Tidsskriftet RUSFRI

”Mot Rusgift” har kontaktet tre av organisasjonene. De sier entydig NEI til legalisering, men alle etterlyser de bedre straffealternativer.

 

De tre organisasjonene er Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon RIO, Landsforbundet Mot Stoffmisbruk, LMS og Ungdom Mot Narkotika, UMN. Felles for dem alle er at legalisering eller ikke åpenbart er ett hett tema hos dem nå, og at det å komme frem i mediene med sitt syn ikke er det enkleste. ”Mot Rusgift” stilte alle de samme spørsmålene:

 

 

– Å avkriminalisere eller legalisere hasj og marihuana er etter vår mening ikke særlig lurt, hverken for dem som bruker dette eller samfunnet rundt, svarer RIOs daglige leder, Jon Storaas og får full støtte fra LMS og generalsekretær Kari Sundby.

 

– Å legalisere og tro at det fører til mindre forbruk og bedre helse for de stoffavhengige er det samme som å tro på julenissen. Økt tilgang på alkohol har alltid gitt høyere forbruk og flere alkoholavhengige. Det samme vil gjelde for narkotikaavhengige. Man har et merkelig fokus på den fysiske avhengigheten. Rusgiftavhengighet er for meg en virkelighetsflukt der man flytter seg fra en virkelighet til en annen virkelighet ved at man ikke klarer å forholde seg til den virkeligheten man burde. Middelet er alkohol, illegale stoffer og legale legemidler. Storaas peker på at man neppe ruser seg mer fordi samfunnet setter en del grenser.

– Man ruser seg fordi man ikke klarer å forholde seg til den virkeligheten folk flest klarer å forholde seg til grunnet et dårlig selvbilde og mye angst som i de aller fleste tilfellene ble etablert i barndommen før de begynte å ruse seg. Rusgiftene eller medisinene forsterker dette. Medikamenter er ikke løsningen alene, men kan være til hjelp med god oppfølging, som nesten ikke eksisterer i dag. Mange, også heroinavhengige, klarer seg godt med medikamentfri behandling, hvis de får god oppfølging på kommunalt nivå, fremholder han. 

 

– Ungdom Mot Narkotika UMN har alltid hatt som en av de største kampsakene, nei til legalisering. Hvorfor åpne for enda flere rusgifter når vi har mer enn nok problemer med de lovlige vi har fra før? spør organisasjonens leder, Lina Larsen.   

 

– Ett av hovedargumentene til legaliseringsbevegelsen er at mennesker bør ha mulighet til å bestemme over sin egen kropp og sin måte å leve livet på. Legaliseringsbevegelsen sier også at narkotika ikke er farligere enn andre rusgifter, og at man selv må få velge hva man utsetter kroppen sin for. Ifølge legaliseringsbevegelsen skader ikke narkotikabruk andre enn brukeren selv. UMN mener at bruken av narkotika skader andre enn brukeren selv. I tillegg til å øke risikoen for skade av brukerens psykiske og fysiske helse vil det også skade brukerens familie, venner og omgangskrets, og deretter alle andre som ferdes i samfunnet rundt brukeren. UMN mener at legalisering av narkotika vil føre til flere brukere og et økt forbruk sett over tid. Samtidig ønsker vi at alle skal ha frihet til å leve i et samfunn uten narkotika sier Larsen og viser til at 94,5 % av norsk ungdom, i alderen 15-20 år så sent som i 2007 sa nei til legalisering av cannabis. Kilde for dette er SIRUS 2007.

 

Larsen fortsetter med å påpeke at ingen land har legalisert Cannabis, men enkelte land har endret sine forskrifter til at mindre kvanta av enkelte stoffer ikke blir straffeforfulgt.

 

Selv et liberalt land som Nederland setter nå i gang restriksjoner på salg av cannabisprodukter, blant annet er det nå restriksjoner i forhold til hvor nært en coffeeshop kan ligge i forhold til skoler.

