellassistert rehabilitering (LAR), vil være at fastleger kan søke om LAR-behandling for sine pasienter. Det må være utelukkende medisinske indikatorer som avgjør bruk av LAR.”
En kvalitativ forbedring av LAR-behandlingen avhenger ikke av hvem som søker pasienten inn i LAR, men av hvor stor oppfølgingsinnsats som blir nedlagt fra LAR-tiltakene og fra førstelinjetjenesten i kommunene. Mangler oppfølgingstiltakene – inklusive tilbud om døgnbehandling der slike er påkrevet, bolig, sysselsetting og nettverk, hjelper det ikke at fastlegen har søkt pasienten inn i behandling.
 
Skal legene søke pasienter inn i LAR?
FMR forstår ikke hvorfor dette forslaget kommer. I praksis kan leger i dag søke sine pasienter inn i LAR, men Rundskriv I-35/2000 forutsetter at dette skjer i samråd med sosialtjenesten. Det er heller ikke lett å forstå hva man mener med at det utelukkende er ”medisinske indikatorer” som skal avgjøre bruk av LAR. Opiatavhengighet innebærer en psykisk og fysisk helsetilstand, som kan vurderes på medisinske kriterier. Men avgjørelsen om man skal gå inn i en LAR-behandling betinger også en vurdering av alternativer, som for eksempel at pasienten kanskje like godt eller bedre kunne profitere på en medikamentfri behandling, avhengig av om denne behandlingen er tilgjengelig, om pasienten har et psykososialt oppfølgingsopplegg rundt seg, og ikke minst hva pasienten selv er motivert for.
 
Leger trenger utdannelse i rusgiftmedisin
Den beklagelige manglende interessen for rusgiftfeltet fra leger skyldes ikke bare feltets generelt lave status. FMR vil peke på at leger i utgangspunktet har liten kunnskap om rusgiftproblematikk og avhengighetsbehandling – bl.a. fordi de ikke mottar særlig mye undervisning om dette i sitt studium. I en undersøkelse, gjennomført av FMR, sa 41 prosent av legestudenter at de ikke hadde fått sin viktigste informasjon om rusgifter gjennom legestudiet. Et skritt på veien mot å råde bot på denne kunnskapsmangelen måtte være å introdusere rusgiftundervisning som en større og viktigere del av legenes grunnutdannelse.
 
Spesialitet i rusgiftmedisin
FMR vil også si seg enig i at forslaget om en egen spesialitet i rusgiftmedisin ville øke rekrutteringen av leger til rusgiftfeltet. Dessverre har Legeforeningen gått i mot opprettelse av en slik spesialitet. Begrunnelsen for en slik spesialitet vil i all enkelhet være at Tverrfaglig spesialisert avhengighetsbehandling både lovmessig, og mange steder også i praksis, er sidestilt med somatikk og psykisk helsevern, som ett av tre selvstendige fagfelt innen spesialisthelsetjenesten. Det spesielle med dette fagfeltet er imidlertid at det i stor grad også trenges kompetanse fra den psykologfaglige, den sosialfaglige og den pedagogfaglige siden, i tillegg til psykiatri og somatikk-kompetanse, og at mye av metodikken ikke behøver å presses inn i en tradisjonell helsefaglig ramme. Bo- og arbeidskollektiver og terapeutiske samfunn gjør også en utmerket behandlingsinnsats. I et differensiert behandlingsapparat, trenger man et vidt spekter av tilbud, med varierende innslag av medisinskfaglig ekspertise.
 
Medikamentell slagside
Vi vil peke på at helseprofesjonenes inntog i avhengighetsfeltet også innebærer at feltet kan få og har fått en stor medikamentell slagside. Det virker som om også forslagsstillerne er svært opptatt av Legemiddelassistert Rehabilitering, LAR. FMR vil for sin del peke på at både langtkomne stoffbrukere og deres pårørende ønsker et oppgjør med og opphør av stoffbrukertilværelsen, og at målet om et rusgiftfritt liv bør stå som et klart førstevalg for alle som skal inn i behandling.
 
Spesielt er vi opptatt av at unge mennesker skal få en sjanse til å kvitte seg med opiatavhengigheten, og derfor uenige i å sette ned aldersgrensen for LAR fra 25 til 20 år.
 
