Stortingsdebatten den 16. februar foregikk i en god tradisjon av å bry seg og være opptatt av andres ulykke, men likevel under tydelig påvirkning av den internasjonale legaliseringsdebatten. Når det i Stortinget fremmes forslag om helserettede strategier for å nærme seg og gi hjelp til stoffbrukere, er ikke dette noe nytt. Slike metoder har vært og er brukt i Norge i hele den perioden vi har hatt et nytt narkotikaproblem. Det nye er at de helserettede strategiene blir helt overordnet de sosialpolitiske hensynene.

"Harm reduction"-strategien

En individualiserende helse-tilnærming, en s.k. "skadereduksjonstilnærming", er også en narkotikapolitisk strategi. Den s.k. Frankfurter-bevegelsen, (ofte oppfattet som en av spydspissene innen legaliseringsbevegelsen) har som en del av sitt grunnlag å fremme harm reduction-tankegang. I bevegelsens stiftelseserklæring fra 1990 heter det:

"Forsøket på å fjerne både tilførsel og bruk av narkotika i vårt samfunn har mislykkes. Etterspørselen etter narkotiske stoffer har holdt seg til nå, til tross for informasjonsanstrengelser, og alle tegn tyder på at vi vil måtte fortsette å leve med eksistensen av de narkotiske stoffene og stoffbrukere i framtiden".

I tråd med dette sier de:

"Enhver som ønsker å redusere lidelser, misère og død må først og fremst befri de stoffavhengige fra trusselen om straffeforfølgelse bare på grunn av at de bruker narkotika. For det andre må hjelpetilbud ikke være knyttet til målet om total stoffrihet. Hjelp bør ikke bare ha som mål å bryte ut av avhengighet, men også tillate et verdig liv med narkotika".
I klartekst sies det at målet om et narkotikafritt samfunn, eller narkotikafrie oppvekstmiljøer eller stoffrihet som behandlingsmål er utopisk, og det legges vekt på at et verdig liv med bruk av narkotika er mulig og ønskelig. I samsvar med dette har disse byene gått videre når det gjelder å iverksette "harm reduction-tiltak", som for eksempel sprøyterom, offensive metadonprogrammer og legal forskrivning av heroin. I Sveits går nå mer enn halvparten av alle injiserende stoffavhengige på metadon.

Arbeiderpartiets forslag i en "skadereduksjons-" sammenheng

Flertallet i Stortingsdebatten sluttet seg til at ansvaret for overdosedødsfallene skulle overføres til Helseavdelingen i departementet, en klar dreining mot å definere narkotikaproblemet som et helsespørsmål. Etablering av sprøyterom med helsepersonell som overvåkere er et annet eksempel. Forslag om medikamentell behandling av stoffavhengige med Subutex er et tredje. Forslag om å organisere arbeidet mot overdosedødsfallene på linje med arbeidet mot epidemier, er også en helsedreining. DNAs 10-punktsforslag viser at legaliseringsbevegelsen har hatt stort gjennomslag for sine argumenter, mens analyser viser at forslagene i beste fall vil ha marginal overdoseforebyggende effekt, men vil bidra til å gi narkotikapolitiske signaler som på sikt kan gi oss langt flere overdoseofre å hanskes med.

Helsepolitiske nærsyntbriller?

Anders Ulstein ser i Folket den 19. februar positivt på denne utviklingen:

"Når vi tidligare i Folket har vore positive til at ein i større grad ser på narkotika og rusproblem gjennom helsebriller og i mindre grad gjennom sosialpolitiske kikkerter, så er det fordi sistnemde ikkje skaper engasjement og handling slik det gjorde før".

Det er enighet om at narkotikaproblem er helserelevante, men det er sosialpolitikken som mobiliserer. Pårørendeforeninger, selvhjelpsgrupper, narkotikapolitiske organisasjoner og partier har sett sosiale problemer som familier og enkeltindivider blir påført, og kriminalitet, vold og overgrep i narkotikaens kjølvann. Denne sosialpolitiske dimensjonen er kollektivorientert, mens den helsepolitiske tilnærmingen er enkeltindividorientert. Det glemmes at det angår oss alle om våre barn skal ha narkotikafrie oppvekstmiljøer, om man skal være nødt til å akseptere ecstasy og hasj i kulturen på linje med alkohol, om man i trafikk, skole og arbeidsliv skal måtte forholde seg til narkotikapåvirkede utøvere. Andelen av befolkningen som blir sløvet og passivisert i forhold til sosialt engasjement på grunn av rusgifter er ikke med i diskusjonen i det hele tatt. De helsepolitiske brillene til Ulstein blir dermed typiske nærsyntbriller.

I Frankfurt og Zürich har man heller ikke valgt en ren helsetilnærming, ja ikke en gang først og fremst det. En viktig del av bildet er rigide lov- og ordentiltak. Det man har mobilisert befolkningen på, er ikke at de stoffavhengige skal få bedre individuell helse, men at det skal være lov og orden i Frankfurt sentrum. Men det er å foretrekke å mobilisere kollektivt på et sosialpolitisk framfor på et repressivt grunnlag.