Nederland har også fulgt etter resten av Europa i forhold til nylig innført røykelov. En slik lov vil, etter UMNs mening, også berøre coffeeshopenes virksomhet. Samtidig må vi påpeke viktige kulturelle forskjeller mellom de skandinaviske landene og andre europeiske land. De skandinaviske landene har en helt annen kultur og politisk tenkning i forhold til blant annet rusgifter sammenlignet med hva Nederland har hatt i flere tiår.

 

 

– Sosiologiprofessor Pedersen er på ville veier, svarer RIOs mann, Jon Storaas. - Men å tilrettelegge for alternative straffereaksjoner er vi for. Å løpe etter stoffbrukere å ta fra dem hasjen sin eller andre illegale rusgifter fører ikke til noe som helst. Når man i tillegg bøtelegger dem, bruker man ressursene veldig galt. Alternativ til straff bør brukes når det er hensiktsmessig, og er vel en form for avkriminalisering som vi støtter. Ut over dette ønsker vi ikke å gjøre noe med lovverket, svarer Storaas.

 

Lina Larsen fra UMN er opptatt av det går i rett retning. Tallene de siste fire årene viser at det er en nedgang i aldergruppa 15-20 år i bruk av cannabis, det er kjernemålgruppen til UMN, derfor ser ikke UMN behovet for å legalisere cannabis.

 

– Selv om en sosiologiprofessor, med lang erfaring har snudd i sitt politiske syn, er det viktig at det ikke bare er forskere som skal legge premissene for en rusgiftpolitikk. Samhandling mellom forskning, pragmatisk politikk, samfunnsstrukturer, kultur osv er viktige pilarer i en rusgiftpolitikk til det beste for den nasjonale helsen til innbyggere i et land, sier Larsen. 

 

– Vi vet at ungdom eksperimenterer med narkotiske stoffer, da spesielt hasj i alkoholpåvirket tilstand. Samtidig vet vi også at det er klare bånd mellom tobakksbruk og bruk av narkotiske stoffer som for eksempel hasj, fortsetter hun og viser til webadressen: www.sterkogklar.no/forsker-willy-pedersen. 4502416-109565.html. Her skriver Willy Pedersen; ”Det er sterk sammenheng mellom alkoholdebut og videre alkoholforløp”.

 

– For ungdom som i utgangspunktet er definert inn i en risikogruppe øker bruk av cannabis risikoen for å starte med tyngre stoffer. For andre ungdommer er sammenhengen ikke så tydelig, viser en studie av SIRUS-forskerne Hans Olav Melberg og Anne Line Bretteville-Jensen, forteller Larsen før hun peker på den såkalte trappetrinnshypotesen. Den hevder at bruk av cannabis øker risikoen for også å starte med andre rusgifter. Forskerne har testet denne kontroversielle, men innflytelsesrike, hypotesen på et utvalg av drøyt 800 cannabisbrukere i Norge. Studien viser at trappetrinnshypotesen er basert på en sannhet, spesielt i forhold til allerede risikoutsatt barn og ungdom.

 

Avslutningsvis som et svar på dette spørsmålet vil Lina Larsen gjerne få peke på UMS sitt syn på straff, i mer spesifikk forstand. Unge mennesker som blir tatt for første gang i å ha brukt hasj bør få påtaleunnlatelse hvis de inngår en samfunnsavtale, som må følges opp. Økt bruk av påtaleunnlatelse med vilkår er UMN veldig positive til.

 

– Vi mener det må satses på hjelp i stedet for straff. Flere burde dømmes til § 12-soning i behandling. Mange har behov for behandling, bo- og/eller arbeidstrening som ikke kan gis i fengslene. Dette gjelder særlig personer med rusgiftproblemer. Mange har ikke sted å bo, har glemt hvordan man håndterer dagligdagse ting de fleste tar for gitt. I fengslet blir de fortalt når de skal stå opp, når de skal jobbe og når det er mat. Dette er rutiner de aldri vil klare å følge når de kommer hjem, hvis de har et hjem. Ingen slutter og ruse seg pga at rusen ikke er god, men fordi konsekvensene blir for store til å fortsette, sier Larsen.

