Her blir det redegjort for så vel plantens/hasj og marihuanas innhold av cannabinoider, spesielt det rusframkallende THC, som det stabiliserende CBL, og endringer i konsentrasjonen av disse, som av konsekvensene av disse endringene. Det blir redegjort for stoffenes rusframkallende og langvarige effekter, og hvordan stoffene kan påvises i blod og urin etter inntak.
Et eget kapittel tar for seg nasjonale og internasjonale utviklingstrekk når det gjelder cannabis. Det blir påvist at bruken av cannabis blant ungdom i Norge i dag er lavere enn for ti-tolv år siden, og lavere enn i de fleste andre europeiske land, men det blir samtidig pekt på at syntetiske cannabinoider er kommet inn på markedet, og at virkningen av dette foreløpig er uklar.
Et eget kapittel om cannabiskultur er tatt inn, hvor det påvises at trekk fra hippietiden fortsatt kan finnes i brukerkulturen, men at et par store endringer har inntrådt, for det første at hjemmedyrking er blitt langt mer vanlig, og at begrunnelsen for bruken for mange er blitt «medisinsk», dvs. man vedkjenner seg ikke i samme grad at formålet med bruken er rusing. Isteden henvises det til at man bruker cannabis for å sove bedre, roe seg ned, mildne smerte eller bekjempe angst og depresjon.
Ett kapittel tar for seg psykiske og medisinske følger av cannabisbruk. Det slås fast at cannabis kan gi opphav til lungesykdommer, gir økt risiko for hjertesykdommer og kan skape avhengighet. Blant personer som røyker cannabis er det også en overhyppighet av schizofreni. Det påpekes at personer som er sårbare for psykoser må avstå fra bruk av cannabis. Men vet man på forhånd hvem dette er?
I ett kapittel tar man også for seg konsekvensene av cannabisbruk for arbeid og utdanning, og konkluderer med at tidlig og omfattende bruk kan ha en negativ innvirkning, delvis ved at cannabisbruk fører til nedsatte kognitive ferdigheter, og dels ved at bruken også foregår i vennekretser og kulturer som kan virke negativt inn på utdanningen.
Boken tar også opp spørsmålet om cannabis kan forårsake samfunnskostnader og tredjepartesskader, dvs. skader som berører andre enn brukeren selv. Selv om dette er vanskelig å forske på, har kapittelforfatteren (Ingeborg Rossow) gått inn på dette, fordi det først og fremst er her man finner begrunnelsen for kontrollpolitiske tiltak. Som eksempel på tredjepartsskader nevnes trafikkskader, hvor det er påvist at cannabis øker risikoen, og at en ikke ubetydelig del av trafikkulykkene er knyttet til cannabisbruk. Når det gjelder vold, viser forskningen motstridende resultater, men det er vist at voldsutøvelse og voldsutsatthet både i parforhold og ellers forekommer oftere blant cannabisbrukere. Også mødres bruk av cannabis under svangerskapet har det vært forsket på, uten at man så langt har kunnet dokumentere andre negative effekter enn at barna får lavere fødselsvekt. Samfunnets utgifter til forebygging og behandling blir nevnt som en tredjepartsskade, men det finnes få data om dette. Det spekuleres også over at det er samfunnskostnader knyttet til at cannabis er forbudt, som utgifter til politi og rettsvesen osv. Det blir imidlertid ikke gjort noe forsøk på å veie denne typen skader opp mot skader som forutsettes påført av cannabisbruken i seg selv, eller av mulige endringer i disse skadene av en eventuell legalisering av cannabis.
I boken gis det også en oversikt over utviklingen av lovgivning og strafferettspraksis rundt cannabis. Straffenivået er redusert og så å si alle mindre alvorlige lovbrudd vedr. cannabis blir i dag møtt med en bot.
I det siste kapittelet tar redaktøren (Anne Line Bretteville-Jensen) opp diskusjonen om cannabis bør bli lovlig. Hun sier at dersom en liberalisering av lovgivningen fører til en økt bruk, vil også skadeomfanget øke. Som følge av den s.k. «trappetrinnshypotesen, vil en liberalisering også kunne føre til en økt bruk av andre stoffer. Forskning viser også at det ikke er noe stort utbytteforhold mellom alkohol og cannabis, men at de fleste cannabisbrukere også er brukere av alkohol. Økt bruk av cannabis som følge av en liberalisering vil trolig også føre til at flere vil kjøre i cannabispåvirket tilstand. Bretteville-Jensen har også sett på eventuelle gunstige samfunnseffekter av en liberalisering. Siden politiet i liten grad «jager» den menige cannabisbruker, men konsentrerer seg om brukere og omsettere av andre stoffer, vil en eventuell besparelse i politiressurser ikke bli så stor som mange legaliseringstilhengere har lagt til grunn. Hun sier også at en liberalisering også vil føre til lavere pris på cannabis, økt forbruk og, som følge av det, økte skader.
Boken gir etter mitt syn en balansert framstilling av mange av aspektene og diskusjonstemaene knyttet til cannabis, og burde være et viktig oppslagsverk for dem som vil øke sin kunnskap og kanskje gjøre seg opp meninger på et kunnskapsbasert grunnlag.
Anne Line Bretteville-Jensen (red.) «Hva vet vi om cannabis?»
Universitetsforlaget, Oslo 2013
170 sider