Tatt i betraktning at ca. 85 prosent av den voksne norske befolkning er alkoholbrukere (Nordlund 1987), skulle en tro at de fleste hadde et forhold til alkohol hvor rus ikke står sentralt. Dette stemmer imidlertid ikke med hva vi kan observere i selskaps- og festlivet. Her framstår den norske alkoholkulturen som sterkt ruspreget, mer ruspreget enn alkoholvanene i en del andre land. Og mye tyder på at det nettopp er rusopplevelsen som er begrunnelsen for å bruke alkohol, selv om mange også bruker den ved anledninger hvor rusen ikke er den primære hensikten. En gruppe gymnasiaster oppga som viktigste grunn for å bruke alkohol at de ville ha det "hyggelig og morsomt" (Arner, Duckert, Hauge 1984), mens stoffbrukere begrunner sin bruk av hasj/marihuana på samme måte (Ericsson, Lundby, Rudberg 1984). En doktoravhandling, utgitt i 1991, konkluderer med at jakt på spenning, "sensation seeking" er det viktigste motivet bak unges bruk av rusgifter (Pedersen 1991).

Her er vi på sporet av en dobbeltholdning som vi ofte kan registrere i folks forhold til først og fremst alkohol.

Alkohol er et tabubelagt område. Det er så ømtållig at f.eks. mange leger ikke tør spørre pasientene hvor mye de drikker, selv om det ut fra kliniske symptomer kunne være god grunn til å gjøre det.

Det er grunn til å tro at folks behov for rus er blitt undertrykt og fortiet i vår kultur, at det er blitt oppfattet som noe man helst ikke snakker for høyt om, på linje med seksualdriften. Når noen forsøker å tilfredsstille dette behovet, bl.a. med alkohol, er dette gjennom den offisielle edruskapsoplysningen blitt stemplet som noe moralsk tvilsomt. All rus blir bekjempet. Og alle alkoholbrukere føler seg "skyldige".

Spørsmålet er om vi skal forholde oss til og slå oss til ro med den oppfatning av rusen som nordmenn gjennom generasjoner er blitt opplært til å gi uttrykk for, eller til den atferd som folk viser i praksis. Er det slik at det finnes en offisiell, autorisert oppfatning av rus, formidlet gjennom årtiers edruskapsundervisning, Rusmiddeldirektoratets informasjonskampanjer og avholdsbevegelsens agitasjon, en samfunnsholdning som folk gir uttrykk for når de står overfor en fremmed intervjuer, mens folks atferd er styrt av helt andre mekanismer og behov?

Det er i det minste et interessant metodespørsmål hvilke av sine holdninger folk gir uttrykk for når de svarer på spørsmål av denne typen. Er det samfunnsholdningene, de holdningene vi ville gitt uttrykk for dersom vi ble intervjuet på TV, er det gruppeholdningene, de vi ville gitt uttrykk for i en krets av likesinnede, kjente, eller er det våre innerste og individuelle tanker og holdninger?

Disse spørsmålene kan vanskelig besvares her. Men det kan være grunn til å gå nærmere inn på fenomenet rus. Er rus bare negativt? Hva er rus? En definisjon kunne være at rusen er en følelse av forhøyet sinnsstemning (ofte kalt eufori), en forsterkning av følelser, en opplevelse av mer og mindre intens spenning, eller en diffus følelse av fysisk og psykisk velbehag, av harmoni mellom ånd og materie, mellom sinn, kropp og omgivelser. Rus kan være ekstase, men det kan også være en relativt svak heving av stemningsleiet, og alle grader imellom. Folk har til alle tider traktet etter slike positive opplevelser, "rus". Og de har vært forsøkt frambragt på mange måter. Rusgifter er bare én av de typene rusmidler som har vært i bruk. Andre rusmidler har opp gjennom tidene vært magi, religiøs ekstase, seksuell utfoldelse, men også våre tiders farts- og spenningsidretter, kunstneriske opplevelser, rocke-konserter osv. Felles for disse rusmidlene er at de på forskjellig vis utvider eller endrer virkelighetsoppfatningen, sprenger rammene for det dagligdagse og velkjente.

