Rusgiftpolitisk ordbruk for neste århundre?

Det er i høy grad tilfelle på dette feltet. Språk er makt, vet vi. Vi bør stille oss spørsmålet hvem det er som definerer språkbruken på rusgiftfeltet, og hvems interesser det tjener å ha en bestemt type språkbruk.

La oss ta begrepet "rusmiddel" som i løpet av de seneste 10-15 år er blitt den dominerende fellesbetegnelsen for alkohol og narkotika i fagmiljøene. Begrunnelsen for å innføre det blir oppgitt å være at begrepet er mer "nøytralt" enn begrepet "rusgift" som en hadde fra før. Det siste blir oppfattet som for negativt ladet. Det en kan spørre om, er om det er nøytralt å underslå de negative virkningene av stoffene i begrepsbruken, særlig når de samme virkningene er den egentlige begrunnelsen for å ha en egen "rusmiddelsektor". George Orwell kalte i boka "1984" slike omskrivninger av virkeligheten for "nytale" (1). Hvem er det som føler seg ubekvemme ved å bruke begrepet rusgift? Det er helt sikkert alkoholindustrien, som ikke ønsker å få giftstemplet på sine produkter. Men kanskje det også føles belastende for en rekke alkoholbrukere at det foretrukne nytelsesmiddel skal stemples som "rusgift"?

Den begrepsmessige endringen som har skjedd kan sees som et uttrykk for at det ikke lenger er de kreftene som er kritiske til bruk og spredning av alkohol og narkotika som har hegemoniet i terminologiutviklinga. Innenfor offentlig byråkrati og i forskningsmiljøene brukes rusmiddelbegrepet idag med den største selvfølgelighet. Bruken av det markerer tilhørighet til miljøer som kan uttrykke seg med faglig tyngde på dette feltet. Bruker en ikke begrepet, men istedet velger å holde fast ved rusgift-begrepet, har en samtidig signalisert en outsider-posisjon.

Avholdsbevegelsen befinner seg i en slik outsiderposisjon av andre grunner . Sentralt plasserte folk i f.eks. avholdsorganisasjonene, som ikke har fagfeltets autoritet, føler seg presset til å bruke rusmiddelbegrepet for å kunne være på likeverdig talefot med de dominerende fagmiljøene. Avholdsfolkets Landsnemnd har f.eks. utgitt en "Håndbok for rusmiddelfeltet".

Innenfor de rusgiftpolitiske organisasjonene har imidlertid overgangen til ny språkbruk foregått nølende. Og etterhvert som en er blitt seg bevisst at språkendringen ikke bare er en smakssak, men faktisk har politiske implikasjoner, har også motstanden mot det nye begrepet begynt å komme, spesielt i ungdomsorganisasjonene.

Seks rusgiftpolitiske ungdomsorganisasjoner henvendte seg høsten 1991 til Sosialdepartementet med forslag om at det offentlige skulle gå over til å bruke betegnelsen rusgift.

De begrunnet det på følgende måte:

" Utgangspunktet er at behovet for rus, eufori og gode opplevelser er allmenmenneskelig. En snakker om frihetsrus, gledesrus, forelskelsesrus osv. En rekke midler kan tas i bruk for å oppnå slik rus, enten det nå er fallskjermhopping, rockekonserter eller menneskelig nærhet. Disse rusmidlene utløser positive former for rus.

Det er viktig å sette et skille mellom slike positive former for rus og de rustilstandene som blir framkalt på kunstig måte, ved kjemiske gifter som alkohol og narkotika (rusgifter).

Vi mener at bruk av et positivt rusbegrep kan bidra til å skape en felles plattform mellom brukere og ikke-brukere av alkohol og narkotika, mellom offentlige instanser på området og frivillige organisasjoners innsats. Begrepet "positiv og ekte rus" kan skape legitimitet for at det er naturlig å søke etter rus (gode opplevelser). Det kan og skape grobunn for en diskusjon om positive og negative måter å oppnå dette på. Rusgiftpolitiske organisasjoner har høstet positive erfaringer med en slik begrepsbruk.Dette gjelder spesielt blant ungdom.

De rusgiftpolitiske ungdomsorganisasjonene har lenge erfart at den språkbruk som staten bruker i sitt rusgiftarbeid gjør det vanskelig for oss å vinne fram med vårt utvidete rusbegrep.

Rusmiddeldirektoratet står helt sentralt her. Det utgjør med sitt navn og sin gjennomførte bruk av begrepet "rusmidler" når de snakker om alkohol og narkotika, et hinder for det nye rusbegrepet, slik mange organisasjoner ønsker å legge det til grunn isin informasjonsvirksomhet"(2).

