Felles er det likevel at begrunnelsen for arbeidet er de negative virkningene som rusgiftene skaper for samfunnet, for familien og den enkelte. En har derfor samlet seg om begreper som "rusfrie miljøtiltak", "rusfritt miljø", "rusmisbruk", og impliserer med dette at rus er noe negativt. Eventuelle positive rusalternativer finnes ikke i dette tankesettet. Og dette til tross for at mange av bærerne av disse ideologiene selv har et aktivt brukerforhold f.eks. til alkohol, et forhold som vi også må anta i en del tilfeller fører til en eller annen form for rus.

Til tross for det negative budskapet om rus som ligger i begrepsbruken, og den tilsvarende positive holdningen til det "rusfrie", er det likevel spørsmål om ikke mye av informasjonsvirksomheten og propagandaen går hus forbi hos det store flertallet av befolkningen. Hvilken opplevelsessulten, og spenningssøkende ungdom ønsker seg et "rusfritt" miljø? Dersom det er naturgitt å søke etter gode opplevelser, forhøyede sinnstilstander, ekstatiske nytelser og spenning, hvilke muligheter har man da for kommunikasjon med et "rusfritt" budskap?

Folk flest ønsker seg rusopplevelser. Det er derfor mange drikker alkohol, og noen bruker narkotika. Når mange av dem som agiterer mot rus, bruker alkohol til rusformål selv, blir troverdigheten deretter. Dersom en ønsker å gå i dialog med folk flest om rusens funksjoner og hva som er fornuftige forholdsregler til dette fenomenet, burde en kanskje anstrenge seg mer for å få til en felles plattform, et felles utgangspunkt for diskusjonen. En mulighet er å snu på våre forestillinger og begreper knyttet til rus.

Dikteren Vilhelm Ekelund skrev i 1922: 

"Rus, sÀger man. Ja, det nyktra
Àr just det sanna ruset;
det starkaste, finaste" (1).

Han skriver også i en bok med tidligere ukjent materiale som kom i 1984: 

"Alla mÀnniskor behöfva narkotisera sig
- ty livet Àr sådant. 
Det er hvad man narkotiserar sig med,
som gör skillnaden" (2).

For Ekelund, som levde og skrev like etter århundreskiftet, var ikke den sanne rusen noe fremmed.

Rus kan, slik jeg ser det, være både positiv og negativ. Det avhenger av hva man beruser seg på, og hvilke utslag rusen gir. Og den diskusjonen er på ingen måte ny. Johan Scharffenberg var f.eks. levende opptatt av problemstillingen. Han nevner alkoholens assosiative virkninger som en viktig forutsetning for dens virkning som nytelsesmiddel, m.a.o. den alkoholkultur som eksisterer, hvilke virkninger og stemninger som alkoholen vanemessig framkaller. Men han nevner også den assosiative virkning av andre nytelsesmidler, og han skiller klart mellom nytelsesmidler som bare virker assosiativt, og nytelsesmidler som virker kjemisk på sentralnervesystemet. Scharffenberg spør:

"Er en lystfølelse, fremkalt ved sentralt virkende kjemiske forbindelser som alkohol, eter eller lystgass, i seg selv verdifull eller like verdifull som lystfølelser framkalt ved assosiativt virkende nytelsesmidler (åndfull og munter samtale, skjønnhetsinntrykk av mennesker, lys, blomster, musikk osv.)? Er det likegyldig ved hvilke midler lystfølelser vekkes, eller er visse midler forkastelige?"(3)

Forsvarlige nytelsesmidler, som han kaller dem, er bare de som virker assosiativt, dvs. ikke-kjemisk virkende rusmidler.

Hans Olav Fekjær har også vært inne på alkoholens assosiative virkning, når han skriver at alkoholrusen er en tolkning (4).

Om alkoholens kjemiske virkning nok vil gi en slags rus for de fleste mennesker, i alle fall inntatt i større doser, er det ingen tvil om at forventninger, tolkninger og lærte effekter er en svært viktig del av alkoholrusen for de fleste.

Hva er det da som skiller alkoholen fra andre, ikke-kjemiske rusmidler? Det er vel kanskje først og fremst dens kjemiske giftvirkning i forhold til sanseapparat og motorikk, og den letthet som rus kan framkalles ved, noe som også er med på å skape et større avhengighetspotensiale. Den ansvarsfraskrivende tradisjon som er knyttet til alkohol, skiller den også fra andre, naturlige rusmidler.

Biskop Karl Marthinussen skriver om alkoholen at den

"..synes å imøtekomme en allmenmenneskelig trang: behovet for feststemning, for å komme bort fra det trivielle, "den grå virkelighet", glemme det "skakke og vrange", løftes opp i en høgre sfære. Vi kan samle alt dette i uttrykket: trangen til ekstase (egentlig det å gå ut over seg sjøl), til å kjenne seg løst fra livets hverdagsvirkelighet" (5).