Enkelte bruker også betegnelsen "rus" om en tilstand hvor en person ligger døddrukken, eller viser tegn på aggresjon, sinne, melankoli, eller depresjon som følge av sin rusgiftpåvirkning. Dette er imidlertid ikke rus i den betydning av ordet vi ønsker å bruke det her, men heller en kjemisk forgiftningstilstand eller "nedtur". Det er neppe for dristig å hevde at det store flertallet av f.eks. alkoholbrukere ikke drikker alkohol for å oppleve slike "nedturer" (selv om motivene kan veksle), men at siktemålet er å oppleve en eufori eller i et fåtall tilfeller en mer ekstaseliknende tilstand. Her ser vi bort fra det store antallet alkoholbrukssituasjoner, hvor folk bruker alkohol i små mengder for å opptre i samsvar med skikk og bruk.

Hvis vi godtar at f.eks. seksuell rus og kjemisk rus prinsipielt er uttrykk for det samme, nemlig et ønske om å oppnå nytelse og overstige sine egne grenser, vil det likevel være riktig å skille mellom dem. Vi kan skille mellom naturlige og kunstige rusmidler, mellom opplevelser som skriver seg fra sansestimuli og de som framkalles av inntatte kjemikalier, rusgifter.

Det som kjennetegner naturlige rusopplevelser er at de oppstår i forbindelse med en eller annen aktivitet, og/eller i samspill med andre mennesker. Vi mennesker er forskjellige, og det er våre rusopplevelser også. Men den som har snakket med fjellklatrere, fallskjermhoppere, windsurfere, eller for den saks skyld ungdom som er bitt av rullebrett-basillen, vil få høre om den intense følelelsen av spenning og befrielse mens aktiviteten pågår, eller den enorme lykkefølelsen som oppstår når en har "klart det". Andre aktiviteter som har med fart og spenning å gjøre, kan også være slike positive rusmidler. Mange av oss vil kjenne igjen den kollektive rus som kan oppstå på en rocke-konsert, eller for den saks skyld blant tilskuerne under en fotballkamp. Men også utøverne, enten det er et godt rocke-band eller f.eks. et fotball- eller håndball-lag oppnår en rusopplevelse når de henholdsvis føler at de gjør en god innsats og har kontakt med publikum, og når de vinner. Hva slags rus norske toppidrettsutøvere opplever etter internasjonale suksesser kan de fleste av oss jo bare tenke seg etter å ha betraktet de gledesscenene som utspiller seg.

De fleste vet også at forelskelsens rus er svært sterk, for ikke å snakke om sexrusen, men også den rusen som oppstår gjennom dans og annen kroppsutfoldelse. Naturopplevelse, kunstopplevelse, skaperglede og seiersrus er også noen av de utallige former for positive rusopplevelser mennesker kan ha.

Men også mindre voldsomme former for rusopplevelse kan oppstå, som følge av at en hører ei plate med god musikk, ser en sterk film eller føler samhørighet, varme og vennskap overfor de menneskene en i øyeblikket er sammen med.

Felles for alle slike rusmidler er at de virker utenfra, men gjennom oss, tar i bruk den kjerne av sanseapparat, nerver og følelser som finnes inne i oss. Som Marie Bergmann synger: "Ljuset finns innom dig".

En forutsetning for at rusopplevelsene skal bli så fullkomne som mulig, at de naturlige rusmidlene skal få maksimal mulighet til å virke, er at vår indre kjerne har full mottakelighet, at sansene våre er skjerpet, at hjernen vår er fri og ikke full av tilførte kjemikalier. Det er her de kjemiske rusmidlene, rusgiftene skiller seg ut. Forutsetningen for deres virkemåte er tvert imot en bedøvelse av deler av den indre personligheten, en sløving av sanseapparatet, en kjemisk endring av hjernens funksjon.

Noen vil kanskje innvende at det må være feilaktig å kalle et par slalåmski for "rusmidler" eller å kalle en god naturopplevelse for "rus". Jeg er ikke så sikker. Rus kan være svært kraftige/kanskje ekstatiske tilstander, men også nokså beskjedne hevinger av stemningsleiet. Alkohol kan fungere som et eksempel. Alkohol kan brukes til å oppnå en kraftig rus, men en halvliter øl eller et glass vin i et selskap kan også bidra til å heve stemningen slik at den som drikker føler seg mer vel. Denne siste formen for alkoholpåvirkning må vel også kalles rus? Aldous Huxley skriver i boka "Erkjennelsens Porter" at hallusinogenet meskalin for ham kunne åpne porten til høyere, transcendentale opplevelser (Huxley 1955). Psykiateren Harald Schjeldrup skriver at han i eksperimentelt øyemed har prøvd både meskalin, psilocybin og en rekke andre stoffer, uten at dette i noe tilfelle førte til opplevelser som kunne karakteriseres som "transcendentale" (Schjeldrup 1969).