Det er interessant at de frivillige organisasjonene faktisk opplever den offentlige språkbruken som et hinder for sitt arbeid. Det er også interessant at Sosialdepartementet i sitt svarbrev avviser enhver tanke om en annen terminologi. I festtalene blir de frivillige organisasjonenes innsats og synspunkter tillagt betydelig vekt. Men i virkeligheten.......

Rusmiddelbegrepet, slik det blir brukt i fagmiljøene i Norge, utgjør i dag en konkret undertrykking av det positive rus-perspektivet, og innebærer i tillegg en ufarliggjøring av rusgiftenes negative virkninger. Sett i et forebyggende perspektiv har dette som effekt at det vanskeliggjør etablering av en felles plattform og dialog mellom brukere av rusgifter og forebyggende krefter. I tillegg kan det virke som en sovepute for brukere av disse stoffene.

Blant folk flest har ikke begrepet "rusmiddel" hatt like lett for å slå igjennom. I forlengelsen av "Aksjon russkader" som pågikk i årene 1982-1986, hvor rusmiddelbegrepet ble propagandert aktivt overfor det norske folk i fire år, svarte 21 prosent av et representativt utvalg av den norske befolkning at de oppfattet "rusmiddel" som et fellesbegrep for alkohol og narkotika(3). I en tilsvarende undersøkelse foretatt av NOrsk Gallupp i juni 1991 svarte hele 34 prosent at de oppfattet "rusgift" som et tilsvarende fellesbegrep (4). Det ser altså ut til at introduksjonen av begrepet "rusmiddel" i alle fall ikke kan hevdes å ha bakgrunn i allminnelig akseptert språkbruk.

Andre begreper som misbrukes i rusgiftsammenheng er begrepene "misbruk" og "misbruker". Dersom en anvender ordet "misbruk", indikerer en samtidig at det finnes en bruk som ikke er misbruk. For de fleste rusgifter er dette mer enn tvilsomt. Det vil kanskje være delte meninger om dette i Norge når det gjelder alkohol. Men når en tenker på alkoholens toksiske egenskaper, og dens samfunnsskadelige effekter, er en fristet til å trekke fram den gamle tesen: "All bruk er misbruk".

La oss imidlertid snu på det. Det kan ikke herske tvil om at "alkoholmisbruk" er et svært subjektivt begrep, og som regel blir oppfattet som et forbruk høyere enn det en har selv. En undersøkelse som Statens Institutt for Alkohol- og Narkotikaforskning relativt nylig har gjennomført, bekreftet dette. Nesten ingen av de spurte i et stort utvalg oppfattet seg selv som misbrukere (5).

Ordet "misbruk" og "misbruker" bidrar også til å sette et begrepsmessig kvalitativt skille mellom "misbrukeren" og "brukeren", et skille som det er vanskelig å dra i virkeligheten. Her er det snakk om gradsforskjeller og variasjoner både over tid og fra situasjon til situasjon. Folk som i perioder kan ha et høyt og tilsynelatende ukontrollert alkoholforbruk, kan senere bli svært så måteholdne. Andre, som absolutt ikke blir oppfattet som "alkoholmisbrukere", kan i enkelte situasjoner på grunn av sin alkoholbruk havne i problemer, pådra seg skader eller begå handlinger som ville vært utenkelige for dem uten alkohol.

Det mest korrekte vil derfor være å snakke om alkoholbruk, medikamentbruk, narkotikabruk, og som, en fellesbetegnelse: rusgiftbruk. Betegnelsen beskriver et inntak av rusgift i en eller annen form i kroppen, men sier ikke noe om mengden, måten eller konsekvensene.

Det er imidlertid kjent at noen har større problemer med f.eks. sin alkoholbruk enn andre. Disse problemene kan arte seg som avhengighetsproblemer, problemdrikking, alkoholproblematikk o.l. I gamle dager ble disse problemene omtalt som "alkoholisme" og "narkomani". Begge begrepene står sterkt ennå, men bør p.g.a. sin assosiative tilknytning til sykdomsmodelltenkning utgå fra vokabularet. Man kan bli syk av å drikke alkohol, men alkoholavhengighet er ingen sykdom. (Det siste skal vi komme tilbake til i kapittel 5).

Det kan også være problemer knyttet først og fremst til den enkelte alkoholpåvirkning. Her kan en snakke om akutte rusgiftproblemer, fyll, alkoholforgiftning osv.

Vi har kanskje behov for en planmessig opprydding i vår rusgiftterminologi. Nedenfor følger noen forslag til begrepsbruk.

En rekke av betegnelsene til venstre er naturligvis fullt gangbare også i framtida. Kollonnen til høyre viser likevel hvordan vi med noe omtanke kan skape en mer gjennomført og bevisst språkbruk.