Tidsskriftet RUSFRI

Astrid Skretting, som er forsker på Statens Institutt for rusmiddelforskning, SIRUS, har skrevet en interessant artikkel om «Behov for språk- og begrepsrøkt» i en SIRUS-rapport. Særlig er hun opptatt av hvordan media, fagfolk og organisasjoner bruker begrepet «rus». Brukes begrepet bare om kjemisk beruselse? Hva med seiersrus, gledesrus, elskovsrus osv.? Når noen sier «Han bruker rus», brukes det ikke da også om alkohol og narkotika? Eller brukes det bare om narkotika? Hva med «rusmisbruker»? Er det noe annet enn en «rusbruker»? På bakgrunn av disse og andre spørsmål har hun foreslått en del bedre begreper.

Hun er også opptatt av misbruksbegrepet – spesielt av behovet for en tydeliggjøring i forhold til avhengighetsbegrepet. Synspunktet er at «misbruker» er blitt overtatt av «avhengig», og at dette har sammenheng med at tunge brukere av alkohol og narkotika nå har fått pasientrettigheter i spesialisthelsetjenesten. Avhengighet er jo gjenstand for behandling, mens misbruk er et moralsk anliggende. Denne diskusjonen er spennende, og viser at den sosiale og medisinske virkeligheten har betydning for språkbruken.

Jeg for min del ønsker meg en videreutvikling av diskusjonen, hvor også flere begreper blir satt spørsmålstegn ved. Jeg tenker da først og fremst på misbruksbegrepet, som ikke bare trenger en klargjøring i forhold til avhengighet, men også i forhold til «bruk». Finnes det objektivt sett et misbruk? Hva er skillet mellom alkoholbruk og alkoholmisbruk? Undersøkelser SIRUS har gjort, viser at begrepet endrer seg over tid, og at det som ble betegnet som «misbruk» for 50 år siden, ikke blir betraktet som det i dag. Og hva er «hasjmisbruk», er det forskjellig fra «hasjbruk»? Hvor går eventuelt grensen?

Skretting antyder at misbruksbegrepet bør reserveres for all bruk av de tunge narkotiske stoffene, mens det for alkohol og cannabis også finnes en ”bruk”, og at misbruksbegrepet her bør reserveres for mer alvorlige tilstander. Dette blir etter min mening kunstig, ettersom misbruksbegrepet egentlig innebærer at det finnes en «bruk» som ikke har negative konsekvenser, og som skiller seg fra «misbruk». Vi vet nå så mye om både alkohol og cannabis, at vi vet at dette ikke stemmer. I tillegg til eventuell negativ kroppslig og psykisk belastning ved enkeltinntak av alkohol eller cannabis (fra bakrus og fylleangst til redusert utbytte av trening og økt inntak av tomme kalorier), kommer også at enhver bruk bidrar til å befeste og styrke de respektive kulturene rundt disse to rusgiftene. Alkoholkulturen og cannabiskulturen er jo ett av hovedproblemene både når deg gjelder rekruttering (hvorfor skal ikke jeg begynne når alle andre gjør det?) og rehabilitering (jeg klarer ikke å holde meg vekk fra hasjen fordi jeg bare har hasjbrukende venner).

I WHOs internasjonale diagnosemanual, ICD-10 har man prøvd å unngå misbruksbegrepet ved å snakke om «skadelig bruk».

I FMR har vi lenge hevdet at misbruksbegrepet er subjektivistisk og moraliserende, subjektivistisk fordi enhver kan ha sin egen definisjon av misbruk, og moralistisk fordi det brukes til å sette ett skille mellom «oss som bruker alkohol med måte» og «dem som ikke kan eller vil holde måten», og som derfor må skylde seg selv for sine problemer. Vi omtaler pr. definisjon alle inntak av rusgifter som «bruk».

HVA MED RUSMIDLER?