Konklusjonen blir at rus kan finnes i mange grader og intensiteter, fra tilstander vi knapt kan skjelne fra hverdagstilstanden, til opplevelser vi kanskje heller ville kalle "god stemning" og videre til de mest intense opplevelsene. Men de beveger seg langs en felles skala, og de kan framkalles av rusgifter og av ikke-kjemiske rusmidler. Det er dessuten viktig å påpeke at rusmidlene, både de kjemiske og de ikke-kjemiske, ikke virker likt hver gang eller likt for to forskjellige personer. Mye tyder på at f.eks. noen kunstnere ser på rusgiftene som et middel til å bli mer kreative og iderike. (Mer om rusens funksjon i menneskenes liv kommer i neste kapittel.) Dette blir også ofte deres vanskjebne. Det er de seneste år skrevet flere artikler og bøker om alkohol- og narkotikabruk og -problemer blant kunstnere. Selv om en kanskje kan stille seg kritisk til den måten mange kunstnere bruker rusgifter på, er erkjennelsen av rusens kreative funksjon viktig for forståelsen av behov som kanskje er mer allmennmenneskelige enn vi vanligvis tenker på, og som ikke bare gjelder en mindre gruppe av mer og mindre avvikende kunstnere.

På bakgrunn av en positiv rusoppfatning, kan det være naturlig å spørre hvilken rolle rustilstandene spiller i livet vårt?

Noen av svarene kunne bl.a. være:

  1. Å gi oss avkobling fra hverdagen.
  2. Å tilføre oss nye impulser.
  3. Å styrke oss, gjøre oss bedre i stand til å løse problemene i hverdagslivet.
  4. Å styrke vår fantasi og stimulere oss til nye tanker.
  5. Å øke vår samhørighet med andre mennesker.
  6. Å tilfredsstille vårt behov for fart, spenning, utfordring og prestasjonsglede.
  7. Å styrke vår frihetsfølelse.

Men det er med rusopplevelser, som med andre gode ting her i livet. Dersom de kan gjentas for ofte, mister de mye av sin verdi. En sjokolade en gang i blant smaker godt. Ti sjokolader etter hverandre på en gang er mer enn vi kan fordøye. Julekvelden ville ikke bli den samme dersom det var jul hele året. Det er den trauste hverdagsvirkelighet som er den tilværelse vi må leve i, utvikle oss i og påvirke. Rustilstandene er en slags frikvarter eller avkobling fra denne. At rustilstandene vanligvis er vanskelig oppnåelige, sikrer at dette blir det normale. Men dersom rustilstandene gir ekstra stor tilfredsstillelse og/eller kildene til rus er ekstra lett tilgjengelige, vil enkelte mennesker kunne utvikle en rus-fiksering, hvor andre innslag i hverdagen får innskrenket betydning, mens rusbehovet øker. En tilstand som "nymfomani" eller "spillegalskap" kan sees som et uttrykk for en slik rus-fiksering, på linje med mer velkjente tilstander som alkohol- og narkotikaavhengighet.

Som nevnt gir ikke alle rusmidler naturlige rusopplevelser. Noen rusmidler gir deg en følelse av å være med på noe, uten at du nødvendigvis er det. Bardisken blir stedet der det "skjer". De framstiller virkeligheten vi lever i i et rosenrødt skjær, uten at den behøver å være det. Disse rusmidlene bedøver sanseapparatet, skader kroppen og nervesystemet, skaper uvennskap og krangel mellom folk som har felles interesser, gir opphav til mange skader og ulykker og gir ofte brukerne bakrus og uvelfølelse. I tillegg er de avhengighetsskapende og gjør mange brukere passive, sløve og ufrie. Derfor kaller mange av oss disse stoffene, alkohol, narkotika, nerveberoligende medikamenter og sniffemidler med et fellesnavn for rusgifter. Disse rusgiftene utgjør en forurensning av menneskenes kropp og helse, av folks sosiale miljø og evne til naturlig samhørighet og vennskap.

