Tidsskriftet RUSFRI

Kort historikk

Reinås innledet med en kort oversikt over alkoholforbrukets utvikling i den perioden Forbundet har eksistert, men poengterte at alkoholstatistikken ikke nødvendigvis sier alt om hvor mye alkohol nordmenn drikker. Han innledet dessuten med å poengtere at da norsk alkoholstatistikken ble påbegynt i 1851, var alkoholforbruket vesentlig lavere enn 20-30 år tidligere, da hjemmebrenningen var på topp, etter at poteten kom i alminnelig bruk i Norge og hjemmebrenningsindustrien, som en av de første industrigrenene, vokste fram.

Knut T. Reinås: Forbundet Mot Rusgift vil gjennom sitt rusgiftpolitiske arbeid trekke mennesker med i kampen for å skape en rikere, rusgiftfri kultur, et tryggere samfun og en styrket velferd for alle. Foto: Nina Rangøy

Situasjonen var faktisk så ille at Stortinget i 1842 vedtok forbud mot brennevin, selv om dette ikke ble sanksjonert av kongen, og altså ikke satt i kraft. Men det sier noe om dem stemningen som de omfattende alkoholproblemene hadde skapt. Og dette var altså før den norske avholdsbevegelsen engang var påtenkt. Så det er altså ikke slik at avholdsbevegelsen er årsak til stupfylla, som en historiker går rundt og sier. Avholdsbevegelsen var en reaksjon på stupfylla, da Det Norske Totalavholdsselskap ble etablert i 1859. Men denne folkelige reaksjonen på alkoholproblemene ga også utslag i myndighetstiltak, og da norsk alkoholstatistikk ble etablert i 1851, hadde alkoholforbruket gått vesentlig ned, til 5,47 liter ren alkohol per voksen innbygger.

Avholdsbevegelsen var en mektig bevegelse da den vokste fram på slutten av 1800-tallet, og en av strategiene var å etablere avholdsorganisasjoner som kunne arbeide i ulike miljøer. Det var derfor naturlig at Studenternes Afholdsforening ble etablert i Kristiania i1883, noe som igjen var forløperen til Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund, som ble stiftet den 14. november i 1904. Da var alkoholomsetningen redusert ytterligere, til 3,62 liter ren alkohol per voksen innbygger.

Senere vet vi at alkoholforbruket gikk ytterligere ned under 1. verdenskrig, og i 1919 fikk man også en folkeavstemning og vedtak om et landsomfattende forbud mot brennevin og sterkvin, noe som varte til 1927. Senere fikk vi "de harde 30-åra", hvor folk hadde annet å bruke pengene sine til enn å kjøpe brennevin, og under krigsåra 1940-45 var også forbruket lavt. Men etter andre verdenskrig gikk vi inn i en sammenhengende vekstperiode for alkoholforbruket, som kulminerte i 1980, med en alkoholomsetning på 5,98 liter ren alkohol per voksen innbygger. Høyere hadde ikke omsetningen vært på over 100 år. Nå satte myndighetene inn mottiltak, først og fremst i form av avgiftsøkninger på brennevin og sterkvin, og greide også å redusere forbruket i noen år. Men nødvendigheten av å gjennomføre slike tiltak ble ikke tilstrekkelig forklart, og snart begynte en liberal trend å gjøre seg gjeldende, som beklaget seg over mangel på individuell frihet til å bestemme sitt eget alkoholforbruk og for høye avgifter, og alkoholforbruket begynte å stige igjen.
Fra 1995 til i dag har alkoholforbruket blant norsk ungdom faktisk fordoblet seg. Tar vi utgangspunkt i omsetningstallene fra 2003 (som var 6,03 liter) og trendene for første halvår i 2004, vil alkohoforbruket i FMRs jubileumsår nå 6,29 liter ren alkohol, det høyeste i NSUAs/FMRs historie. Slik sett kan man kanskje si at mye er gjort, men likevel spørre: Hvor mye er oppnådd? Man kan kanskje trøste seg med at FMRs innsats ikke har vært den eneste faktoren her, men slå fast at slik utviklingen ser ut til å bli i årene framover, skal det heller ikke mangle på arbeidsoppgaver for forbundet i årene framover.

