På begynnelsen av 70-tallet pågikk det en sterk utveksling mellom NSUA og Sveriges Studerande Ungdoms Helnykterhetsförbund, SSUH, med deltakelse på hverandres kurs og konferanser, Nordiske studiedager, og gjennom korrespondanse. Mens NSUA-arbeidet kanskje hadde vært noe tradisjonelt opp gjennom 60-tallet, hadde det i Sverige pågått en sterk radikalisering og også sterke ideologiske diskusjoner. En symptomteoretisk tendens var slått tilbake rundt 1969-70, og daværende forbundsordførande, Kenth Karlsson, var leder for et forbund med ideologisk bevisste, radikale og aktivistiske forbundsmedlemmer, med en klar avholdsforankring. Som et ledd i arbeidet med å føre ut SSUHs nye politikk hadde man bl.a. valgt å starte tidningen Drog. Her presenterte SSUH sine alkohol- og narkotikapolitiske analyser. Men viktigere var det, ble det framholdt, at tidningen ga medlemmene et redskap til å komme seg ut på gata eller på husbesøk og selge den, og dermed komme i kontakt med folk. Det ble framholdt også overfor de NSUA-ittene som hadde svenske kontakter, at vi også burde få oss et blad som vi kunne selge.
Dette ga støtet til etableringen av Mot Rusgift - rusgiftpolitisk avis, som kom med sitt første nummer i 1972, med Nils Stavenes som hovedredaktør. Bladet så dagens lys samme år som den første folkeavstemningen om norsk medlemskap i Fellesmarkedet. De første NSUA-ittene som våget seg ut for å selge bladet, som kostet 1 krone, erfarte at det var et marked for politisk lesestoff også på rusgiftområdet, og at folk var villige til både å diskutere og lese den slags. Tilfreds kunne man også konstatere at de argumentene NSUA framførte også sto seg godt i diskusjoner på gata, i studentmiljøet og ellers. Innholdet i det første nummeret var preget av at tidningen Drog hadde vært forbilde, ved at mange av temaene var tatt derfra. Dette gjaldt for eksempel artiklene: "Narkomani - symptom eller sykdom?", en artikkel av den amerikanske fagforeningslederen, Glanton Dowdell, med tittelen "Kampen mot rusgiftene - del av den politiske kampen", artikkelen "Hva betyr din egen bruk av alkohol eller andre rusgifter?", og "Hvem tjener på ølet?". Men det var også helnorske bidrag, som artikkelen "EF og edruskapen", og hovedoppslaget, "Brigg - profitt eller edruskapstiltak?", som fokuserte på bryggerienes lansering av det nye lettølet, Brigg, i stedet for det alkoholfrie ølet som mange hadde ventet på. Gjennom denne siste artikkelen var også grunnlaget lagt for mange av de utallige Brigg-diskusjoner som ble ført på de radikale ungdoms-organisasjonenes sommerleire i løpet av 70-åra, og som er beskrevet i bøkene til Dag Solstad og flere andre forfattere med sin ungdomstid i denne perioden. Bakgrunnen var at mange organisasjoner på venstresida vedtok å ha alkoholfrie sommerleire, men tillot likevel Brigg. Dette var en torn i øyet på mange FMR-ere, men også mange andre, som bl.a. hentet sin argumentasjon fra tidsskriftet Mot Rusgift.
Mot Rusgift satte dagsorden i 1974. Året etter, i 1973 ble det utgitt 2 numre, og i 1974 kom det hele 4 numre. Nå var Mot Rusgift blitt et organ for Forbundet Mot Rusgift, og det ble sett på som viktig at det skulle formidle FMRs politikk. Fremdeles var nok tidsskriftet inspirert av tidningen Drog, men etter hvert, fikk man en redaksjon som hadde ambisjoner ut over dette. I 1974 handlet det første nummeret om legemiddelindustrien, med hovedoppslag "Symptombehandling eller problem-løysing", hvor den omfattende bruken av beroligende og søvngivende midler ble vurdert fra et folkehelse- og passiviseringsperspektiv. Dette nummeret førte til en mediadebatt om legemiddelindustrien, og pekte dermed fram mot en helt ny og uforutsett dagsordenfunksjon for tidsskriftet, som premissleverandør for en samfunnsdebatt. Dette ga naturligvis ekstra selvtillit både for redaksjonen og for de FMR-aktivistene som brukte bladet i sitt jevne arbeid, på stands- og bokdisker rundt om på universiteter, høgskoler og videregående skoler, på gater og torg, ved 1.mai-marke-ringer og de utallige demonstrasjoner, musikkfestivaler og sommerleire som ble holdt utover i 70-åra. Allerede det første nummeret ble solgt i enkelte Oktober-bokhandler og bok-kafeer, og fikk senere en spredning rundt omkring i landet også gjennom disse instansene.
Allerede i 1974 begynte utgivelsen av tema-numre. Redaksjonen, med filologistudent Magnhild Folkvord i spissen, erfarte at man kunne grave dypere og formidle mer kunnskap dersom man konsentrerte seg om få temaer av gangen, eller kanskje bare ett. I 1974 var således temaene henholdsvis legemiddelindustri, øl, narkotika, og kvinner og rusgift.