Skretting setter heller ikke spørsmålstegn ved rusmiddelbegrepet. Skal begrepet brukes bare om alkohol og narkotika? Hva med sovepiller, sniffemidler og beroligende og angstdempende midler? Kan ikke disse også framkalle rus? Hva med ikke-kjemiske kilder til rus, som spilleautomater, fotballkamper, sex og fallskjermhopping? De framkaller alle endringer i lystsenteret i hjernen, og kan skape avhengighet. Er ikke også disse «rusmidler»? FMR har lenge hevdet at vi trenger et begrep som dekker de narkotiske stoffene, alkohol, beroligende og søvnframkallende medikamenter og sniffemider, m.a.o. de kjemikaliene som inntas i rushensikt. Vi har valgt begrepet «rusgift». Hvorfor: Giftbetegnelsen understreker disse substansenes farlighet, mens rusmiddelbetegnelsen underslår den, spesielt ettersom flertallet har en positiv holdning til rus.. For mange år siden var rusgiftbegrepet mer allminnelig, og ble også brukt i lovtekster og offentlige dokumenter. Hvorfor ble det erstattet med rusmiddelbegrepet? Var det fordi en del alkoholbrukere ikke likte å se sitt foretrukne nytelsesmiddel omtalt som gift?

MEN HVA MED RUS?

Rus er for flertallet en betegnelse på påvirkning av alkohol og narkotika, gjerne forbundet med den eufori eller lyst­følelse som disse stoffene framkaller. Samtidig er det også et begrep veldig mange har et positivt forhold til, selv om dette blir underkommunisert i avisenes vinspalter. Men rus blir også brukt om andre høystemte eller ekstatiske tilstander. Begreper som gledesrus, kjærlighetsrus, lykkerus seiersrus understreker det. Etymologisk betegner ordet en oppjaget tilstand. Vi har det samme ordet på engelsk i for eksempel «rush hour» eller svensk «rusningstid».

Vi bruker det på norsk også: «rushtid».

Men rus blir også på norsk brukt i mange andre sammenhenger, som også Skretting påpeker. Det blir brukt som betegnelse på narkotiske stoffer. Det blir brukt for å beskrive den dysfori eller nedtrykthet som mange føler når for eksempel alkoholpåvirkningen er for nedadgående, eller når den er blitt så påtagelig at en person nærmest er døddrukken, og knapt kan ha særlig mye glede av sin tilstand. Dersom vi tar utgangspunkt i ordets opprinnelige betydning, kan disse tilstandene ikke ha mye med rus å gjøre, men de kan fortsatt kalles for eksempel alkoholpåvirkning. «Ruspåvirket» ville i et slikt tilfelle være en selvmotsigelse, mens «rusgiftpåvirket» ville passe godt. I medisinsk sammenheng snakker man allerede om avgiftning, mens det tidligere og mer ukorrekte «avrusning» er gått av bruk.

Hva er årsaken til at folk har et positivt forhold til rus? Bortsett fra de egne, subjektivt positive erfaringene med så vel alkoholrus som rus av cannabis og andre stoffer, er det også slik at mennesker har behov for midlertidig hevede sinnstilstander, rus. Cullberg kaller dette behovet for «regresjon i jegets tjeneste» . Den kjemiske rusen blir ofte brukt som en slik tilstand, men prinsipielt og faktisk går mennesker også inn i slike hevede sinnstilstander på andre måter, gjennom meditasjon, gjennom fysiske anstrengelser, ved sex, ved allsang eller ved fotballkamper. Også den ikke-kjemiske rusen kan forekomme i alle grader, fra svakt hevede sinnstilstander framkalt av for eksempel en god samtale til ekstatiske følelser når hjemmelaget scorer eller klimaks nås i pinsemenigheten. I FMR har vi sett behovet for å etablere begrepet «Positiv rus», som er i samsvar med behovet for regresjon i jegets tjeneste. Men dersom vi skal ha et positivt rusbegrep, trenger vi et mer eksakt begrep som beskriver den rusfølelse som oppstår etter inntak av alkohol, narkotika og sniffemidler. Vi har valgt å kalle dette «kjemisk rus». Dette begrepet har ingen moralsk valør, men er en nøktern beskrivelse av hva det er snakk om.

Dersom vi tar utgangspunkt i at folk flest innerst inne har en positiv holdning til begrepet «rus», kan det være noe av forklaringen på at «rusfri» ikke har særlig appell. «Rock mot rus» eller «idrett mot rus» blir direkte selvmotsigende. I forebyggingsiveren har man oversett hvilken holdning ungdom har til «rus» i ordets egentlige forstand.

Med utgangspunkt i Skretting, og i den ordboken som FMR har utarbeidet (http://fmr.no/ordbok.87078.no.html) foreslår jeg følgende språkbruk:

rusmisbruk(er)