Da NSUA ble startet i 1904, ble professor Ragnar Vogt dets første forbundsleder. Målgruppen var studenter og ansatte ved universiteter og høgskoler. Johan Scharffenberg var forbundsleder i perioden 1913-1916 og mente det var forbundets oppgave å sammenfatte og bidra med forskningsbasert kunnskap, slik at andre avholdsorganisasjoner og myndigheter skulle ha et bedre grunnlag å drive sitt arbeid på. NSUA/FMR har også i hele sin eksistensperiode fulgt parolen om å være kunnskapsbasert i sin argumentasjon og presentasjon. Det sier seg selv at dersom man i hovedsak arbeider i kunnskapsinstitusjoner, som høgskoler og universiteter er, ville man ha små muligheter for gjennomslag om ikke grunnlaget for virksomheten var etterprøvbart.

I 1973 valgte man imidlertid å skifte navn til Forbundet Mot Rusgift. Dette foregikk altså i de radikale 70-åra, hvor mange studenter valgte å sjølproletarisere seg. Flertallet i FMR gjorde ikke det, men de ønsket likevel å ha en bredere målgruppe en kun studenter og lærestedsansatte.

I de senere årene har FMR satset mye på å delta i samfunnsdebatten gjennom å få gjennomslag også hos fagfeltet, i massemedia, overfor politikere og andre frivillige organisasjoner. Som en følge av at rusgiftfeltet i enda større grad enn før er blitt internasjonalt, har FMR engasjert seg i internasjonal rusgiftpolitikk, blant annet gjennom deltakelse i NORDAN (Nordisk Alkohol- og narkotikanettverk) og gjennom EURAD - Europe Against Drugs. Forbundet ga blant annet i fjor, sammen med Actis - rusfeltets samarbeidsorgan, ut boka "Nederlandsk narkotikapolitikk - øyeblikksbilder fra en annen virkelighet", for å synliggjøre hva som skjer dersom man lar en liberal narkotikapolitikk råde.

FMR ga også - i samarbeid med Landsforbundet Mot Stoffmisbruk, ut boka "Vi greide det - 21 historier som viser at det nytter". Boka er en sammenfatning av innholdet i en dialogkonferanse som de to organisasjonene arrangerte året før, hvor 21 tidligere alkohol- og stoffavhengige la fram sine historier og sine vurderinger av hva som nytter og ikke. Hensikten var å gi dem som det har nyttet for et ansikt, slik at vi ikke skal bli forledet til å tro at det bare er de elendige som representerer rusgiftfeltet, de som står fram i Aftenposten, Dagbladet og Redaksjon 1 med sine håpløshetshistorier.

Faktisk er det slik at svært mange av dem som mottar hjelp, benytter seg av dette tilbudet til å starte på en endringsprosess som kan resultere i et bedre liv, både for dem selv og for de pårørende. Vi så det derfor som viktig å vise et mer vellykket forløp enn det tradisjonelle, vise at vi trenger å bygge ut og forbedre kvaliteten på det behandlingsapparatet som har som mål å rehabilitere og skape grunnlag for et normalt, rusgiftfritt liv. Dersom håpløshetsperspektivet får råde, vil vi snart ikke ha annet en lavterskel akutt- og oppbevaringstiltak igjen i det norske hjelpeapparatet. Da nærmer vi oss den utviklingen vi i en del år har sett i Nederland. Derfor henger disse to bokutgivelsene på sett og vis sammen med hverandre.

FMRs formål og arbeidsoppgaver

I en periode hvor avhold fra alkohol kanskje er fremmed for mange, kan det være formålstjenlig å si noe om hva som skal være formålet for en slik virksomhet. I FMRs lovverk heter det om formål:

• Forbundet Mot Rusgift vil gjennom sitt rusgiftpolitiske arbeid trekke mennesker med i kampen for å skape en rikere, rusgiftfri kultur, et tryggere samfunn og en styrket velferd for alle.
• Det er en oppgave for FMR å mobilisere enkeltmennesker til å ta ansvar for seg selv, for samfunnsutviklinga og for sin egen og samfunnets framtid.
• FMRs aktiviteter bygger på prinsippet om totalt avhold fra alkohol og andre rusgifter.