Psykiateren Helge Waal definerer i 1981 ordet "rus" som

"..en tilstand hvor vi tenker, føler og ofte handler på en annen måte enn den vanlige. De fleste forbinder både positive og negative ting med dette. På den ene siden forbinder vi det med å ha det moro, være avslappet, oppleve nye følelser. Kanskje tenker vi på mer intense, oppløftede følelser. På den andre siden forbinder vi rusen også med å ha dårlig kontroll over bevegelser og tale, og med handlinger vi normalt ikke foretar oss. Ofte kan dette skade eller plage andre. Iblant forbinder vi det med menneskelig og sosialt forfall. Rustilstander kan oppstå på forskjellige måter.

Vi snakker om å være beruset av lykke, av kjærlighet, av medgang. Vi kan snakke om religiøs ekstase, om berusende sanselige reaksjoner, eller om intense naturopplevelser. Forskjellige hendelser og handlinger kan altså føre til forskjellige opplevelser og reaksjoner. Mange kan gi rusliknende tilstander. Slike opplevelser er en del av oss alle, av ditt og mitt liv" (6).

I Sverige har en opplysningskampanje, kalt "Soldater mot droger" gått ut med informasjon om alkohol og narkotika i forsvaret med slagordet "Den Àkta berusningen finns inom dig", hvor en ønsker å distansere seg fra påstander om livsfiendtlighet og gledesdreping, ved å peke på positive rusalternativer. Denne kampanjen er også kjørt i det norske forsvaret hvor en påpeker forskjellen mellom et liv i rus og et liv i bakrus.

Direktøren i Rusmiddeldirektoratet, Stein Berg, gikk også på en konferanse om HIV-AIDS ut og foreslo, som en kommentar til sammenhengen mellom alkoholbruk, sex og smitterisiko, at 90-årenes forebyggende parole burde være : "Sex er rus nok".

En kan sikkert fortsatt diskutere hensiktsmessigheten av å benevne oppløftede sinnstilstander, som ikke er framkalt av tilførte kjemikalier, som rus. Personlig tror jeg en erkjennelse av det allmenmenneskelige rusbehovet også fra de rusgiftpolitiske organisasjonenes side og fra oss som arbeider innen "feltet", vil oppleves som en utstrakt hånd og som et skritt i retning av en felles forståelsesplattform for brukere og ikke-brukere av alkohol og narkotika, og dermed bidra til bedrede kommunikasjons- og påvirkningsmuligheter, mellom forebyggingsfeltet, behandlerfeltet og publikum.

Ikke dermed sagt at all ikke-kjemisk rus er positiv. Alkoholbrukere vil sikkert heller ikke påstå at all alkoholrus er positiv. På samme måte som rus kan være - eller ikke være - positiv for individet og samfunnet, slik kan også rusmidlene (i begrepets utvidete betydning) være det. Fart og spenning i hoppbakken, i utforløypa, på vannski eller med rallycross-bil kan tilfredsstille naturlige rusbehov, og vil kunne være farlig, men vil i kontrollerte former være akseptabelt. Fart og spenning på landeveien med bilen eller motorsykkelen som rusmiddel, er farlig uansett, og andre trafikanters liv og lemmer kan komme i fare. Kommer alkohol i tillegg, blir det dobbelt farlig.

Når en skal bedømme et rusmiddels hensiktsmessighet, må en ta i betraktning de risikoer bruken av det skaper. Etter å ha vurdert risiko og skadevirkninger introduserer samfunnets organer enten et forbud, eller omgir rusmiddelet med restriksjoner som kan begrense skadevirkningene ved bruken. På dette grunnlaget er det forbud mot å kjøre fortere enn 90 kilometer i timen på norske veier, mens rally-cross og speedway på bane er tillatt. Narkotikabruk er forbudt, mens alkoholbruk er tillatt i kontrollerte former.

Den stadig tilbakevendende diskusjonen om alkohol forårsakes bl.a. av at folk på den ene siden vurderer alkohol som rusmiddel høyt, samtidig som alkohol skaper større problemer enn dens reguleringsnivå skulle tilsi. Trafikken dreper vel 400 i året. Alkohol dreper over tre ganger så mange. Likevel kan det synes som om biltrafikken er mer regulert enn alkoholtrafikken.

Dersom begrepet "rusmidler" må forståes i betydningen "ethvert middel som er i stand til å framkalle rus", sier det seg selv at det blir mindre egnet som fellesbegrep for den snevrere kretsen av kjemikalier som brukes for å framkalle kjemisk rus. Det gjenstår da som mulighet å skille disse ut ved å kalle dem "kjemiske rusmidler" eller "rusgifter". Å kalle dem "kjemiske rusmidler" er tungvint. "Rusgift" kan brukes dersom det kanpåvises at de stoffene vi snakker om er giftige.