Bruken av dem svekker dermed også vår evne til å oppleve naturlig rus, de undertrykker vår sanseevne og spontanitet.

Fordi rusgiftene er langt lettere tilgjengelige enn andre rusmidler, fordi den kjemiske rusen er langt lettere å oppnå enn den naturlige, er rusgiftene i vårt samfunn blitt en av de dominerende kilder til rus, og kanskje styrende for våre forstillinger om rus. Den kjemiske rusens relative lett-tilgjengelighet disponerer i langt større grad for utvikling av rus-fiksering enn andre rusformer, med de negative konsekvenser det innebærer. Den kjemiske rusen er blitt det man forbinder med rus. Det kan også være noe av forklaringen på at folk svarer som de gjør når man spør dem om de forbinder positive eller negative ting med rus.

Hvordan påvirker rusgiftene vår mulighet og evne til å oppleve naturlig rus? Idrettsteoretikeren Sigmund Loland er i en artikkel opptatt av alkoholens rolle i forhold til idretten. Han skriver:

"Som i andre kulturaktiviteter, stiller idretten grunnleggende spørsmål om hvem vi er, hvem vi hører sammen med og hvilke muligheter vi har i forhold til våre omgivelser. Her overskrider vi det nødvendige, rutinepregede og nyttige, og lever ut vårt menneskelige potensiale. Leken og idretten kan være en arena der vi opplever livet på sitt mest ekte og sterkeste. Som den nederlandske kulturhistorikeren Johan Huizinga hevder i sitt klassiske verk "Homo Ludens": Leken er fundamental, og ligger til grunn for all menneskelig kultur.

angriper selve kjernen i egenverdien. Ved bruk av rusgifter fjerner vi oss fra de ekte opplevelsene, gleden over en god prestasjon, skuffelsen over et nederlag, mestringen av en bevegelse, opplevelsen av det perfekte samspillet i et lag og så videre. Den kjemiske rusen og bakrusen legger et mørkt slør over sansene våre, og hindrer opplevelsen av å være levende, skapende kropper i meningsfylt bevegelse. Det idretten søker å muliggjøre, vil alkoholen vanskeliggjøre. Idrett og alkohol er dermed diametrale motsetninger."

(Loland 1992).

Tendensen til å søke kjemisk rus vil naturlig nok redusere tilbøyeligheten til bevisst å søke naturlige russituasjoner. Men i en del sammenhenger - ikke bare når det gjelder idrett - blir de to rusformene også forsøkt kombinert. Enkelte syns f.eks. rocke-konserter og alkohol eller hasj er en utmerket kombinasjon. Men den uforfalskede og ekte musikk-opplevelsen, med våkne sanser og sinn er i alle fall en annen

rusopplevelse. Evnen til slik opplevelse og innlevelse må oppøves og utvikles. Det er grunn til å tro at rusgiftbruk hemmer en slik utvikling. Denne boka er skrevet bl.a. med sikte på å sette spørsmålstegn ved den kjemikalisering av menneskenes behov for rusopplevelser som de kjemiske

rusmidlene, rusgiftene representerer. De medfører en undertrykking av folks mulighet til naturlig rus. Og det finnes undertrykkere, de som tjener penger på produksjon og

spredning av rusgifter, og som gjerne vil ha det slik. I det etterfølgende vil vi også se på deres rolle. Men hovedhensikten er likevel å få oss til å sette noen spørsmålstegn ved vår egen praksis i forhold til kjemiske og ikke-kjemiske rusmidler, og kanskje være til hjelp med å stake ut kursen for en mest mulig kjemikaliefri livsstil, men for et liv fullt av positive rusopplevelser.

For noen vil kanskje en slik målsetting kunne oppleves som pekefingeraktig og moralistisk. Kanskje det. Ethvert standpunkt baserer seg på vurderinger av muligheter og begrensninger, og valg av løsninger. Men forhåpentligvis vil boka først og fremst virke som en klargjøring av valgmuligheter, eller "value clarification" som det heter på pedagogisk "norsk".