Odd Arne Tjersland:
"Misbrukere før, under og etter kollektivopphold.
En retrospektiv undersøkelse av elever ved Tyrilikollektivet".
Sosial- og helsedepartementet 1995.
85 sider. Pris kr. 50,-.

Debatten gikk høyt i forkant. Siden starten har kollektivet drevet sin virksomhet, tatt i mot nye elever hvert år og gjort en innsats som har vunnet respekt og anerkjennelse. Men resultatene - hva med dem? Vi har vent oss til mer eller mindre optimistiske selvevalueringer fra mange institusjoner, men er også blitt skeptiske. Mye tyder på at det fra myndighetshold og fra politiske miljøer etter hvert vil bli stilt større krav til evaluering og måloppnåelse og at det vil bli en diskusjon om hvilke mål og resultater man må stille krav om. I så måte er Odd Arne Tjerslands nye bok om elevene ved Tyrilikollektivet fra 1980 og fram til 1993 et eksempel på hvordan man gjennom retrospektive teknikker kan gå inn og se på hvordan det har gått og går med dem som har vært elever/klienter/pasienter ved institusjoner. Av 119 elever som har vært innskrevet ved kollektivet i denne perioden, har det lykkes å få god informasjon om 113, dvs. en gjenfinning på 94 prosent. Disse 113 utgjør grunnlaget for beregningene i boka.

Flertallet av elevene har vært i 16-19-årsalderen ved inntak. 64 prosent har vært plassert etter barnevernsloven, 28 prosent har vært der frivillig, mens 8 prosent har vært kollektivmedlemmer som ledd i soning etter fengelsloven.

Tjersland har undersøkt elevenes status både ved utskrivning, 2 og 5 år etter utskrivning - for de av elevene som har vært utskrevet så lenge.

Avbrudd i behandlingen er ved Tyrili 23 prosent etter to år, 18 måneder av denne tida befinner elevene seg vanligvis direkte under Tyrilis tak, for deretter å bli sluset ut i gjennomgangsbolig i Oslo eller Lillehammer, med fortsatt tett oppfølging fra kollektivets side. Det hevdes fra internasjonale studier at vanligvis avbryter 70-85 prosent behandlingen ved stoffinstitusjoner, de fleste i løpet av de første tre måneder. Sånn sett er Tyrilis resultat godt, men understreker også det faktum at du kan ikke lykkes med alle.

Tjersland har også gått igjennom elevenes bakgrunn både når det gjelder bruk av rusgifter og med hensyn til familieforhold, skolegang og andre sosiale bakgrunnsfaktorer. Det som synes å være svært utslagsgivende for hvordan det går med elevene, er hvor lang tid de har vært aktive stoffbrukere. Ca. en fjerdedel kategoriseres som "Viderekomne misbrukere" ut fra stoffbrukens varighet og regelmessighet. Av disse er i overkant av 1/3 stoff-frie etter 5 år, mot ca. halvparten av de øvrige elevene. Mens ca. to tredjedeler av utvalget lever et liv uavhengig av stoff og alkohol ved utskrivning, reduseres denne andelen til 42 prosent 2 år etter utskrivning, for så å øke til 45 prosent etter 5 år. Det skjer m.a.o. et tilbakefall for 25 prosent av utvalget innen det er gått 2 år. Tjersland har også foretatt en grovsjekk på de som senere har oppnådd 5 år etter utskrivning, og mener å kunne si at andelen rusgiftfrie ville ha ligget på 48-50 prosent hvis han hadde regnet med også disse.

Blant de elevene som har vært regelmessige sprøytebrukere i mer enn 3 år er 20 prosent ute av stoffbruken. Mange flere har redusert bruken og fått et kvalitativt bedre liv. Tjersland skriver om dette:

"Men det tar tid. Ofte kan det by på problemer å få forståelse for dette fra dem som betaler for elevplassene. Når en tidsramme på 3 år er overskredet er det lett å tenke at nå har samfunnet gjort sitt. Vår etterundersøkelse viser at denne elevgruppen trenger nye sjanser i både fem, seks og syv år. Man har heller ingen garanti for at rusfrihet er resultatet. Etter vår oppfatning er det likevel en klok investering fra samfunnets side. For det første oppnår man en vesentlig reduksjon i kriminell aktivitet fra en gruppe som ellers påfører samfunnet store utgifter. For det andre bedrer man livskvaliteten til disse elevene på vesentlige måter. For det tredje foreligger det stadig en mulighet for at hver og en av disse elevene kan ta det avgjørende skrittet over til et liv som er uavhengig av rusen".

Mange spørsmål kan tas opp til diskusjon i forlengelsen av en slik rapport, som f.eks:

  • Når det går bra med de yngste elevene, synes dette å understreke betydningen av at tilbud blir gitt på et relativt tidlig stadium i stoffkarrieren, med et barnevernsvedtak i bunnen. Men hva med dem som er over 18 år? Her kommer sosialtjenestelovens tvangsmulighet inn. Er det sannsynlig at denne ville ha samme positive effekt som barnevernlovens tvangsvedtak?
  • Blant de eldre elevene ved Tyrili, synes det å gå noe bedre med dem som er på alternativ soning sammenlignet med dem som søker seg til kollektivet frivillig. Kan alternativ soning være en vei å gå for å få langtkomne og tungt belastede stoffbrukere inn i en meningsfylt behandlingssituasjon?
  • Tyrilis resultater med de hardest belastede stoffbrukerne er ikke så gode at vi kan si at Tyrili representerer noen løsning på den såkalte "svingdørsproblematikken", dvs. godt voksne stoffproblematikere som går inn og ut av behandlingsinstitusjonene år etter år med lange behandlingsavbrudd og tilbakefall. Spørsmålet blir om det finnes noen løsning, og om hvor den eventuelt ligger. En mulig retning er en mer konsekvent bruk av dommer og alternativ soning. En annen retning kan være en mer systematisk bruk av sosialtjenestelovens tvangsmulighet. En tredje retning igjen kan være endrede behandlingsmålsettinger, hvor stoff-frihet ikke lenger gjøres til målet; den såkalte harm reduction-tilnærmingen.

Odd Arne Tjerslands rapport kan være et stimulerende og lettlest, men svært tankevekkende innlegg i den debatten.

Rapporten kan bestilles fra:

Tyrilistiftelsen
Sverresgt. 4
0652 Oslo
Tlf. 2267 5850
Fax: 2267 5930