Selv om dette formålet er vel og bra, kan sikkert mange likevel lure på om det er formålstjenlig med en egen kamp mot rusgift. I sitt prinsipp-program har FMR derfor forsøkt å forklare dette og gjøre noen definisjoner:

• "Med "bruk av rusgifter" mener FMR enhver bruk som ikke tjener medisinske formål.
• Med "rusgifter" mener FMR alle bevissthetsendrende kjemikalier. Disse kjemiske stoffene har også evnen til å skape avhengighetsutvikling og fremmer unnvikende og passive holdninger i forhold til personlige, kollektive og samfunnsmessige problemer.
• Alkohol-, narkotika-, medikament og sniffeproblemet kan synes ulike både i omfang og karakter, men har likevel som viktigste fellestrekk en omfattende passivisering av brukerne, og en kjemikalisering av menneskenes behov for nye opplevelser og endrede bevissthetstilstander.
• I vår del av verden er det likevel ingen tvil om at alkoholproblemet er det dominerende rusgiftproblemet, og at vår rusgiftkultur i all hovedsak er en alkoholkultur."

Hvorfor en egen kamp mot alkohol?

I all diskusjonen om narkotikarelaterte problemer glemmer vi ofte at alkoholen er det helt dominerende rusgiftproblemet. Til tross for dette, er det mye å lettere å få støtte i kampen mot narkotika enn mot alkohol. Men faktum er at vi har:

• Ca. 100 000 alkoholrelaterte sykehusinnleggelser pr. år
• Ca. 700 000 konsultasjoner i primærhelsetjenesten
• Alkoholproblemet er ett av våre største helsemessige og sosiale problemer.
• Alkohol fører hvert år til anslagsvis 1100-1700 dødsfall i Norge. I Europa representerer alkoholen like mange dødsfall som 3-4 Hiroshima-bomber årlig (Fekjær 1987).
• Vi vet at annenhver nordmann plages av andres fyll i løpet av et år. Dette kan dreie seg om forholdsvis "uskyldige" plager som å få ødelagt en hyggelig kveld eller få forstyrret nattesøvnen. Men for mange hundre tusen mennesker er plagene svært alvorlige. En fersk rapport fra SIRUS viser at om lag 100.000 voksne hvert år rammes av vold fra berusede personer.
• Minst like mange barn utsettes for omsorgssvikt og er engstelige og utrygge på grunn av foreldres alkoholbruk, tusenvis av pårørende lider av at ett familiemedlem har alkoholproblem, og tusenvis av mennesker lider selv på grunn av et avhengighetsproblem de ikke kommer seg ut av.

Kampen mot alkoholen er derfor et undervurdert behov, og det er nødvendig at mange melder seg som frivillige i den kampen, blant annet. innenfor FMR.

Totalforbruket av alkohol?

Intenasjonal alkoholforskning har bortenfor enhver rimelig tvil dokumentert at: Alkoholproblemer er en funksjon av gjennomsnittsforbruket av alkohol - øker forbruket, så vokser problemet.

• Antallet storforbrukere øker
• Antallet risikosituasjoner øker
• En økning i forbruket skjer som følge av at alle brukergrupper øker sitt
• konsum
• Måteholdne alkoholbrukere står for en vesentlig del av alkoholskadene.
• Ti prosent av befolkningen drikker halvparten av den alkoholen som konsumeres i Norge. Dette er de såkalte storbrukerne, de som mange mener har et alkoholproblem. Denne gruppen har høy risiko for å pådra seg både kroniske helseskader og akutte skader som følge av alkohol. Likevel er det de 80 prosentene som drikker av og til som står for de fleste alkoholskadene, rett og slett fordi de er så mange flere.

En helse- og sosialpolitisk målsetting blir derfor at det totale alkoholforbruket må reduseres.

Årsakene til alkoholproblemet:

Dersom vi skal kunne redusere alkoholskadene, må vi vite noe om årsakene til problemet. Selv om det er slik at totalforbruket avgjør skadeomfanget, må vi også vite noe om hvorfor alkoholforbruket øker eller går ned. En teori som var svært populær på 1970-tallet, på det tidspunktet da NSUA skiftet navn til Forbundet Mot Rusgift, var den såkalte "symptomteorien", en teori som sier at alkoholproblemet vesentlig skyldes generelle samfunnsproblemer, som arbeidsledighet, boligproblemer, familieproblemer osv. Teorien kan kort sammenfattes i det Holbergske utsagn: "Alle sier Jeppe drikker - men ingen sier hvorfor Jeppe drikker". I dette ligger det da underforstått at fordi Jeppe lever under så vanskelige kår, ridefogden er så hard mot ham og Nille er så grusom, så kan han ikke gjøre noe annet enn å drikke. Men teorien innebærer et mekanisk menneskesyn, som ikke tar høyde for at det ikke var alle av Jeppes likemenn som fikk alkoholproblemer, og at flukt fra virkeligheten ved hjelp av alkohol faktisk bare er én måte å reagere på i forhold til opplevde problemer. Å ta opp kampen mot problemene er en annen. Undertrykking skaper ikke bare flukt og passivitet, den kan også skape motstand. Symptomteorien kan heller ikke forklare:

