Definisjon

Med narkotika mener vi de stoffer som ifølge norsk og internasjonal narkotikalovgivning er klassifisert som narkotika. Slike stoffer er f. eks. cannabis(hasj og marihuana), opiumsstoffer (heroin, morfin), kokain, amfetamin og LSD. Hvilke stoffer som betegnes som narkotika kan variere noe fra land til land. Noen av disse stoffene blir utvunnet fra planter (heroin, kokain, cannabis), mens andre er syntetiske (amfetamin, LSD). Mange avhengighetsskapende stoffer er ikke juridisk definert som narkotika, f.eks. alkohol, men går inn under fellesbegrepet rusgifter, mens andre stoffer er vanedannende og avhengighetsskapende uten at det er naturlig å kalle dem rusgifter, f.eks. kaffe, tobakk. Disse blir nedenfor klassifisert som "nervegifter".

Av de gruppene som er nevnt i tabellen på slutten av artikkelen, vil det være riktig å klassifisere de 7 første som rusgifter, mens koffein og nikotin her er blitt kalt nervegifter. Det vil være grunnlag for diskusjon hvor flere av stoffene skal plasseres. F.eks. er MDMA plassert under hallusinogenene, til tross for at det også har sentralstimulerende virkning. Khat er blitt klassifisert som et svakt sentralstimulerende stoff, på linje med kokablad, mens en i tidligere narkotikalitteratur opererte med Khatavhengighet som en egen avhengighetstype (WHO 1965).

Omfang av bruk av narkotika

Narkotikabruk er pr. definisjon en ulovlig handling. Det er derfor vanskelig å si noe sikkert om omfang og utbredelse av bruken. De data vi har å holde oss til er opplysninger fra politiet, fra ulike forskningsprosjekter og fra behandlingsog tiltaksapparatet. Disse kan brukes til å antyde omfanget av problemene, men det vil likevel være ulike vurderinger.

Opplysninger fra politiet

Disse opplysningene finner vi i kriminalstatistikken, i meldinger fra Kriminalpolitisentralen (Kripos), og fra enkelte kartleggingstiltak gjort i samarbeid med politiet. Statistikken forteller hva politiet gjør, men ikke alt om hvor stort problemet er, eller om det øker eller minker. Antall siktede personer i narkotikasaker var 4315 i 1991 mot 3754 i 1990. Av disse har utenlandske statsborgere de siste årene utgjort ca. 10 prosent. En svært stor andel av de utenlandske borgerne er personer som ikke har bopel i landet, men på gjennomreise eller annet kortvarig opphold, eller som har tatt seg inn i landet ulovlig. I 1980 var antallet siktede personer 1188, slik at en i løpet av de siste 11 årene har fått nesten en firedobling av antallet siktede.

Siktelsene fordelte seg i 1991 med 35 prosent etter straffelovens 162, den såkalte "proffparagrafen", og 65 prosent etter legemiddelloven. Siktelser etter legemiddelloven gjelder kun besittelse og bruk - ikke omsetning. For en oversikt over utviklingen, se figur 1.

Antall domfelte for narkotikalovbrudd var 1889 i 1991, mot 2025 i 1989. Antallet utenlandske borgere utgjorde 8,6 prosent av de domfelte.

Antall narkotikabeslag var 6462 i 1991, mot 4455 i 1987 og 6778 i 1989. I 1991 utgjorde beslagene av cannabis 74,4 prosent av alle beslag, med totalt 393 kilo. Det ble beslaglagt 3,9 kilo kokain, fordelt på 25 beslag, hvorav over 3 kilo ble beslaglagt ved Namdal politikammer. Selv om kokainbeslagene gjennomgående er små, viser det store beslaget i Namdalen at det finnes kretser i landet der kokainbruken kan ha et visst omfang. Det ble også beslaglagt 9,9 kilo heroin, fordelt på 979 beslag.

