Debatten om regjeringens forslag til forenklet forelegg for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika har i stor grad handlet om bøtesatser, mengdegrenser og politiets arbeidsmetoder. Det er viktige spørsmål. Men de kan samtidig skygge for det som kan vise seg å bli den viktigste delen av reformen: rådgivende enheter for russaker.
Kan de gjøre denne jobben?
For voksne skal mindre narkotikalovbrudd i større grad kunne avgjøres med forenklet forelegg eller bøter. For ungdom under 18 år er tanken en annen. De skal som hovedregel ikke møtes med forenklet forelegg, men med oppfølging gjennom rådgivende enheter og andre forebyggende tiltak.
Dermed oppstår et avgjørende spørsmål: Har vi bygget opp et system som faktisk er i stand til å gjøre denne jobben?
Stortinget vedtok allerede i 2022 at alle kommuner skulle ha rådgivende enheter for russaker. Samtidig ble det forutsatt at disse enhetene skulle bidra med råd, veiledning og forebygging. Men flere høringsinstanser peker nå på at tilbudene er svært ulike fra kommune til kommune, at mange enheter har få henvisninger og at innholdet fremstår uklart.
Dette er bekymringsfullt.
Forskning tyder på at oppfølging kan ha stor betydning. I en studie av 3276 norske førstegangslovbrytere i alderen 15-17 år fant forskerne Thomas Anton Sandøy, Ståle Østhus og Anne Line Bretteville-Jensen at ungdom som fikk betinget påtaleunnlatelse med oppfølging og rustesting hadde lavere tilbakefallsrisiko enn ungdom som fikk bøter. Tiden fram til et nytt registrert lovbrudd økte med om lag 36 prosent. Funnene tyder på at tett oppfølging virker bedre enn rene økonomiske reaksjoner for mange unge.
Samtidig gir forskningen grunn til ettertanke.
Sandøy fant også at ungdommene opplevde oppfølgingen som langvarig og inngripende. Kanskje er det nettopp dette som forklarer noe av effekten. Reaksjonen besto ikke bare av informasjon og gode råd. Den innebar kontroll, oppfølging, krav og involvering av foreldre og hjelpeapparat.
Dette leder til en utfordring som i liten grad diskuteres i høringen om temaet.
Rådgivende enheter var tenkt å få en stadig viktigere rolle. Samtidig beskrives oppfølgingen ofte som én, to eller kanskje tre samtaler. Deretter avsluttes saken.
Men hva skjer med ungdommer som fortsetter å bruke narkotika?
Dette er Ikke den tungt rusavhengige 25-åringen, men 16-, 17- eller 18-åringen som eksperimenterer jevnlig over flere år uten ennå å oppfylle kriteriene for alvorlig rusavhengighet.
Det er nettopp i denne perioden mange rusproblemer utvikler seg.
Utvikling av avhengighet skjer sjelden over natten. Den skjer gradvis. Fra utprøving til regelmessig bruk. Fra regelmessig bruk til avhengighet for noen. Hvis samfunnets samlede reaksjon i denne fasen begrenses til noen få samtaler uten videre oppfølging, risikerer vi å miste det tidspunktet hvor forebygging har en større mulighet for å lykkes.
Erfaringene fra Ringsaker
Erfaringene fra Ringsaker kommune er interessante i så måte. TIUR-modellen, som har vært evaluert av forskere, bygger på langt mer enn samtaler. Her inngår samarbeid mellom politi, skole, foreldre, helsevesen og kommunale tjenester. Ungdom følges opp over tid gjennom kartlegging, motivasjonssamtaler, familiearbeid og tett koordinering. Evalueringen konkluderte med at modellen i stor grad nådde målene som var satt for tiltaket.
Poenget er ikke nødvendigvis at alle kommuner skal kopiere Ringsaker.
Poenget er at forskning og erfaring peker i samme retning: Tidlig innsats virker best når den er mer enn en enkelt samtale.
Hvis rådgivende enheter skal være rusreformens viktigste forebyggende verktøy, må de få et tydelig mandat, tilstrekkelige ressurser og mulighet til å følge ungdom over tid. Ellers risikerer vi at reformens mest ambisiøse idé blir dens svakeste ledd.