• Hvorfor alkoholforbruket går ned i krisetider
• Hvorfor kvinner drikker mindre alkohol enn menn (I alle fall foreløpig)
• At dess bedre økonomi folk får, jo større blir alkoholforbruket.

FMRs utgangspunkt er derfor at:
Alkoholproblemet skyldes i all hovedsak alkohol.
Det vil si:

• Tilgjengelighet av alkohol
• Sosial og kulturell akseptering
• av alkohol
• I tillegg kan sosiale-psykologiske- miljømessige bakgrunnsfaktorer (arbeidsledighet, stress osv.) medvirke til alkoholproblemer - dersom tilgjengelighet og sosial akseptering av alkoholbruk er
• tilstede.

Dette kan kalles en kunnskapsbasert og dialektisk måte å forklare alkoholproblemet på i dag. Internasjonal alkoholforskning kan dermed også forklare oss noe om hva som virker og hva som ikke virker av alkoholpolitiske tiltak. Dette ble svært godt dokumentert og oppsummert i en bok som WHO ga ut i fjor. Her ble Norge faktisk framhevet som ett av de landene som praktiserte den mest fornuftige alkoholpolitikken, selv om det i øyeblikket går feil vei også hos oss, og selv om mange av de tiltakene som virker ikke har høy nok legitimitet i det norske samfunnet i dag.

Hvilke alkoholpolitiske tiltak virker?

• Nedre aldersgrense for kjøp av alkohol
• Statsmonopol på detaljsalg av alkohol
• Restriksjoner på salgstider eller salgsdager
• Restriksjoner på antall salgs- og skjenkesteder
• Alkoholavgifter
• Politisjekk av områder hvor man er forpliktet til å være avholdende, f. eks. i trafikken.
• Lavere promillegrenser for trafikk
• Automatisk inndragning av førerkort ved mistanke om overtredelse
• Begrenset førerkort for nyutdannede sjåfører
• Enkle legeråd til pasienter med et risikabelt alkoholforbruk

Hvilke alkoholpolitiske tiltak virker ikke?

• Alkoholfrie tilstelninger for ungdom
• Alkoholundervisning i skolen
• Alkoholundervisning for studenter
• Budskaper overfor alkoholbrukere om å begrense drikkingen
• Advarselsmerking på alkoholemballasje
• Oppfordringer om å utpeke en sjåfør som skal holde seg edru og kjøre de andre hjem (Babor, Thomas m.fl.: "Alcohol - no ordinary commodity - research and public policy" Oxford University Press, London 2003)

Trenger vi et paradigmeskifte?

Dersom kampanjer ikke virker, og tradisjonelle, virkemidler som tilgangsbegrensning og høye avgifter ikke lenger lar seg opprettholde i samme grad, hva må vi da gjøre på det kulturelle og ideologiske alkoholområdet? Trenger vi et paradigmeskifte? Dette var det avsluttende spørsmålet Reinås stilte. Og han svarte selv: " FMR har lansert begrepet positiv rus - som alternativ til det tradisjonelle kravet om rusfrihet innenfor alkoholforebyggende arbeid. Han hevdet at vår kultur både anerkjenner og undertrykker det grunnleggende behovet for rus - endrede sinnstilstander. Han siterte blant annet. fra et intervju i Tidsskriftet Mot Rusgift, hvor en overlege ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt fikk følgende spørsmål: -"Er din konklusjon da at det er nedlagt i oss et naturgitt behov for rus og rusopplevelser?"

