Hva er rus?
En definisjon kunne være at rusen er en følelse av forhøyet sinnsstemning (ofte kalt eufori), en forsterkning av følelser, en opplevelse av mer og mindre intens spenning, eller en diffus følelse av fysisk og psykisk velbehag, av harmoni mellom ånd og materie, mellom sinn, kropp og omgivelser. Rus kan være ekstase, men det kan også være en relativt svak heving av stemningsleiet, og alle grader imellom. Folk har til alle tider traktet etter slike positive opplevelser, "rus". Og de har vært forsøkt frambragt på mange måter. Rusgifter er bare noen av de typene rusmidler som har vært i bruk. Andre rusmidler har opp gjennom tidene vært magi, religiøs ekstase, seksuell utfoldelse, men også våre tiders farts- og spenningsidretter, kunstneriske opplevelser, rocke-konserter osv. Felles for disse kjemiske og ikke-kjemiske rusmidlene er at de på forskjellig vis utvider eller endrer virkelighetsoppfatningen, sprenger rammene for det dagligdagse og velkjente.
Enkelte bruker også betegnelsen "rus" om en tilstand hvor en person ligger døddrukken, eller viser tegn på aggresjon, sinne, melankoli, eller depresjon som følge av sin rusgiftpåvirkning. Dette er imidlertid ikke rus i den betydning av ordet jeg ønsker å bruke det her, men heller en kjemisk forgiftningstilstand eller "nedtur". Det er neppe for dristig å hevde at det store flertallet av f.eks. alkoholbrukere ikke drikker alkohol for å oppleve slike "nedturer" (selv om motivene kan veksle), men at siktemålet er å oppleve en eufori eller i et fåtall tilfeller en mer ekstaseliknende tilstand.
Lyster er redd for at f.eks. slagordet "Sex er rus nok" skal føre til et press i retning av tidligere seksualdebut. Hvis vi godtar at f.eks. seksuell rus og kjemisk rus prinsipielt er uttrykk for det samme, nemlig et behov for og et ønske om å oppnå nytelse og overstige sine egne grenser, vil det likevel være riktig å skille mellom dem. Vi kan skille mellom naturlige og kjemiske rusmidler, mellom opplevelser som skriver seg fra sansestimuli og de som framkalles av kjemikalier, rusgifter.
Det som har vært et poeng for tidsskriftet "Mot Rusgift" og for en del andre deltakere i debatten er å understreke at behovet for rus - i den betydningen jeg her har beskrevet - er et nedlagt behov hos oss mennesker. En påpekning av at det finnes mer og mindre positive måter å ruse seg på er derfor ikke en oppfordring om å hengi seg til "the ultimate challenge" , men et forsøk på å reversere den kulturelle ensretting vi ser i vårt samfunn, hvor begrepet rus utelukkende blir knyttet til "kjemisk rus". Gledesrus, kjærlighetsrus, seiersrus, frihetsrus, osv. er former for rus som til stadighet går igjen i avisoverskriftene, men assosiasjonene går oftest i retning kjemisk rus. Når det i statsbudsjettet blir bevilget penger til "rusfrie miljøtiltak" kan det nok synes positivt i en politikers eller byråkrats ører, men ønsket om "rusfrie" tiltak har ikke fått gjenklang i det norske samfunnet i de mange år begrepet har vært i bruk. Heller ikke "rock mot rus" og "idrett ute rus". Årsaken er enkel nok: Et rusfritt samfunn ville bli fattig på følelser og opplevelser. Et rusgiftfritt samfunn kan det kanskje være større mulighet for å rekruttere tilhengere til.
Sensation seeking og the ultimate challenge
Nyere rusforskning viser også at en del mennesker har en større trang til rus, "sensation" enn andre. Slik sanseimpuls-søking - er det vist kan føre til både fjellklatring, skateboard-aktivitet og alkohol-/narkotikabruk. Sosial klassebakgrunn er ofte avgjørende for hvilket middel som brukes. Dersom fjellklatring velges, blir dette et ikke-kjemisk rusmiddel. Men mange velger det kjemiske rusmiddelet alkohol. Det vanlige er også at farefylte og risikopregede aktiviteter ofte blir tatt initiativ til eller oppmuntret under påvirkning av f.eks. alkohol. Sannsynligheten for at en skal leke Nigel Mansell og kjøre i 150 km/t på Mosseveien er større under alkoholpåvirkning enn uten. Den første som beskrev okseløping i Spania, var som kjent Hemingway i boka "Og solen går sin gang". Hele boka er en eneste stor hyllest til Kong Alkohol, og forfatteren var, som det senere er blitt slått fast, på langt nær noen avholdsmann. Tvert imot, for ham var kombinasjonen risikoaktivitet og alkohol en naturlig og i egne øyne uproblematisk kombinasjon.
Tidsskriftet Mot Rusgifts intensjon har aldri vært å oppfordre noen til å søke risikopregede aktiviteter, men simpelthen å peke på det faktum at mange deltar i slike aktiviteter, og hvorfor de gjør det. Hensikten har også vært å understreke at dersom en søker slike former for rus, bør det skje som et alternativ til den kjemiske rusen, og ikke i kombinasjon med eller som et tillegg til denne.
Hva er hensikten med en perspektivforskyvning?
Menge mener at diskusjonen om rusbegrepet er en diskusjon om pavens skjegg. Men 150 års kamp for et "rusfritt" samfunn har ikke ført fram. Avholdsbevegelsens og myndighetenes alkoholpolitikk er blitt oppfattet som livsfiendtlig, formyndersk og gledesdrepende. Den har skapt en polarisering i samfunnet hvor dialog med det store flertallet av alkoholbrukere (og dermed "rus-brukere") er vanskelig, og i mange tilfeller umulig. Det trenges en ny plattform for alkohol- og narkotikapolitikken hvor det naturgitte behovet for rus er akseptert, men hvor en diskuterer rusformene. Det sier seg selv at en slik dialog hverken vil føre til et rusfritt eller et rusgiftfritt samfunn. Men anerkjennelsen av det behovet for glede og bevissthetsendring som rusen er et uttrykk for, vil skape større bevissthet om hvilken negativ rolle rusgiftene spiller i samfunnet, også i forhold til de naturlige rusopplevelsene, og hvilke alternativer de stenger utsikten til.