 

 

– Du kan jo lese hva vi har sendt dem. Men generelt sier vi jo det samme til dem som jeg sier til deg her nå, svarer Jon Storaas. - Blant de viktigste tingene er at ingenting vil bli bedre innen behandling og bekjemping av narkotikaproblemet før man gjør noe med den dårlige samhandlingen mellom etater osv. Noe som er et kjempeproblem i dag, svarer han og blir også her varmt støttet av Kari Sundby og LMS.

 

Storaas mener også at med dette som bakgrunn blir det for enkelt å si at noen er behandlingsresistente. Realiteten vil ofte være at det er systemene i hjelpeapparatet som er samhandlingsresistente. Dette har RIO blant mange andre saker gjort svært tydelig overfor Stoltenbergutvalget. 

 

RIO har også understreket at den største gruppen rusgiftavhengige er fortsatt dem med alkoholproblemer, ikke den forholdsvis lille gruppen med svært synlige og svært hjelpetrengende stoffavhengige på gateplan.

 

Her er Storaas veldig synkron med både Kari Sundby hos LMS og Lina Larsen, leder hos UMN.

 

Sist, men definitivt ikke minst peker Storaas på lang ventetid på behandling i institusjon, samt utfordringene ved bruk av tvang. Det å slutte med å bruke rusgifter handler i stor grad om en endring av livsstil og levemåte. Skal man klare dette er motivasjon en essensiell faktor. I en slik setting blir lang ventetid helt ødeleggende. Det samme kan det å holde en person mot sin vilje på en institusjon over lang tid være. Men å tvangsinnlegge et menneske i en kort periode, få det rusgiftfritt og så sende vedkommende videre til en behandlingsinstitusjon hvis den rusavhengige vil, kan det gjøres mer av.

 

– Men en gruppe behøver mye mer tvang, og det er gravide alkoholavhengige, framholder Storaas.

 

Kari Sundby hos LMS forteller at en av deres viktigste påpekinger overfor utvalget er at behandlingstilbudene ikke i stor nok grad er individuelt tilrettelagt. Behandlingskjeden er ikke sammenhengende slik at en rusgiftavhengig, som har vært til avgiftning, ofte må vente på behandlingsplass i spesialisthelsetjenesten. I denne perioden gjenopptas stoffbruken og vedkommende må, i beste fall inn, i køen for avgiftning på nytt. Altfor ofte forsvinner motivasjon og styrke til å gå i gang med behandling i denne perioden.

 

Sundby og LMS er også veldig tydelig overfor utvalget på at LAR i stor grad mangler rehabiliteringsdelen, slik at tilbudet ofte reduseres til medisinering. Tilbudet mangler også den nødvendige treningen for å kunne fungere sosialt. Mange rusgiftavhengige sliter fortsatt med psykiske og sosiale vansker etter rehabilitering. Det mangler et godt tilbud for å avhjelpe disse vanskene, hvilket også inkluderer ting som hjelp til bolig og jobb.

 

Når det gjelder det kommunale tjenestetilbudet viser LMS til manglende fungerende ettervern

og ditto tilfredsstillende boliger/hjelp til gjeldssanering/gjeldsavtaler.

 

Ut over dette har LMS gått ganske så detaljert til verks overfor utvalget. Som nevnt peker de på den dårlige samhandlingen, på behandlingssiden, hvilket blant annet kan eksemplifiseres med døgnplasser, kontra poliklinisk. Å se disse hver for seg blir i følge LMS lite hensiktsmessig fordi begge deler må til. Det ene erstatter ikke det andre. 

 

Et annet viktig poeng for Sundby og hennes kolleger har vært å påpeke behovet for et tilbud til pårørende, slik at både familie og rusgiftavhengige får hjelp til å bygge opp tilfredsstillende relasjoner.

 

Sist, men ikke minst har LMS tatt til orde før større bruk av tvang i avhengighetsbehandling.