Ifølge politiet var antallet dødsfall av overdoser 96 personer i 1991, mot 75 året før, 53 i 1985 og 43 i 1980. Tall fra Statistisk sentralbyrå foreligger ikke ennå for 1991, men for 1990 er det oppgitt til 70 dødsfall. SSBs tall over overdosedødsfall har de fleste år ligget noe under politiets tall, men som det framgår av figur 2, viser de noenlunde samme tendens.

Opplysninger fra forskningsprosjekter

Data som samles inn gjennom spørreskjemaer fra utvalg av befolkningen, er en annen metode å følge utviklingen på. Siden slutten av 60-tallet har en registrert illegal bruk av narkotika på denne måten. I begynnelsen var bruken konsentrert til Oslo og andre større byer. I 1968 gjennomførte Statens Institutt for Alkohol- og Narkotikaforskning (SIFA) en undersøkelse blant ungdom i Oslo som viste at 5 prosent av ungdommen i alderen 15-20 år hadde forsøkt cannabis. Dette tallet steg til 20 prosent i 1974, men har senere stabilisert seg på et noe lavere nivå. I de senere år er andelen som har forsøkt hasj/marihuana blant ungdommen i Oslo gått noe ned, slik at tallet i 1991 var 15,8 prosent, mot 17,3 prosent i 1987 og 19,5 prosent i 1980. (Se figur 3). I 1988 ble det for første gang også stilt spørsmål om bruk av kokain/"crack". 1,5 prosent av Oslo-utvalget svarte bekreftende på at de hadde brukt stoffet, Ved undersøkelsen i 1991 var det bare 0,5 prosent som bekreftet at de hadde brukt kokain/crack, men her må en foreta registreringer over flere år før en kan si noe sikkert om tendensen.

Det er også gjennomført en tilsvarende undersøkelse overfor samme aldersgruppe på landsbasis med noe lengre intervaller ved SIFA, I de tre siste år har den landsomfattende undersøkelsen blitt gjennomført årlig, i samarbeid mellom Rusmiddeldirektoratet og SIFA. Andelen unge som på landsbasis hadde prøvd hasj/marihuana i 1991 var 8,3 prosent, altså vel halvparten av tallene i Oslo. Men mens Oslo-tallene kan se ut til å være på vei nedover, viser landstallene en liten oppgang.

I en landsomfattende utvalgsundersøkelse som SIFA gjennomførte blant den voksne befolkning i 1985/86 svarte 7 prosent at de noengang hadde brukt cannabis, og 1,8 prosent hadde brukt det i løpet av siste 12 måneder. På denne bakgrunnen kunne det beregnes at noe mellom 200 000 og 240 000 nordmenn over 15 år hadde forsøkt cannabis en eller annen gang i sitt liv. Dette tallet ligger sannsynligvis noe høyere nå i 1992. 50- 60 000 nordmenn kan antas å ha brukt cannabis siste år, selv om også disse tallene i høy grad er usikre. Ser en på hele befolkningen 15 år og over, er det sannsynligvis noe mellom 0,5 og 0,8 prosent, eller mellom 15 000 og 25 000 personer som har brukt cannabis i løpet av siste 14 dager.

Forskeren Ole Jørgen Skog, antar på bakgrunn av SIFAs surveyundersøkelser, politiets NARKSYS-register og en registrering av stikkmerker (etter sprøytestikk) som SIFA har foretatt blant arrestantene i Oslo at antallet aktive sprøytebrukere ved inngangen til 1990 befinner seg mellom 4 000 og 5 000. Skog beregnet at det samlede antall som noengang har tatt stoff med sprøyte, eller fortsatt er aktive sprøytebrukere, kan anslås til mellom 8 000 og 10 000. Av disse er ca. 1000 døde etter 1970. Ca. 2-3 prosent av sprøytebrukerne avslutter årlig sin sprøytebruk og blir stoff-frie. Dette inkluderer både dem som slutter spontant (vokser seg ut av situasjonen) eller som slutter som følge av behandlingsinnsatser. Det antas at ca. halvparten av de aktive sprøytebrukerne er bosatt, eller har tilhold i Oslo.

