Trond Nergaard Bjerke, er Phd, Forskningsleder for rusfeltet ved Psykisk helse- og rusklinikken, Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Som 13-åring drakk han seg full fra farens vinballong. I tidens løp har han vært innlagt for rusavhengighet et tjuetalls ganger, gjennomgått elektrosjokk over 30 ganger, og prøvd alt som finnes av medisiner og behandling.

I utgangspunktet ligner Tronds opplevelser på veien til og under alkoholismeperiodene mange andre beskrivelser hos andre alkoholikere. Hans følelse av at rusen ga ham en tilfredsstillelse, som han ikke syntes han så hos andre, at han likte å drikke alene, og at han etter en stund ikke oppnådde de positive rusvirkningene han hadde fått i starten. 

Han skildrer også sine mange møter med hjelpeapparatet, fra kommunepsykolog til sosialmedisinsk poliklinikk, fastlege og etter hvert utallige iinnleggelser. Han beskriver også sine opplevelser med Anonyme Alkoholi- kere, som ikke bare er til hjelp og støtte, men som også kan bli en gjensidig dyrking av fortvilelse og elendighet.

SKAL ELLER SKAL IKKE

Ved utgivelsen av boka har han vært rusfri i fire år, men som han skriver: «Jeg har et valg hele tiden, og jeg har fremdeles et start- stopp-problem. Når jeg starter, klarer jeg ikke å stoppe, og når jeg har stoppet, er det vanskelig å ikke starte igjen.»

Et begrep som går igjen som en slags forklaring er «skam». Skam i familien, skam i poliklinikken, skam hos psykologen, og også skam i AA-gruppa, som han etter hvert ble med i. Her ble han be- trodd klubbkassa, hvor han selv- følgelig tok pengene og drakk opp alt.

Men AA-gruppetilknytningen hjalp ham i mange perioder likevel med å holde seg edru. Etter skolen, hvor han bl.a. kom inn i lære i et elektronikkfirma, flyttet han til Tromsø hvor han begynte å studere.

På sommerjobb på en tråler, mens han var student, forteller han om en episode hvor mannskapet var blitt invitert om bord i en russisk tråler, og hvor gjengen ble tatt godt imot, selvfølgelig også med vodka. Hva skulle AA-mannen finne på da? Han hadde lært seg et standardsvar: «No, thank you. I don’t drink alcohol. I’ve had my share.»

Men én av mannskapet var ikke fornøyd med oppførselen: «Drekk ikkje alkohol», sa han. «Ikkje bare e han student, men en helsikes avholdsmann også.» Stort lavere var det nesten ikke mulig å komme hverken i egne eller mannskapets øyne. Selvfølgelig ble det sprekk igjen samme sommeren, etter hvert varig skjenkenekt ved de fleste restaurantene i Tromsø, og til slutt tilbake i AA igjen.

Etter noen rusfrie år hadde livet gått framover, han hadde giftet seg, fått barn, og fått jobb ved en miljøinstitusjon.

Han gikk i gang med en ho- vedfagsavhandling i pedagogikk, hvor metoden var å intervjue seg selv, for på den måten å utforske rusavhengighet på som fenomen. 
Det var kanskje en kontroversi- ell metode, men han fikk topp- karakter med sin hovedfagsav- handling. Etter det begynte han ved en ny arbeidsplass, hvor han ble oppfordret til å søke om et doktorgradsstipend. 
Men i etterkant av det ble det flere innleggelser på grunn av depresjon, aggressiv drikking, og til slutt et opphold på Tras- oppklinikken i Oslo, som jobber etter tolvtrinnsmodellen (altså AA-ideologien).

Han skildrer både tilværelsen som langt- kommen alkoholav- hengig og rusavhengig, men også sin situasjon som en framstående akademiker.

SOSIAL ANGST

Tilbake i Tromsø gikk det fint en tid, og han jobbet aktivt med avslutningen på doktorgradsprosjektet. Tre måneder før avslutning, ble han oppringt og tilbudt en nyopprettet stilling som forskningsleder for rusfeltet ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, UNN. I denne stillingen skulle han initiere nye forskningsprosjektet og veilede nye forskere.