Tvangen bør utvides til seks måneder. Men dette forutsetter en sammenhengende behandlingskjede med et garantert tilbud om behandling på spesialisthelsetjenestenivå direkte etter avgiftning og motivasjon på tvang.

 

UMN på sin side har i følge Lina Larsen valgt å ikke komme med en egen uttalelse til utvalget, fordi organisasjonens inntrykk har vært at utvalget skulle jobbe i forhold til de tyngste brukerne. Derfor har UMN, som en medlemsorganisasjon i paraplyen, støttet seg til Actis – rusfeltets samarbeidsorgan råd og innspill til utvalget.

 

 

– RIO mener man ikke skal begynne med utdeling av heroin til rusavhengige i dag. Først behøver vi flere behandlingsinstitusjoner, samt bygge opp rehabilitering i kommunene og få til et LAR-program som har fokus på rehabiliteringen. Når alt dette er på plass vil vi det bli klart om vi sitter igjen med noen personer som ikke får til å bli fri fra illegale rusgifter. Da, og kun da, vil det være forsvarlig å ta en ny debatt, for å se om heroinutdeling er et alternativ. For husk, ved å gi ut heroin til mennesker som er avhengig av heroin, er som å gi alkohol til en alkoholiker eller røyk til en kolspasient, sukker Storaas og synes også her å være temmelig synkron med LMS og Kari Sundby, som sier at utdeling av heroin er totalt uaktuelt før alle andre tilbud er opprettet, fungerende og forsøkt. Dagens hjelpeapparat er ikke en gang i nærheten av dette nivået.

 

– UMN jobber forebyggende, og har i så måte ikke tatt en prinsipiell evigvarende holdning til heroinutdeling. Vi mener derimot at det finnes for sprikende kunnskap på området, i tillegg til at det er mulig å få mange fler varierte tilbud til de tyngste for den samme summen man har sett for seg å bruke på et utdelingsprosjekt, er Lina Larsens kommentar.

 

 

– Den er det vel bare en ting å si om, og det er at den gjør meg kvalm og er til å spy av, sier Storaas mens Lina Larsen sier at det ikke er noen tvil om at debatten har vært ensidig rettet mot de aller tyngste misbrukerne.

 

– UMN mener det er viktig å minne om at de aller fleste med rusgiftroblem ruser seg ikke på framsiden av Oslo S, men i de mange tusen hjem. Samtidig er dette en debatt UMN har valgt å ha lite fokus på da den langt ifra gjelder vår kjernemålgruppe og vårt kjernearbeid, sier Lina Larsen.

 

– Unge mennesker som blir tatt for første gang å ha brukt hasj bør få påtaleunnlatelse hvis de inngår en samfunnsavtale som man må følge opp, sier Lina Larsen i UMN.

 

Kari Sundby for sin del peker på det hun tror er kunnskapsløshet og tabloidjournalistikk i pressen. Følelser selger, derfor får vi heller se en stakkarslig narkoman på vei til ett sprøyterom enn den harde virkeligheten om veien ut av elendigheten. Hard jobbing selger ikke.

 

Avslutningsvis peker også Forbundet Mot Rusgift, FMRs forbundsleder Knut T. Reinås på den store likheten mellom hva organisasjonene mener og det som er FMRs politikk.

 

– Vi i FMR har gått inn for at lovbrytere med rusgiftproblemer skal kunne dømmes til behandling istedenfor å settes i fengsel. Vi ønsker også mer bruk av alternativ soning etter straffegjennomføringslovens § 12, dvs. at innsatte med avhengighetsproblemer kan overføres fra fengsel til behandlingsinstitusjon, sier Reinås, som viser til at dette er helt på linje med FMRs mål og prinsipprogram, der rehabilitering av rusgiftskadde er et sentralt poeng. Han er også svært positiv til at førstegangs lovovertredere får påtaleunnlatelse, mot å forplikte seg til rene urinprøver i en tid framover.

– Dette kan også være en støtte for mange som blir utsatt for kameratpress i retning av å fortsette å bruke narkotika. ”Nei, jeg må levere rene urinprøver”, kan da være en god ”unnskyldning”.