Svaret var:

" - Ja, det er en overlevelsesmekanisme som viser at visse handlinger skal gjentas ved å belønnes, som sex eller inntak av mat eller drikke. Derfor er dette belønnings- og motivasjonssystemet nedlagt i oss helt fra fødselen av, for at disse nøkkelfunksjonene skal kunne ivaretas og gjentas. Det er også derfor rusgiftavhengighet er så vanskelig å knekke.
De eksternt inntatte kjemiske stoffene, rusgiftene, går inn i det naturlige russystemet vi alle er utstyrt med med kjempestyrke, og utkonkurrerer de naturlige stimuliene. De virker mye sterkere på dopaminreseptorene i hjernen enn det naturlige stimuli gjør. De virker både ved at de kan frigjøre mer dopamin enn naturlige stimuli kan klare, og noen kan virke direkte på dopaminreseptorene og imitere dopamin. Noen rusgifter virker også på dopaminsystemet i hjernen via omveier, men i prinsippet skjer det samme ved alle inntatte, rusframkallende stoffer: Man får en oversvømmelse av dopamin, eller en tilsvarende sterk påvirkning på dopaminreseptorene."
(Liliana Bachs, overlege ved Nasjonalt folkehelseinstitutt)

Men, fortsatte Reinås, en positiv holdning til rus, krever et begrep som kan understreke de inntatte kjemikalienes farlighet. FMR har valgt å bruke begrepet rusgift.
Dette understreker at mange av disse stoffene har toksiske virkninger på den menneskelige organisme. Mange av disse virkningene er også toksiske for samfunnet. En kritikk av det mer brukte rusmiddelbegrepet blir at: Begrepet foregir i manges språkbruk bare å representere de rusframkallende kjemikaliene, men underslår at det finnes mange andre måter å ruse seg på, og at rustilstandene er en tilsiktet del av menneskenaturen.

Rusmiddelbekjemperne framstår derfor ofte som livsfiendtlige og gledesdrepende, fordi de vil bekjempe oppfyllelsen av selve det naturgitte rusbehovet, mens rusgiftbekjemperne vil framstå som et alternativ til den kjemiske rusen, nemlig den positive og naturlige som ikke er forårsaket av inntatte kjemikalier.
Rusmiddelbegrepet underslår alkohol og narkotikas skadelighet, ved at bare de rusframkallende egenskapene blir inkludert, mens det alternative rusgiftbegrepet faktisk også peker på de samme stoffenes farlighet. Rusmiddelbegrepet, slik det blir brukt i dag, underslår at det finnes mange andre måter å ruse seg på enn inntak av kjemiske stoffer. Dersom vi skal beholde begrepet, må vi også begynne å omtale fallskjermhopping, racersport, sex og spilleautomater som rusmidler. Prinsipielt forårsaker disse de samme endringene i menneskenes dopaminsystem som alkohol og narkotika.

Introduksjonen av rusmiddelbegrepet er resultatet av en alkohol- og narkotikaliberal dreining i norsk kultur. For 25 år siden snakket både Torbjørn Jagland og Per Kristian Foss om rusgifter. Rusmiddel-begrepet ble introdusert som en følge av mange alkoholbrukeres motvilje mot at deres foretrukne nytelsesmiddel skulle omtales som "gift". Men det er uvitenskapelig å trekke fra en så viktig egenskap ved utbredte stoffer med så store negative virkninger for folkehelsen. Rusmiddel-begrepet brukes også om de narkotiske stoffene, og underslår dermed også deres farlighet.

Om Forbundet Mot Rusgift (FMR)

På bakgrunn av denne erkjennelsen utformet Reinås en presentasjon av FMR som anerkjenner rusbehovet som positivt, men som innebærer at den kjemiske rusen er et blindspor:

• Forbundet Mot Rusgift er en rusgiftpolitisk organisasjon med det som formål å samle mennesker i arbeidet mot spredning og bruk av rusgifter, og dermed bekjempe den negative innflytelse som disse har i vår kultur.
• FMR sier ja til de rusopplevelser som forårsakes av positive sansestimuli. Slike gode rusmidler kan være fart og spenning, skaperglede, naturopplevelse, musikk- og andre kunstopplevelser, kroppsutfoldelse, sex- og kjærlighetsrus, samhørighet, varme og vennskap.
• FMR sier nei til en kjemikalisering av folks følelses- og bevissthetsliv ved bruk av alkohol, narkotika og piller.
• FMR tar sitt standpunkt på alvor, og bygger sitt arbeid på prinsippet om totalt avhold fra alkohol og andre
• rusgifter.