Ifølge Skog har rekrutteringen til sprøytebrukernes rekker blitt redusert til omlag tredjeparten av hva den var tidlig på 80-tallet. Skog tilskriver dette HIV-epidemien, som en på dette tidspunktet ble seg bevisst. Dette innebærer at det fortsatt skjer en viss nyrekruttering, men at gjennomsnittsalderen for de aktive sprøytebrukerne øker. Det er likevel ikke grunnlag for å si at det er blitt færre sprøytebrukere. Men med den utvikling en har nå, vil det på ett tidspunkt begynne å bli fler som forsvinner ut av miljøet (som følge av stoff-frihet eller dødsfall) enn de nye sprøytebrukerne som rekrutteres. Det er usikkert når dette skjer, eller om det allerede har skjedd. I og med at nyrekrutteringstendensen til sprøytemiljøene er liten, vil flertallet av de 4-5000 aktive brukerne ha en lang karriere bak seg som sprøytebrukere. Dette innebærer at gjennomsnittsalderen i det harde stoffmiljøet øker, og at de som kommer i kontakt med politi eller hjelpeapparat vil være mer belastet og nedslitt enn for 10 år siden.

Stoffbruk i innvandrergrupper

Et nytt funn tyder på at en ny utvikling kan være på gang innenfor innvandrermiljøene i Oslo, kanskje også andre steder. Andelen utenlandske statsborgere i URO-patruljens klientell er økt fra 3,7 prosent i 1984 til 17,5 prosent i 1991 (Farstad og Løvstakken 1992). De afrikanere og asiater som en har funnet, er hovedsaklig tatt med heroin og hasj. Det er ikke noen heroinkultur i de afrikanske landene. Dette tyder på at heroinbruken ikke er innført, men er oppstått i enkelte innvandrermiljøer i Norge. Dersom en nyrekruttering til stoffbrukernes rekker er oppstått blant enkelte innvandrermiljøer i Norge, er dette foreløpig ikke registrert i andre undersøkelser, men det er grunn til å følge dette fenomenet med spesielt stor oppmerksomhet. En av de klassiske kriterier på narkotikaepidemier er at de utvikler seg innenfor klart avgrensede skikt i starten, f.eks. etniske grupper (Bejerot 1969).

Blandingsbruk og HIV

SIFA har i samarbeid med Oslo Politikammer gjennomført en undersøkelse blant arrestantene i Oslo for å se på hvor stor andel som hadde merker etter sprøytestikk, en indikasjon på at arrestanten tilhører sprøytebrukermiljøet. Ca. 50 prosent av dem som ble registrert som sprøytebrukere i stikkmerkeundersøkelsen, oppga at de vanligvis brukte heroin, mens 23 prosent oppga at de vanligvis brukte amfetamin. 27 prosent oppga begge deler. Blandingsbruk er nok likevel mer utbredt enn en kan få inntrykk av av dette. Bl.a. opplyses det at 55 prosent av klientene ved Oslo kommunes akuttinstitusjon for stoffavhengige har funn av benzodiazepiner (Valium m.m.) i urinen ved ankomsten (Welle-Strand 1991).

78 prosent av sprøytebrukerne i SIFAs stikkmerkeundersøkelse hadde latt seg HIV-teste, og 10,5 prosent var HIV-positive. Pr 31. desember 1991 var ca. 32 prosent av de kjente HIV-smittede på landsbasis aktive sprøytebrukere, tilsammen 355 personer, derav 28 personer som hadde både sprøytebruk og biseksuell praksis som risikokriterier (Folkehelsa). Sprøytebrukere smittes ofte ved at de deler sprøyte med andre, men også gjennom ubeskyttet seksuell aktivitet.