Arbeiderklassetilnærming og intern uenighet i 1975
Nr. 1-1975 var et temanummer om "rusgifter og faglig arbeid", hvor redaksjonen var opptatt av arbeiderklassens forhold til rusgift, gjennom artikler som for eksempel "Oljealderen - gullalder for rusgiftprofitørane?", "Streik og alkohol", "Kjemisk tilpassing av skiftarbeidarar" og "Arbeiderrørsla og kampen mot alkoholen - hva kan vi lære av historia?".
På det tidspunktet begynte en del interne, ideo-logiske motsetninger å komme til syne i FMR, og dette ga seg også utslag i endringer i redaksjonen av tidsskriftet, og i større problemer med å få gitt ut et gjennomarbeidet blad. Det ble på landsmøtet i1975 valgt nytt forbundsstyre som var kritiske til den radikale linjen tidsskriftredaksjonen hadde fulgt, og dermed ble ny redaksjon utnevnt. Den gode flyten i tidsskriftarbeidet ble dermed hemmet, og det kom bare 2 nummer dette året.
Men året etter var man igjen oppe i 4 nummer, selv om de interne diskusjonene i forbundet fremdeles pågikk for fullt. Parallelt med disse stridighetene pågikk det imidlertid også store diskusjoner om narkotikapolitikk ute i samfunnet. Mange av disse fikk etter hvert også sine motstykker i artikler i Mot Rusgift. Titler som: "Christiania - velstandssamfunnets søppelhaug", "Hva gjør stoffbruk til ei kriminell handling?" og "Politiet, rettsvesenet og narkotikaproblemet", er temaer som kunne ha gått rett inn i samfunnsdebatten den dag i dag. Men tidsskriftet ble også brukt til å gi glimt fra særlige aktiviteter i forbunds-arbeidet. Nr. 2-1976 bruker for eksempel spalteplass på å presentere Studentavholdslaget i Oslos "Boikott ølet-aksjon", som toppet seg med et støttevedtak i Det Norske Studentersamfund 30/3-76, hvor 400 tilstedeværende stemte for. Det heter i artikkelen:
"Aksjonen har som formål:
- Skape debatt om alkohol og alkoholbruk
- Redusere ølforbruket blant studentene
- Styrke studentenes økonomiske og politiske kampkraft
- Vise veien å gå i alkoholspørsmålet for andre grupper av ungdom, studenter, elever og arbeidere
- Øke forståelsen for og oppslutningen om den gryende rusgiftmotstanden i Norge."
Ellers følger tidsskriftet også ulike konflikter og hendelser som oppstår på behandlings-området opp gjennom 70-tallet. Statens Forvernsenter-konflikten, blir dekket, Sollia-kollektivets kamp for å overleve blir dekket i flere nummer, og tilslutt også i temanummeret "Hjelp Sollia over på solsida" , nr. 2-1978 Her presenteres Solliakollektivet -landets eldste behandlings-kollektiv for stoffavhengige og dets kamp mot staten for retten til å eksistere". FMR uttrykte full støtte gjennom Mot Rusgift, og dette nummeret av tidsskriftet var i omløp på gater og torg og i mange behandlingsmiljøer sommeren 1978. En artikkel av den omstridte, svenske narkotikapolitikeren, Nils Bejerot, med tittelen "Om frivillighet og tvang i behandlingen" dukker opp i nr. 1-1975. I samme nummer er det også bred dekning av Stortingsmelding nr. 17 1975-76 om alkoholistomsorgen. Dette viser at det var et vidt spenn i stofftilfanget også på behandlingsområdet.
Staten og alkoholen blir belyst i flere artikler opp gjennom 70-årene. En analyserende artikkel fra 1976 har som konklusjon: "Vi ser at Staten driver en alkoholpolitikk som i stor grad bidrar til å øke det totale alkoholforbruket. Vi ser også at staten driven en opplysnings- og omsorgsvirksomhet som ikke virker særlig forebyggende elller reduserende på problemet, men som er egnet til å tilsløre og skjule problemet for folk flest. Vi skjønner også at det her ikke er snakk om asosiale holdninger hos enkeltpersoner i statsapparatet, men om beinharde økonomiske og politiske lover som staten må drive sin alkoholpolitikk etter. Det eneste som kan påvirke dette i motsatt retning er et sterkt oppbud av folkelig press. Uten et sterkt folkelig press i ryggen vil arbeidet for parlamentariske reformer og lovendringer være forgjeves. Alkoholmotstanden må altså bygges opp fra nytt av om vi skal na noe håp om å drive alkoholspredningen og alkoholbruken tilbake." Dette er jo et tidlig uttrykk for det som i dag er blitt et offentlig diskusjonstema, nemlig alkoholpolitikkens manglende legitimitet, og statens manglende handlefrihet i forhold til for eksempel avgiftsspørsmål.