En opptrappingsplan som innebærer opptrapping.
Da LAR ble et landsomfattende program i 1998, ble det antatt at ca. 800 pasienter ville ha behov for LAR. Nå – 10 år etter – er antallet LAR-pasienter allerede oppe i over 4000, og Helsedirektoratet har anslått at ca. 7000 pasienter ville kunne nyttiggjøre seg LAR.
Dette vil i så fall innebære at mer enn halvparten av alle injiserende opiatavhengige skal over på LAR. Forbundet Mot Rusgift vil peke på at LAR-medikamenter kan fungere som en støtte til stabilitet i behandling, men LAR er ikke noen behandling i seg selv. Metadon endrer lite i et kaotisk liv. Metadon gir ikke utdannelse, eller verdighet til en person som ikke har selvrespekt. Metadon skaffer ikke sosialt nettverk til noen som har mistet det, eller husvære til noen som ikke har det. Slike problem må bearbeides, uansett om pasienten mottar LAR-medikamenter eller ikke. Vi ser da også at en stor andel av LAR-pasientene ikke greier å stabilisere seg i en ny tilværele, og fort faller tilbake til stoffmiljøet, tilleggsbruk av andre stoffer, småkriminalitet og andre sosiale problemer. Forbundet Mot Rusgift foreslår derfor en utdyping av forslagsstillernes siste punkt, om en opptrappingsplan for rusgiftfeltet, ”med tilstrekkelige økonomiske midler”. Dette innebærer øremerkede midler til kommunene , til boliger med oppfølging, til sysselsettingstiltak, til opplæring, til rusgiftfaglige stillinger og til stimulering og drift av selvhjelps- og pårørendegrupper. Det innebærer også en øremerket tildeling av midler til helseforetakene, til utbygging av institusjonstiltak for langtidsbehandling, inklusive en rusakutt i Oslo. Og ikke minst innebærer det også en opptrapping av behandlingsinnsatsen innenfor kriminalomsorgen. Ut fra ulike beregninger kan det se ut til at spesialisthelsetjenesten alene vil trenge opptrappingsmidler i størrelsesorden 1 milliard kroner årlig over en tiårsperiode, for at avhengighetsbehandlingen skal tilsvare behovet og samtidig heves opp til en spesialisthelsetjenestestandard når det gjelder omfang, faglighet og kvalitet. En rusakutt vil alene koste 100 millioner årlig.
 
For kommunene vil behovet være like stort. 1 milliard tilsvarer i gjennomsnitt vel 200 000 kroner pr. kommune.
 
Det virker som kriminalomsorgen allerede er kommet i gang med arbeid overfor straffedømte med rusgiftproblemer, men her trenges det også øremerkede budsjettmidler for å få til en opptrapping. Dessuten må det legges enda sterkere press på å få til et samarbeid mellom krimnalomsorg og spesialisthelsetjeneste.
 
Da har vi kanskje ennå ikke nevnt det viktigste, nemlig at også forebygging trenger øremerkede bevilgninger, uten at vi skal gå i detalj her. Vi kommer gjerne tilbake til dette i en annen sammenheng.
 
Integrert behandling av avhengighetslidelser og psykiske lidelser
Forslagsstillerne peker på behovet for en integrert behandling av avhengighetslidelser og psykiske lidelser, ettersom en stor andel av pasientene i disse to feltene lider av begge deler.
FMR er svært enige i dette, selv om det kan være vanskelig å få til i praksis. På den ene siden må rusgiftfeltet få økt kompetanse på diagnostisering og behandling av psykiske lidelser, slik at behandling av lettere psykiske lidelser kan foregå innenfor TSB. På den andre siden må psykiatri-siden opparbeide kunnskaper om avhengighetslidelser, slik at disse kan behandles når psykiatripasienter med tunge psykiatrilidelser også viser seg å ha en rusgiftavhengighet. I tillegg vil de to behandlingsfeltene kunne profitere på hverandres ambulante team, som kunne tilkalles og bistå der hvor egen kompetanse ikke strekker til.
 
Rettigheter kan ikke vedtas – de må innfris
FMR vil peke på at det ikke er noen hensikt i å vedta flere rettigheter for rusgiftavhengige enn det de allerede har. Spørsmålet er om de får rettighetene sine innfridd. Det, igjen, er et ressursspørsmål. FMR er enig i at det skal være en sømløs overgang fra akuttbehandling til døgnbehandling – uten ventetid. Tilsvarende fra tvangsopphold etter Sosialtjenestelovens § 6-2 til fortsatt frivillig behandling, og tilsvarende fra alternativ soning etter Straffegjennomføringslovens § 12 til fortsatt frivillig behandling.
 
Det er i en venteliste- og behandlingskø-sammenheng et paradoks at det fra sommeren inngås avtale om færre døgnplasser for avhengighetsbehandling ved private behandlingsinstitusjoner i Helse Sør-Øst. Dette innebærer at flere etablerte behandlingsmiljøer må legges ned. Bakgrunnen er rett og slett mangel på midler til å kjøpe flere plasser, hvilket understreker behovet for økte, øremerkede tilførsler til rusgiftfeltet. Inneværende statsbudsjett eller revidert nasjonalbudsjett gir ingen varsler om en slik økt prioritering.
 
Kommentarer til de enkelte forslag
FMR mener vi har kommentert de fleste av de forslagene som er framkommet i dokumentet, derfor bare denne korte skissemessige kommentaren:
 
Forslag I
”Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at helsetjeneste innen rusfeltet blir tellende for leger til å skaffe seg spesialistkompetanse.”
 