Hva er en gift? Arbeidernes leksikon fra 1933 definerer det slik:

"Stoffer som i forholdsvis liten mengde virker skadelig på den levende organisme." (7)

Dette leksikonet deler også giftene inn i følgende undergrupper:

  1. Etsende gifter.
  2. Blodgifter.
  3. Vevsgifter.
  4. Nervegifter. (Herunder alkohol, kloroform, nafta).

"Giftvirkningen i hvert enkelt tilfelle er avhengig av giftens mengde, styrkegrad, den måte den opptas i legemet på, og den individuelle motstandskraft. Overfor enkelte gifter har legemet evne til gradvis å oppnå stor motstandsevne, slik at mengder som til å begynne med vilde virke dødelig, kan tåles" (7).

Ordet "gifter" er ifølge Aschehougs konversasjonsleksikon av tysk opprinnelse og

"er etter allminnelig språkbruk stoffer som i små mengder, (fra brøkdeler av mg. til noen g.) virker skadelig eller drepende på den levende organisme. Det finnes imidlertid ingen klar definisjon av begrepet gift. Heller ikke kjennes noen absolutt gift, dvs. slike som er giftige uansett hvor liten dosen er" (8).

Også dette leksikonet regner alkohol, nikotin, opium, morfin, og hasj som gifter. Leksikonet har dessuten som eget oppslagsord:

"Rusgifter - er stoffer som gjennom en virkning på storhjernen fremkaller en følelse av velvære, overfladisk lykke og trygghet, forglemmelse av sorger og bekymringer med forskjønnelse av hverdagen. De fleste rusgifter virker ved å oppheve selvkritikken og fjerne hemninger, delvis også ved å motarbeide plagsom tretthetsfølelse...."

Det framgår at leksikonet bruker begrepet som et fellesnavn for alkohol og narkotika, ved å skille mellom "klassiske rusgifter" som alkohol og morfin, og nyere, halvsyntetiske og syntetiske stoffer som LSD.

At det ikke eksisterer noen objektiv definisjon av begrepet gift, burde tilsi at innvendinger mot begrepet "rusgift" av typen "også koksalt er giftig" er irrelevante i denne sammenhengen. Det er ut fra allminnelig språkbruk klart at alkohol tilhører giftene. Gift er et negativt ladet ord. "Gift" er et adekvat begrep for stoffer som ikke bare er giftige i forhold til menneskeorganismen, men i høy grad også for samfunnsorganismen.

Scharffenberg var relativt klar på at alkohol var en gift når han i artikkelen "Skal alkoholen godtas som nytelsesmiddel?" skrev:

"I hvert fall viser allerede tallene for den offentlige drukkenskap at alkoholnytelsen meget ofte fører til akutt forgiftning, som forstyrrer samfunnets ro og orden. Alkoholens hedonistiske virkningsbredde kan altså ikke være så rommelig som påkrevd når en nervegift skal kunne tolereres som allminnelig nytelsesmiddel. Derimot er det vel helt ukjent at politiet må arrestere noe menneske på grunn av akutt koffein- eller nikotinforgiftning".

Her skiller han altså mellom på den ene siden nervegifter som kaffe og tobakk, og på den andre siden alkohol, hvor alkoholen har forgiftningseffekter ikke bare for den enkelte, men også for samfunnet. En må gå ut fra at han her vurderer de samlede konsekvensene for samfunnet.

Når det gjelder tobakk, har jo erkjennelsen av de totale skadevirkningene gått noe framover siden Scharffenbergs tid, og enkelte samfunnsmessige restriksjoner er kommet. At nikotin er en gift, bestrides vel ikke lenger av noen. Men Scharffenberg hadde nok rett i at atferdsendringene likevel rettferdiggjorde at alkohol ble satt i en annen klasse enn nikotin.

Fekjær skriver at alkohol fungerer som et unntak fra samfunnets normale reaksjoner overfor farlige stoffer. Skulle de allminnelige reglene for farlighetsvurdering av gifter i matvarer følges, ville selv lettøl ha blitt forbudt, sier han. Som eksempel nevner han fargestoffet karmin, som finnes i campari-vin, men som ut fra sin giftighet er forbudt å bruke i norske matvarer. Men sammenliknet med alkohol er karmin relativt ufarlig. En svak gift er blandet med en sterkere gift. Helsedirektoratet har løst problemet ved å gi dispensasjon: Karmin er tillatt i campari, men fortsatt forbudt i all annen mat og drikke (4).

Når et viktig fellestrekk ved en del gifter er at de framkaller rus, er det ikke så fjernt å kalle dem rusgifter. Samfunnet burde markere sin oppfatning av deres skadepotensiale ved å bruke dette begrepet. Å kalle dem "rusmidler" er i denne sammenheng en tilslørende terminologi, som ikke etterlater plass for de positive rusopplevelser og menneskenes allmenne behov for slike opplevelser, og som ikke tar stilling til de organ- og samfunnsskadelige virkninger rusgiftene har.

Det er ikke bare i Norge vi har språkforvirring på området. I engelsk-språklige land strides det om "Drugs" skal bety alkohol og narkotika eller bare narkotika. Enkelte steder har de løst problemet ved å kalle fellesbegrepet "Intoxicants" - hvilket vel best kan oversettes med - rusgifter. I Tyskland brukes begrepet "Rauschgifte".