Rus kan være ekstase, men det kan også være en relativt svak heving av stemningsleiet, og alle grader imellom. Folk har til alle tider traktet etter slike positive opplevelser, "rus". Og de har vært forsøkt framkalt på mange måter. Rusgifter er bare noen av de typene rusmidler som har vært i bruk. Andre rusmidler har opp gjennom tidene vært magi, religiøs ekstase, seksuell utfoldelse, men også våre tiders farts- og spenningsidretter, kunstneriske opplevelser, rocke-konserter, jubelrus på fotballkamper, spilleautomatkick osv. Felles for disse kjemiske og ikke-kjemiske rusmidlene er at de på forskjellig vis utvider eller endrer virkelighetsopp-fatningen, sprenger rammene for det dagligdagse og velkjente.
Enkelte bruker også betegnelsen "rus" om en tilstand hvor en person ligger døddrukken, eller viser tegn på aggresjon, sinne, melankoli, eller depresjon som følge av sin rusgiftpåvirkning. Dette er imidlertid ikke rus i den betydning av ordet vi ønsker å bruke det her, men heller en kjemisk forgiftningstilstand eller "nedtur". Det er neppe for dristig å hevde at det store flertallet av f.eks. alkoholbrukere ikke drikker alkohol for å oppleve slike "nedturer" (selv om motivene kan veksle), men at siktemålet er å oppleve en eufori eller i et fåtall tilfeller en mer ekstaseliknende tilstand.
"Rock er rus nok" er et bedre slagord enn "Rock mot rus"
Den ekstase man på den ene siden i sine beste øyeblikk kan oppleve på en rockekonsert, og den kjemikalieframkalt rusen på den andre, er prinsipielt et uttrykk for det samme, nemlig et behov for - og et ønske om - å oppnå nytelse og overstige sine egne grenser. Det vil likevel være riktig å skille mellom dem. Vi kan skille mellom på den ene siden naturlige og på den andre kjemiske rusframkallende stimuli. Vi kan skille mellom opplevelser som skriver seg fra sansestimuli og de som framkalles av kjemikalier, rusgifter.
Vi bør kanskje se på hva som er rusens normale funksjon i menneskelivet. Menneskets naturlige rusbehov har vært dekket på mange måter opp gjennom historien, og blir det også i dag. Livet byr på mange rusframkallende situasjoner, som dans, sex, musikk, seiersopplevelse, naturopplevelse, forelskelse osv. Alle disse rusopplevelsene korresponderer med kjemiske endringer i hjernen, endorfiner blir frigjort og man kommer i løftet eller til og med ekstatisk stemning, rus.
Dersom noen aktiviteter oppleves som særlig tilfredsstillende for et menneske, vil man kunne få en særlig dragning mot disse. Man får fenomener som for eksempel spilleavhengighet, nymfomani, spising i overmål osv., som i dag psykologisk sett blir vurdert som former for rusavhengighet (Orford 1994). Generelt kan man si at jo mer tilfredsstillende aktiviteten oppleves, og jo lettere dragningen kan tilfredsstilles, jo større fare vil det også være for at den skal få avsporende innvirkning på individets liv. At alkohol er mer tilgjengelig og sosialt akseptert i dag enn for 50 år siden fører til større utbredelse av alkoholavhengighet. At spilleautomater er plassert i snart alle kjøpesentre og kiosker har ført til at vi har fått en eksplosjon i spilleavhengighet i Norge de siste årene. Det kan altså se ut som om det er en sammenheng mellom en aktivitets evne til å tilfredsstille et rusbehov, hvor lett-tilgjengelig den er og hvor farlig den er for et individ. Det er her viktig å opprettholde et balansert syn, hvor man anerkjenner det positive i menneskets rusbehov, og i rusframkallende aktiviteter, samtidig som man anerkjenner farene. La oss slå fast at mennesket ikke er født med noe naturgitt behov for psykoaktive stoffer, rusgifter. Men det er født med et behov for oppløftede sinnstilstander, rus, noe psykiater Johan Cullberg kaller "regresjon i jegets tjeneste" (Cullberg 1995).