Kommentar:
Tiltredes – det bør utvikles en egen legespesialitet i rusgiftmedisin.
 
Forslag II
” Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at man innenfor rusfeltet får på plass en modell som gir ruspasienter time til poliklinisk eller annen behandling innen 24 timer etter avrusning. I tillegg gis sykehuset eller behandlingsstedet rett til å beholde pasienten til det er mulig å skaffe behandlingsplass”.
 
Kommentar:
FMR er enig i intensjonen – men vil påpeke at dette er helt umulig uten en betydelig ressurstilførsel til avhengighetsfeltet.
 
Forslag III
” Stortinget ber Regjeringen senke aldersgrensen for deltagelse i LAR til 20 år, men deltagelse bør vurderes individuelt.”
 
Kommentar:
Tiltredes ikke. Deltakelse vurderes også i dag individuelt, men som hovedprinsipp mener FMR at unge mennesker bør satse på medikamentfri behandling.
 
Forslag IV
” Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at fastleger kan søke om LAR-behandling for sine pasienter.”
 
Kommentar:
Forslaget er unødvendig. Fastlegene kan i dag i praksis initiere LAR-behandling.
 
Forslag V
”Stortinget ber Regjeringen legge til rette for et forsøksprosjekt hvor fastleger med spesiell kompetanse og interesse for ruspasienter kan gis anledning til å dele ut gratis egnet medikamentell behandling (tilsvarende subutex, subuxone eller lignende). Prosjektet skal overvåkes av Helsetilsynet og evalueres etter to år.”
 
Kommentar:
Det pågår i dag behandling i regi av LAR-tiltakene og i samarbeid med fastleger om LAR-behandling med både metadon, Subutex og Suboxone. Dette samarbeidet er evaluert. Forslaget er derfor etter vårt syn unødvendig. Vi er dessuten uenige i at dette ville være det mest adekvate tiltaket for å redusere køene. Vi vil igjen peke på underdimensjoneringen av det ordinære LAR-apparatet, på sosialtjenestens manglende ressurser til å følge opp, og også på mangelen på kompetente og interesserte fastleger. Vi er dessuten imot å rive LAR-behandlingen løs fra LAR-sentrene. I tillegg arbeider departementet nå med en ny forskrift om LAR-behandling – som skal ut på høring, og det ville derfor være forhastet å ta en slik avgjørelse på politisk grunnlag nå.
 
Forslag VI
” Stortinget ber Regjeringen etablere en ny rusakutt i hovedstadsområdet.”
 
Kommentar:
Tiltredes, under forutsetning av at vi snakker om det samme. En rusakutt må kunne yte lege- og sykepleietjenester på linje med somatiske og psykiatriske akuttavdelinger, og må kunne utføre alle nødvendige somatiske undersøkelser med røntgen og laboratorietjenester innenfor en forsvarlig tidsramme. En rusakutt vil ikke kunne forebygge overdosedødsfall, men vil kunne ta hånd om overlevende overdoseofre, og utrede mulige komplikasjoner og skader som følge av overdosen. Rusakutten vil også kunne bidra til en sømløs overføring til andre avgiftnings- og behandlingsenheter, eventuelt til videre oppfølging poliklinisk eller gjennom det kommunale lavterskeltilbudet. Denne overføringen forutsetter igjen at det øvrige apparatet har kapasitet til å ta i mot.
 
Forslag VII
” Stortinget ber Regjeringen legge frem en opptrappingsplan for rusfeltet med tilstrekkelige økonomiske midler.”
Tiltredes, med de tilføyelser som vi har anført ovenfor. Dette innebærer fra vår side at det trengs en økt tilførsel til rusgiftfeltet på minst 2 milliarder kroner i minst 10 år framover.
 
Etterord:
Terminologien i dokumentet, som i mye annen offentlig sakprosa på rusgiftfeltet, er kritikkverdig. Vi vil bare peke på noen eksempler:
 
  • ”Rusomsorg(en)” – hva er det?Er det omsorg for rusen? Innebærer det både omsorg og behandling? Etter vår oppfatning er Tverrfaglig spesialisert avhengighetsbehandling – eller bare avhengighetsbehandling – et langt riktigere uttrykk for det som spesialisthelsetjenesten skal drive med. Sosialtjenesten driver kanskje med omsorg, men i forhold til rusgiftavhengige skal de først og fremst drive med rehabilitering og integrering.
 
  • ”Rusmiddelbehandling” – hva er det? Er det behandling av rusmidlene? Selvsagt ikke.
Det vi snakker om er avhengighetsbehandling, eventuelt behandling av    rusgiftavhengige.
 
For en videre gjennomgang av terminologien på rusgiftfeltet, henviser vi til ordboken på FMRs nettsted, http://www.fmr.no/ordbok.87078.no.html
 
 

Med vennlig hilsen
Forbundet Mot rusgift

Knut T. Reinås
forbundsleder

Du kan finne Dok-8-forslaget som er til behandling i Stortinget her.