En antar at ca. halvparten av de HIV-smittede stoffbrukerne utvikler AIDS i løpet av de første ti år etter smittetidspunktet. Etter som de fleste av disse også utsetter seg for svært mange andre livstruende situasjoner, vil mange dø av andre årsaker før de utvikler AIDS. Det antas at dette vil skje med ca. halvparten (Skog). De øvrige vil utvikle AIDS. Skog antar at dette vil gjelde ca. 90 personer innen utgangen av 1994 og rundt 200 i år 2000. HIV-epidemien gjør det enda mer påtrengende enn før å forebygge spredning og bruk av narkotika. Men den aksentuerer også behovet for skikkelige tilbud til stoffbrukere som ønsker hjelp til å komme inn i et nytt livsmønster.

Behandlingsdata

Det finnes ingen samlende oversikt over antall personer som er behandlet for narkotikaavhengighet. Sosialstatistikken gir dårlig oversikt over klienter med avhengighetsproblemer ved sosialkontorene, bl. a. fordi flertallet av klienter med slike problemer blir behandlet etter sosialomsorgsloven eller barnevernloven, og således ikke blir registrert etter om de har rusgiftproblemer eller ikke. Statistikken viser at 532 klienter med hovedproblem som skrev seg fra annet berusende/bedøvende middel enn alkohol fikk saken sin behandlet ved sosialkontorene i 1989. I tillegg ble 334 klienter oppgitt å være blandingsbrukere, mens forholdet var uoppgitt for 666 klienter. Men disse tallene dekker sannsynligvis på ingen måte de faktiske forhold.

Det var i 1989 tilsammen 174 institusjoner for både alkohol- og narkotikaavhengige, hvorav de fleste var beregnet på folk som hadde et alkoholproblem. For 1990 opplyser Statistisk Sentralbyrå at disse stedene totalt hadde 2488 plasser, hvorav 556 må sies direkte å være reservert for personer med narkotikaproblemer. Disse siste institusjonene hadde i 1990 460 klienter/beboere. I tillegg må en regne med at en andel av klientene ved alkoholistinstitusjonene også var primært stoffavhengige.

En har i Norge i dag 585 behandlingsplasser for stoffavhengige innenfor fylkenes behandlingsplaner, hvorav 350 plasser er på de 23 eksisterende bo- og arbeidskollektiv. Det antas at det i løpet av 1992 vil være oppe i 650-680 plasser totalt. I tillegg til disse offentlig godkjente plassene, er det ytterligere ca. 135 plasser i privatdrevne institusjoner, og ca. 300 plasser i Evangeliesentrene. Sosialdepartementet har de fire siste årene drevet et handlingsprogram for å øke antallet behandlingsplasser for stoffavhengige. Som et resultat av dette har det relle antallet plasser økt med ca. 250. Mye tyder på at en pr. idag begynner å nærme seg nok behandlingsplasser for stoffavhengige, selv om det kan være variasjoner fra fylke til fylke. Imidlertid kan det fortsatt gjøres mye når det gjelder kvalitet, som er avhengig av ressurser, oppfølging, ettervern, samspill og samarbeid mellom bostedskommune og behandlingsinstitusjon.

Det eksisterer foreløpig ingen studier fra norske forhold som følger klienter ved behandlingsinstitusjoner for stoffavhengige over så lang tid at en kan si noe sikkert om prognosene. Enkelte evalueringsstudier eksisterer likevel, hvorav vel den best kjente er "Den betalte familie" av Liv Finstad om Selbukollektivet. Også Veksthuset i Oslo er evaluert, kvinnekollektivet Arken er evaluert, og Fossumkollektivet har evaluert en del av sine tiltak. Det generelle inntrykket er at det går bedre med flertallet av de stoffbrukerne som gjennomfører opplegget enn med dem som ikke kommer inn i behandlingsopplegg. Et evalueringsopplegg som Arne Schanke Andresen nylig har gjennomført ved 8 kollektiver som har vært igang mer enn 5 år, har sett på situasjonen for de 51 ungdommene som på det tidspunktet ble skrevet ut for 2-3 år siden. Mens 46 av disse ungdommene det siste halvåret før kollektiveoppholdet hadde omsetning og bruk av narkotika som sin viktigste beskjeftigelse, gjaldt dette 11 ungdommer 2-3 år etter kollektivoppholdet.