En påpekning av at det finnes mer og mindre positive måter å ruse seg på er imidlertiid ikke en oppfordring om å hengi seg til "the ultimate challenge", men et forsøk på å reversere den kulturelle ensretting vi ser i vårt samfunn, hvor begrepet rus utelukkende blir knyttet til "kjemisk rus". Gledesrus, kjærlighetsrus, seiersrus, frihetsrus, osv. er former for rus som til stadighet går igjen i avisoverskriftene, men assosiasjonene går oftest i retning kjemisk rus. Når det i statsbudsjettet blir bevilget penger til "rusfrie miljøtiltak" kan det nok synes positivt i en politikers eller byråkrats ører, men ønsket om "rusfrie" tiltak har ikke fått gjenklang i det norske samfunnet i de mange år begrepet har vært i bruk. Heller ikke "rock mot rus" og "idrett mot rus". Årsaken er enkel nok: Et rusfritt samfunn ville bli fattig på følelser og opplevelser. Et rusgiftfritt samfunn kan det kanskje være større mulighet for å rekruttere tilhengere til, selv om det sikkert også er en utopi.
Sensation seeking og the ultimate challenge
Nyere rusforskning viser også at en del mennesker har en større trang til rus, "sensation", enn andre. Disse menneskenes rus-søking (sensation-seeking) - er det vist kan føre til både fjellklatring, skateboard-aktivitet og alkohol-/narkotikabruk. Sosial klassebakgrunn er ofte avgjørende for om et kjemisk eller ikke-kjemisk rusmiddel brukes. Dersom fjellklatring velges, blir dette et ikke-kjemisk rusmiddel. Men mange velger det kjemiske rusmiddelet alkohol eller andre rusgifter, hvor rusen er lettere å oppnå, og kan gjentas oftere. Det vanlige er også at farefylte og risikopregede aktiviteter ofte blir tatt initiativ til eller oppmuntret under påvirkning av f.eks. alkohol. Sannsynligheten for at en skal leke Petter Solberg og kjøre i 150 km/t på riksveien er større under alkoholpåvirkning enn uten. Den første som beskrev okseløping i Spania, var som kjent Hemingway i boka "Og solen går sin gang". Hele boka er en eneste stor hyllest til Kong Alkohol, og forfatteren var, som det senere er blitt slått fast, på langt nær noen avholdsmann. Tvert imot, for ham var kombinasjonen risikoaktivitet og alkohol en naturlig og i egne øyne uproblematisk kombinasjon.
Hensikten med å påpeke den ikke-kjemiske rusens eksistens og fordeler har aldri vært å oppfordre noen til å søke risikopregede aktiviteter, men simpelthen å peke på det faktum at mange deltar i slike aktiviteter, og hvorfor de gjør det. Hensikten har også vært å understreke at dersom en søker slike former for rus, bør det skje som et alternativ til den kjemiske rusen, og ikke i kombinasjon med eller som et tillegg til denne.
Hva er hensikten med en perspektivforskyvning?
Menge mener at diskusjonen om rusbegrepet er en diskusjon om pavens skjegg. Men 150 års kamp for et "rusfritt" samfunn har ikke ført fram. Avholdsbevegelsens og myndighetenes alkoholpolitikk er blitt oppfattet som livsfiendtlig, formyndersk og gledesdrepende. Den har skapt en polarisering i samfunnet hvor dialog med det store flertallet av alkoholbrukere (og dermed "rus-brukere") er vanskelig, og i mange tilfeller umulig. Det trenges en ny plattform for alkohol- og narkotikapolitikken hvor det naturgitte behovet for rus er akseptert, men hvor en diskuterer rusformene. Det sier seg selv at en slik dialog hverken vil føre til et rusfritt eller et rusgiftfritt samfunn. Men anerkjennelsen av det behovet for glede og bevissthetsendring som rusen er et uttrykk for, vil skape større bevissthet om hvilken negativ rolle rusgiftene spiller i samfunnet, også i forhold til de naturlige rusopplevelsene, og hvilke alternativer de stenger utsikten til.