Sprøyterom blir framhevet som en viktig årsak til det vellykkede resultatet. Det er alvorlige saker vi her snakker om, og det er derfor viktig at debatten blir ført på et korrekt grunnlag. Gjennom et studiebesøk i byen i fjor høst fikk kollega Rolf Dieter Cron og undertegnede god informasjon om hva som virkelig har skjedd på narkotikapolitikkens område.

Åpne narkoscener

De narkotikapolitiske tiltak man har iverksatt i Frankfurt, en by med ca. 600 000 innbyggere, var betinget av at man rundt 1990 befant seg i en desperat situasjon. Etter mange års utvikling av en åpen narkotikascene i sentrum, med ca. 1000 personer, hvor åpenlys narkotikabruk og omsetning, kriminalitet og vold foregikk i byens parkområder, hvor hjelpetiltakene var utilstrekkelige, politiet var maktesløse og innbyggerne var skremt, valgte man å innføre en ny narkotikastrategi, som bl.a. har ført til noen av de resultatene vi ser i dag.

Mål: Lov og orden i byen

Som virkemidler i den nye strategien benyttet man følgende tilnærminger:

  1. Politiet jaget stoffbrukerne fra alle åpne plasser og gater, og arresterte alle stoffselgere.
  2. Alle stoffavhengige som var hjemmehørende i andre byer ble sendt hjem igjen.
  3. Det ble opprettet lavterskel «kontaktsentra» med s.k. «Druckräume» hvor stoffbrukere kunne sette sine injeksjoner istedenfor å sette dem på gata.
  4. Det ble opprettet en rekke metadonutdelingstilbud, hvorav ett også var s.k. «lavterskel».
  5. I tillegg til de nevnte tiltakene, er det også i delstaten Hessen, som Frankfurt er en del av, ca. 700 plasser i stoffri behandling.
  6. Strategien i Frankfurt var ensidig rettet mot den åpne narkoscenen. Opplysninger om stoffbruk i bedre stillte samfunnsgrupper manglet.

Gjennom alle våre samtaler fikk vi inntrykk av at det var hensynet til den offentlige ro og orden som var utgangspunktet for den nye narkotikastrategien, og at en kombinasjon av repressive, helserettede og omsorgsrettede tiltak ble tatt i bruk, m.a.o. pisken og gulrota.

Utvisning av utenbystilhørende

Ettersom deltakerne i den åpne narkoscenen for to tredejedelers vedkommende besto av utenbys tilhørende, ble man kvitt store deler av problematikken bare ved å utvise disse. En tilsvarende utvisning fra Oslo, om vi tenker oss at det var mulig, ville kunne gi en noe mindre reduksjon i problematikken. Effekten ville være lavere ettersom en noe mindre andel av de som ferdes i narkotikamiljøene i Oslo sentrum er utenbystilhørende. Sosialtjenesteloven setter foreløpig en stopper for et tilsvarende tiltak i Oslo, og det er vel også diskutabelt hvor ønskelig dette er. "Problematikken" blir jo ikke mindre for den individuelle stoffbruker som blir vist bort, med mindre myndighetene på hjemstedet er i stand til å stille opp med bedre tilbud enn sentrumstilværelsen i Oslo hittil har budt på.

Overdosedødsfall etter omleggingen

En analyse av overdosedødsfallsutviklingen i Frankfurt og den omliggende delstaten Hessen, viser at mens man fikk en reduksjon fra 150 i 1991 til ca. 20 i 1997, var tallene for delstaten langt mindre oppløftende. I de omliggende områdene fikk man en økning i overdosedødsfall, slik at det samlede tallet for delstaten fortsatt ligger på godt over 100. Selv om resultatene er mindre flatterende enn man kan få inntrykk av etter Aftenpostens reportasjer, ser det likevel ut til at man kan registrere en total nedgang i overdosedødsfall, eller rusgiftdødsfall, (Rauschgifttode) som de kaller det.

Sprøyterommenes betydning

Spørsmålet er om nedgangen i dødsfall skyldes sprøyterommene eller andre innslag i strategien. De 7 sprøyterommene er åpne for personer som ikke deltar i metadonbehandling, og her kan de få rene sprøyter og sette sine illegalt anskaffede stoffer under overvåking. Antallet som kan bruke disse er begrenset, ca. 50 - 80 pr. sted pr. dag, dvs. at de delvis kan dekke behovet for ca. 350-420 personer. Sprøyterommene har begrenset åpningstid, noe som betyr at en stor del av injeksjonene må foregå andre steder, men da med rene sprøyter som den stoffavhengige har fått på kontaktsentrene. Det ble delt ut ca. 1,8 mill sprøyter i 1996, mens det fra Sprøytebussen i Oslo i fjor faktisk ble delt ut enda flere.

I våre samtaler med myndigheter og helsearbeidere, ble ikke åpningen av sprøyterommene satt i en helsefremmende kontekst. Rommene var nødvendige for å nå målgruppen. Det ble også sagt at om man hadde opprettet kontaktsentra uten sprøyterom, ville ingen ha kommet. Så stor er gatebefolkningens mistro mot helse- og sosialmyndighetene i Frankfurt.

