Mot Rusgift har besøkt Rogaland A - senter i Stavanger, der de jobber aktivt i forhold til barn i familier med rusproblemer og "voksne barn" som har vokst opp i slike familier. Vi traff sosionom Berit Hognestad Haaland som jobber med små barn og psykiatrisk sykepleier Marit Hølland Paulsen som jobber med voksne barn av problemdrikkere.
Familien som system
Begge to er opptatt av at kjemisk rus er ett element i problembelastede familiesystemer og at systemet er like viktig som rusen. Familier med rusgiftproblemer har ofte to fungeringssett, ett i edru tilstand og ett i påvirket tilstand. - For barn er regler, rutiner og forutsigbarhet viktig. I familier der regler og rutiner invaderes av alkohol og narkotika, mister en forutsigbarheten. For unger er det dramatisk, når en ikke får mat når en pleier eller ikke får legge seg til vanlig tid, sier Berit Hognestad Haaland.
Hvilke konsekvenser det får for barn å vokse opp i rusgiftbelastede familiesystemer, er avhengig av:
- I hvor stor grad familien klarer å opprettholde rutiner og regler i de rusgiftprega periodene.
- Barnets konstitusjon - noen tåler mye, andre tåler lite.
- Nettverket rundt familien - gode venner gjør godt.
Klimasjekkere
Barn som vokser opp i familier med rusgiftproblemer er i likhet med barn som vokser opp i andre problembelastede familier en høyrisikogruppe for utvikling av:
- egne psykiske lidelser
- egne rusgiftproblemer
- egne somatiske lidelser
- konsentrasjonsproblemer
- skoleproblemer
- atferdsproblemer
Barn i rusgiftbelastede familier kan deles inn i fire grupper, de ansvarlige, de usynlige, klovnene og de utagerende. Felles for dem alle er at de er opptatt av klimaet rundt seg - hvordan har de andre det ?
De ansvarlige barna tar det ansvaret foreldrene ikke tar. Disse barna er ofte flinke, snille, greie og ressurssterke barn. De løftes opp og vises fram som familiens bevis på at "vi har det bra". - Problemet for slike barn, er at de aldri blir fornøyd med seg sjøl. Opplevelsen av utilstrekkelighet har de med seg, fordi oppgavene de fikk som barn ikke stod i forhold til mulighetene de hadde for å løse dem. De gjorde mye mer enn en kan forvente av barn, men det ble aldri bra nok, de fikk aldri far eller mor til å slutte å drikke, sier Marit Hølland Paulsen.
De usynlige er de som ikke tror de kan påvirke sine omgivelser, de som er redde for konflikter og trekker seg tilbake så fort det er tegn til uenighet. De belaster ingen systemer, de blir oversett av alle og er svært ensomme og isolerte.
Klovnene er alltid smilende og humørfyllte. De vil ha fart og spenning. De er redde for kontakt med egne følelser og avleder et hvert nærgående spørsmål med fart og futt. De lever et overfladisk liv.
For å få oppmerksomheten vekk fra rusgiftproblemet, bruker noen barn utagering. De utagerende ønsker sjøl å være problemet.
Hjelp til å se
I møte med de små barna som er i en slik familiesituasjon nå, er det viktig å gi åpenhet for hva barnet ser. - Som regel er rusproblemet i familien et tabuområde. Rus og vold er ting vi ikke snakker om i vår kultur. For barn ugyldiggjør vi på denne måte et svært problem. Vi tar fra barna muligheten til å snakke om en viktig del av virkeligheten. Disse barna står i fare for å miste troen på egen vurderingsevne, og det er alvorlig, understreker Berit Hognestad Haaland.
Når barnet har fått bekreftelse på at dets opplevelser er "riktige", er det viktig å gripe fatt i barnets skyldfølelse . Barna tror ofte at de er grunnen til problemet, eller de føler skyld fordi de ikke klarer å hjelpe foreldrene.
I arbeidet med små barn er foreldrene en viktig samarbeidspartner. Foreldrene er de viktigste omsorgspersonene og skal fortsette med det. I samtaler med foreldrene legges det vekt på:
- kunnskap om rusgiftpåvirkningens konsekvenser for barn
- foreldrerollen, foreldreautoritet og skyldfølelse
- kommunikasjon
- barns behov og utvikling
- roller barn påtar seg
- konflikter og konfliktmestring
- samværsformer / fritid
- Når foreldrene er klare for det, tar vi ungene med på disse møtene. Da er det viktig at foreldrene fratar ungene sine ansvaret for den situasjonen de er i. Ungene må bli synlige i familien og få bekreftelse på at deres virkelighetsbilde er riktig. Foreldrene må hjelpe barna i arbeidet med å gjenvinne tillit til egne vurderinger.
De utslitte
Rogaland A - senter har også et tilbud om samtalegrupper for voksne barn av problemdrikkere. - Det er stort sett "de ansvarlige" som kommer til oss. De andre som trenger hjelp, tar ofte psykiatrien eller sosialkontoret seg av, sier Marit Hølland Paulsen.
De ansvarsfulle er fortsatt ansvarsfulle. Noen av dem har/tar fortsatt ansvaret for problemdrikkeren og resten av familien, i tillegg til egen familie og jobb. De tar kontakt med Rogaland A - senter fordi de ikke orker mer. De er utslitte av alt ansvaret. I møte med disse er det viktig å:
- Formidle at barn aldri kan få foreldre til å slutte å drikke.
- Formidle at en ikke kan være foreldre for sine foreldre
- Lære dem å sette grenser for foreldrene.
- Oppfordre dem til å være mer egosentriske.
- Klargjøre hva de har opplevd og hvilke konsekvenser dette har for voksenlivet.
- Når disse menneskene har sett på barndommen sin, og ser koplingen til dagens problemer, har de et godt utgangspunkt for å kunne korrigere retningen i livet. For mange er det vanskelig å skulle fokusere på seg sjøl i stedet for på alle andre. Det er typisk at noen av dem som kommer i samtalegruppe har dårlig samvittighet for at det er de som får hjelp og ikke problemdrikkeren, sier Marit Hølland Paulsen.
Utrygt
På spørsmål om det går an å si noe om hvordan barn generelt reagerer på rusgiftpåvirkede personer, svarer Marit og Berit at barn helt ned i 3 - 4 års alderen merker når voksne drikker. Stort sett opplever de kjemisk berusede voksne som dumme. Igjen er barnas opplevelse av påvirkning, knyttet til utrygghet og uforutsigbarhet. Angstnivået blir knyttet til de opplevelsene de får i møte med påvirkede. Igjen presiseres det at rusen i seg sjøl ikke behøver å være truende, men at kjemisk berusede mennesker ofte skaper vanskelige situasjoner.
- Det å vokse opp i alkoholbelastede familier, er ikke nødvendigvis det samme som å ha en vond barndom. Det er store variasjoner i fungeringsnivået hos slike familier, og skadevirkningen på barna er avhengig av evt. tilleggsproblematikk.