Universitas kjører en mer seriøs linje, men så kan Oslostudentene til gjengjeld kjøpe øl til 15 kroner halvliteren på semesterfestene. Ingen tvil om at alkohol i sterk grad «hører til» når studentmiljøet skal pleies. Spørsmålet er om studenter generelt drikker mer enn andre.
Fire år og Cand. mag. er oppnådd. Normert tid. Det faglige gikk greit. Enn det sosiale? Nja... tja... Lett å komme i kontakt med folk på kollokviegruppa. Seminarene var litt for folksomme, forelesningene var direkte overfylte. Det ble nok litt for mange lunsjpauser hjemme. Jeg mener, bare det å våge seg inn i kantina, med hundrerer av medstudenter som prater med medstudenter uten at du finner ett kjent fjes og uten at du kan gjøre noe, annet enn å stå midt i vrimmelen og se teit ut. Ikke at jeg synes synd på meg selv, slik er det nok for de fleste nykommere, enten de kommer ny til Oslo, Tromsø, Trondheim eller Bergen. Inntil man har tatt det første steget og våget seg på årets første semesterfest der god mat og mye drikke løser opp stemningen. Det var der jeg var litt annerledes, ja. Jeg overlevde fire års studier, så vel som russetida i forkant, uten å drikke en dråpe alkohol. Dumt og bakstreversk? Det kan så hende, men det var i så fall en indre overbevisning som var skyld i dumheten. Slike indre overbevisninger er vanskelige å gjøre noe med. Studentmiljøet var enda vanskeligere å forandre, det innså jeg allerede før jeg ante omfanget av begrepet «studentmiljø». Ikke for det, studentmiljøet inneholder mange grupper, også slike som ikke setter ruskultur i sentrum.
For eksempel studentradioen. En institusjon full av ærekjære, fremadstormende unge journalister. Der kunne jeg bruke 18 timer i uken på ubetalt, hardt arbeid. Det man fikk igjen var en gulle god yrkeserfaring, som dessverre ikke ga gjenklang i attester etterpå. Dessuten fikk man mye kjeft fra eldre, og enda mer frustrerte medarbeidere. Og så var det fjellgruppa. Der ble jeg ikke lenge, du. Grøss og gru for en opplevelse det var å traske bakerst i en rekke med helsestudiokropper utstyrt med Fjellreven, Umbro, Helly Hansen og gud vet hva de ikke hadde investert i. Jeg hadde også investert i Helly Hansen - støvler. Det ble gruppen ikke særlig imponert av. Fjellsko skulle det være. Med airputesåle og Gore Tex på vristen. Etter mange timers trasking hadde jeg støle bein og lavt selvbilde, men ingen nye venner. Hjemme sjekket jeg restene av studielånet og konkluderte med at det ikke ble noe Gore Tex på meg. Mer trim ble det heller ikke, noe som kanskje var like greit.
Etter å ha prøvd de fleste innbydende studentaktiviteter, stod det klart for meg at studentene stort sett besøkte studentgruppene for å dyrke allerede oppdyrkede studentaktiviteter. Det sosiale hentet de andre steder. Etter seminargruppa dro man til byen for å ta en øl. For så ,vidt trengte man ikke dra så langt, selv «Fredrikke» har egen pub. På grunnfagsfestene formelig vasset man i vin og øl (90-åras svar på melk og honning), og på Studentfestivalen var ølteltet på Fredrikkeplassen det sentrale midtpunkt. Ikke at det gir høy status blant studentene å drikke seg full, selv om det kan tilgis og forstås dersom det ikke gjentar seg for ofte. Ikke eksisterer det plagsomt stort drikkepress heller, presset går mer på å få deg med ut, hva du tyller i deg ute får være din sak. Studenter er i så henseende individualister som setter Kardemommeloven i høysetet. På tross av det, er det vanskeligere å la være å drikke når du bare har studentmiljøet å basere deg på. Ikke bare fordi studentene drikker mer og oftere enn andre grupper, men fordi det er en større del av studentenes identitet.
I skjæringspunktet mellom det intellektuelle, faglige og den folkelige fyllekulturen, blomstrer det ironiske. Her er det lett å henge ut Utropia, som minner mest om en krysning mellom et fagblad og en middels russeavis. (Siste nummer vier to sider til toalettet, med overskriften «Sitter her sånn litt på tvers.... og venter på en liten bæsj».) Siden jeg i eksempelets tjeneste er så godt i gang med å henge ut, kan jeg like godt fortelle en morsom historie. Filosofiseksjonen synes jeg er universitetets morsomme. Ikke bare fordi filosofi er morsomt, men mest fordi folkene som vier sitt liv til tankenes begrensninger, ofte ikke ser sine egne begrensninger. Denne historien handler ikke om en filosof, men om en jordnær student på besøk i filosofenes gemakker. Og historien er sannferdig som Juleevangeliet, så sant man kan stole på sine venner.
Fester foregår det også på hovedfagslesesalen til filosofene. Ja, særlig der. Filosofene går faktisk jevnlig til innkjøp av kasser med pils som kan disponeres av ærlige hovedfagsstudenter og deres gjester. Nå er det slik at gjester er så mangt, noen er ikke en gang høflige nok til å gjemme sin aversjon mot filosofifaget, selv ikke når gjestekassen med pils fortæres. Høfligere blir man heller ikke av å helle nedpå litervis med alkoholisert drikke. Denne gjesten hadde i månedsvis irritert seg over hovedfagsstudentenes intellektuelle snobberi, og ville gjerne poengtere dette på skjemt vis. Ikke nok med at filosofene snakket i slike uforståelige termer og stadig henviste til tusenårige mumier. Nei, det var knapt mulig å utveksle høflighetsfraser om vær og vind uten at de skulle sette spørsmålstegn ved det grunnleggende og det evige. Et evig mas, det var det det var. Stund om lenge hadde vår gjest drukket seg fra de gode argumentene, og i stedet satt i gang med frihåndstegning. For virkelig å illustrere hva han mente om saken, grep han et kritt som lå lagelig til og startet et storstilt prosjekt med å tegne små peniser over hele rommet. Riktig fine peniser dekket snart gulv og vegger, noe som var det snobbete miljøet vel forunt. Arbeidet var tidkrevende og trettende, og vår venn sovnet etter velgjort jobb.
Mandag morgen våknet den intetanende gjesten med et kritt i hånden og med en gjeng måpende hovedfagsstudenter over seg. På tross av alt for få timers søvn var det ikke vanskelig for opprøreren å våkne. På et øyeblikk var han ute av døren, for så ikke å vende tilbake til det filosofiske hjørne på en god stund. Men er han ikke dø av skam, så studerer han nok enda. For hva annet skal en stakkar som er falt for aldersgrensa til Reform 94 gjøre?
Jeg er bare en halvstudert røver og skal ikke falle for fristelsen med å ta i bruk sosiologiske eller antropologiske forklaringsmodeller for å analysere studentenes egentlige motiver for å drikke. I stedet for skal jeg komme med to sluttpoenger på helt egen regning. Den ene er at studenttiden på godt og vondt er en etterlengtet forlengelse av ungdomstiden. Den andre er at det er nervepirrende nok å kaste seg ut i en studentmasse som oser av selvtillit og faglig tyngde, om man ikke skal kaste seg ut i den edru. Livet blir rett og slett mye enklere om man tar i bruk de samme sosiale symbolene som sine sosiale medspillere. Om karakterene blir bedre, er en helt annen sak, - og for de fleste av underordnet betydning.