Metadonprogrammer

Metadonprogrammene og sprøytetilbudet ble satt inn i en HIV-forebyggende sammenheng. Årlig registreres det ca 100 nye HIV- tilfeller i Frankfurt. Selv om HIV+ andelen er høyere i Frankfurt enn i Oslo, så er prosenttallet for hepatittsmitte så og si likt med ca 70 - 80%. Ca. 28 % av de stoffavhengige er HIV-positive, og blant disse er det ca. 100 AIDS-dødsfall pr. år. Her må man si at Oslo har lyktes langt bedre når det gjelder å hindre HIV-smitte blant stoffavhengige.

Oppsummeringsvis kan en slå fast at det faktum at ca. 1000 mennesker i byen i dag går på metadon er et vesentlig vesentlig bidrag til nedgangen i overdoser. At byens myndigheter etter mange års forsømmelser endelig også begynte å tilby målgruppen omsorgs- og helsetilbud, har sannsynligvis også vært medvirkende til en bedre situasjon.

Narkotikasituasjonen i Frankfurt i dag

Ifølge myndighetene i Frankfurt er det nå ca. 4500 registrerte stoffavhengige i byen, hvorav ca. 1000 deltar i metadonbehandling.

Det finnes fortsatt ca. 150-200 gatenarkomane, som holder til i gatestrøkene rundt hovedjernbanestasjonen. Politiet har høy tilstedeværelse i de sentrale områdene for å forhindre større ansamlinger i gater, parker m.v. I dag er ca. 1/3 av den restgruppen som fortsatt oppholder seg i sentrum registrert som utenbystilhørende. Man har dessuten problemer med å komme i kontakt med de illegale innvandrerne, hvor man også tror at det er et økende stoffproblem.

Antallet kriminelle handlinger har vist en betydelig nedgang. Det svares bekreftende på at denne nedgangen mest sannsynlig henger sammen med det store antall utenbystilhørende som effektivt er fjernet fra Frankfurt. Men det vises også til kontaktsentrene og til metadon- programmene.

Forskjell i heroinkvalitet

Vanlig i gatemiljøet i Frankfurt er inntak av heroin intravenøst. Vanlig er en andel på 8 - 15% heroinklorid i salgsvaren. Kvaliteten i Oslo er mellom 20 og 80% renhet med en middelverdi på 45%. En mulighet for å forklare noe av forskjellen i overdosedødsfall mellom Frankfurt og Oslo kan være forskjellen i heroinkvaliteten, selv om fagfolk nå mener at det er den ordinære dosen som dreper, dvs. den dosen du tålte i går, tåler du ikke i dag.

Hva kan Oslo lære av Frankfurt?

Situasjonen i Frankfurt ble uhåndterlig som følge av mange års etablering av en egen narkotikascene, uten at politi og andre myndigheter var i stand til å møte dette på en adekvat måte. I Oslo er vi foreløpig ikke kommet så langt, men oppbyggingen av et miljø i nedre del av Karl Johans gate kan være en forløper til tilsvarende tilstander.

I Frankfurt vurderte man situasjonen så alvorlig at man nedsatte en politisk ledet "Task force", som skulle samordne og sørge for tilstrekkelig høy prioritering av innsatsområdet. Dette ble ansett som avgjørende for å få til det grunnleggende og nødvendige samarbeidet mellom politi, skole, helse- og sosialmyndigheter på alle plan. I Oslo er det nå vedtatt å nedsette et tilsvarende koordineringsutvalg, ledet av byråd for eldre og bydelene, Erling Lae. Om dette utvalget får tilstrekkelig mandat og autoritet i konkurranse med andre samfunnsoppgaver, gjenstår å se.

Oslo har allerede god kontakt med målgruppen. Et kontaktmiddel som sprøyterom er av den grunn mindre påtrengende. Lavterskel kontaktsentra med et større innslag av hygiene- og helsetilbud, og med aktivitetsmuligheter på dagtid, burde imidlertid være aktuelt. Sprøyterom innebærer et jurdisk dilemma, det innrømmet også politiet i Frankfurt. På den ene siden er stoffbruk forbudt, på den andre siden blir sprøyterom en offentlig skjerming av narkotikabruk som politiet bare må stå og se på. På denne bakgrunnen og i den situasjon Oslo befinner seg, vil det ikke være det samme behovet som i Frankfurt.

I Frankfurt går ca. 1000 stoffavhengige på metadon. I Oslo vil det, når det vedtatte tilbudet er fullt utbygd, kanskje dreie seg om 3-400. Et etisk dilemma ligger også i metadonassistert behandling: Skal metadon fungere som et sosialt passiviseringsmiddel for brysomme narkomane, eller skal det fungere som et hjelpemiddel for å komme inn i en gunstig sosial- og helsemessig rehabiliteringsprosess? De sosiale problemene og atferdsvanskene hos metadonklientene vil imidlertid består dersom disse ikke blir fulgt opp spesielt. Oslo vil med sitt varierte tiltaksapparat stå i en langt gunstigere posisjon enn Frankfurt når det gjelder å bidra til at rehabilitering blir målet for metadonprogrammene som for de øvrige hjelpetiltakene i Oslo. Heri ligger noe av forskjellen på de lave kostnadene til stoffbrukertiltak man opererer med i Frankfurt, og den halve milliarden som Oslo bruker til ulike tiltak for både alkohol- og stoffavhengige. �