Som nyansatt og usikker på hva jobben skulle innebære, var det kanskje ikke så rart at hans soiale angst blomstret opp i stor skala. Det ble en stor utfordring, da stilingen innebar mange mø- ter og presentasjoner. Han skriver: «Den grusomme ironien med sosial angst er at de som lider av den frykter at den skal bli oppdaget av andre, og det er nettopp det symptomene på den- ne angsten fører til. Det verste som kan skje, er å bli avslørt som svak eller inkompetent, når jeg stammer, svetter og rødmer».

FORSKNINGSLEDER OG ALKOHOLAVHENGIG

I boka skildrer han både tilværelsen som langtkommen alkoholavhengig og rusavhengig, men også sin situasjon som en framstående akademiker med kjennskap til tankegang, kunn- skap og metoder fra det medisinske og psykologfaglige feltet når det gjelder behandling og hjelpetiltak. Som han sier, er han blitt mer og mer i tvil om pre- missene og det vitenskapelige fundamentet som fagfeltet hviler på. Han etterlyser også mer oppmerksomhet om «grunnleggende elementer som vårt liv og vår verdighet synes å komme an på». Han mener at det handler om noe mer enn bare sykdom og epikrise, men også om skam, verdighet, stolthet, tilhørighet, identitet, mål og mening.

Bjerke har i løpet av sin aktivitet både i sin stilling innen rusfeltet, men også som alkoholavhengig med «sprekker, avløst av lange perioder med rusfrihet, fulgt alkoholforskningen når det gjelder genenes betydning. Han skriver: «Det jeg tviler på, er de reson- nementene som ligger til grunn for konklusjonen om at det er en hjernesykdom. De hviler på en premiss som sier at mentale fenomener eller bevissthet om man vil, er en ordinær, biologisk egenskap ved hjernen. Dermed blir menneskelige evner som det å føle, tenke, planlegge, huske, ville, mene og tro oppfattet som hjernefenomener og ikke noe annet enn det».

Ved skanning av hjernen, kan vi nok få kunnskap om hvor i hjernen de forskjellige rusmidlene virker, og hvilke prosesser som er involvert, - men den kjemiske virkningen er ikke det samme som fortolkning av virkningen.

UPERSONLIG FAGFELT

Bjerke føler at fagfeltet han er en del av er «delvis avpersonifisert, og at det har noe fremmed og uvirkelig over seg. Til og med i de tilfeller dere hevder å ta i bruk brukermedvirkning og brukerinvolvering. Det er som om det personlige fordufter i det faglige. Det er ingen hjemme der».

Boka har mange interessante betraktninger om retninger og metoder innen feltet, men har vel ennå ikke funnet ut hvordan man skal hanskes med mange menneskers alkoholproblemer. Han antar at hverken ulike ideologier innen rusbehandlingsfeltet eller AA har funnet den evige sannheten om hva alkoholisme er. Bjerke skriver: «Selv om nev- rovitenskapen og AA står langt fra hverandre på mange områ- der, deler de likevel den samme grunnleggende forståelsen av at rusavhengighet er en sykdom, og at det er individet som er sykt.»

Men ingen av dem kan svare på hva som hender med de tusenvis av alkoholavhengige som slutter på egen hånd, og aldri drikker en dråpe mer, uten noen behandling i det hele tatt.

Plassen tillater ikke at vi går inn på alle de spennende aspektene som Bjerke berører i boka si. Men jeg vil for min del håpe at dette blir et bidrag som kan inspirere både fagfolk og alkoholavhengige, pårørende og myndigheter, til å undre seg og lete etter svar, på grunn av alle de spørsmålene han stiller. De fleste av dem mangler fortsatt svar.

Anmeldt av Knut T. Reinås

 

Rus – avhengighetens paradokser Forfatter: Trond Nergaard Bjerke 
Utgiver: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning v/Hertervig Forlag 
Utgitt: 2023 / Sider: 279 
Språk: Bokmål / Pocket: kr 199,- ISBN: 978 82 821620 50