Selbukollektivet har i løpet av sin funksjonstid tatt inn 20 ungdommer, hvorav det idag går bra med 15, mens 4 fortsatt har tvilsom status og 1 er død. Det er kanskje det kollektivet som har arbeidet med færrest ungdommer, men samtidig fått størst andel på beina. En konklusjon kunne være at resultatene bl.a. avhenger av den tid en ungdom kan være i et rehabiliteringsopplegg, og av den kvaliteten i oppfølginga som opplegget kan gi.

Ideene om bo- og arbeidskollektiver er gamle i Norge. Men det var først og fremst på privat og frivillig intiativ at de første kollektivliknende institusjoner vokste fram, og det er først i de senere år at det er kommet igang en planmessig registrering og utbygging i det offenliges regi, hvor bl.a. kollektiver er tatt med på fylkenes institusjonsplaner. Det har dermed vært vanskelig av flere grunner å få til en systematisk evaluering av den typen virksomhet. Men Sosialdepartementet har nå fått utarbeidet et opplegg for å følge beboerne ved kollektivene over tid, slik at en etterhvert vil vite mer om effekten av den typen hjelpetiltak. Erfaringene så langt viser likevel at en ikke skal sette for store forhåpninger til effekten av behandling, og at betydelig satsning på forebyggende arbeid både fra statens, kommunenes og det frivillige organisasjonslivets side, vil være vel anvendte penger.

Kilder

Andresen, Arne Schancke:

Personlig meddelelse.

Bejerot, Nils:
"Narkotikafrågan och samhället"
Aldus/Bonniers
Stockholm 1968.

Farstad, Gunnar og Løvstakken, Kåre:
"Stoffmisbrukere i Oslo.En sammenlikning av et utvalg personer registrert av URO-patruljen ved Narkotika-seksjonen,
Oslo politikammer, i januar 1984 og i januar 1991"

Finstad, Liv:
"Den betalte familie. Nye livsformer for folk i krise"
Pax, Oslo 1990

Folkehelsa:
MSIS-rapport uke 4
Oslo 1992.

Helsedirektoratet:
"Veileder i forskrivning av vanedannende legemidler"
Oslo1990.

Ragnar Hauge:
"Historien om LSD"
Rusmiddeldirektoratet, Oslo 1990

Hauge, Ragnar og Irgens-Jensen, Olav:
"Bruk av narkotika i Norge"
SIFA, Oslo 1989

Jan Ramstrøm:
"Narkomani - årsaker og behandling"
Universitetsforlaget

Oslo 1978 Kriminalpolitisentralen:
"Etterretningsstatistikk 1991"
Oslo 1992.

Rusmiddeldirektoratet og SIFA:
"Rusmidler i Norge 1991"
Oslo 1991.

Skog, Ole-Jørgen:
"Prognose for AIDS-epidemien blant sprøytemisbrukere 1990-1999"
SIFA, Oslo 1990.

Skog, Ole-Jørgen:
"Utviklingen av intravenøst narkotikamisbruk i Norge. Anslag for insidens og prevalens".
SIFA, Oslo 1990

Skretting. Astrid og Skog, Ole-Jørgen:
"Arresterte sprøytemisbrukere". Erfaringer fra et 3 mnd pilotprosjekt høsten 1987
SIFA, Oslo 1989.

Statistisk Sentralbyrå:
NOS: "Sosialstatistikk 1989"

Welle-Strand, Gabrielle:
Innlegg på NAVFs konferanse om bruk av medikamenter i behandling av stoffavhengige
Oslo 26.-27. november 1991.

WHO:
"Narkotika" (1965)
Norsk utgave: Pax Oslo 1967