I brevet hevder FMR at Pasientrettighetslovens bestemmelser om rett til nødvendig helsehjelp ikke er noen garanti for at rusgiftklienter får den hjelp de trenger. Det oppfordres også til å vurdere om alle rusgiftinstitusjoner passer like godt inn i spesialisthelsetjenestelovverket, og om ikke helseforetakene også kan administrere institusjoner etter Lov om sosiale tjenester.I brevet til Sosialkomiteen  ber FMR også om at Oslo kommune blir unntatt fra den planlagte overføringen til statlige helseforetak, ettersom tiltakene i Oslo allerede utgjør en samlet tiltakskjede. Denne kjeden vil bli brutt opp, og føre til mer byråkrati og større vanskeligheter for klienter og førstelinjetjeneste dersom noen av behandlingsinstitusjoene skal overføres til statlig nivå, mens de øvrige institusjonene fortsatt skal være på kommunalt nivå.

Oslo 3. oktober 2003

VEDR. RUSREFORM II

Forbundet Mot Rusgift (FMR) er svært bekymret for den situasjon som man er kommet opp i vedr. Rusreform II. Regjeringens proposisjon (Ot.prp. nr. 54 (2002-2003)) står formelt ubehandlet. De henvendelser som flere av stortingspartiene har gjort vedr. lovteknisk bistand er foreløpig ikke imøtekommet fra departementets side. Stortinget settes nå under et sterkt tids- og saksbehandlingspress dersom reformen skal sluttbehandles innen utgangen av oktober 2003 og iverksettes fra 1. januar 2004. Faren er stor for at Stortinget vil måtte gjøre vedtak der vesentlige sider ved reformen ikke er tilstrekkelig vurdert og gjennomdrøftet dersom en slik framdriftsplan skal følges.

Styret i Helse Øst, som etter intensjonen skal overta halvparten av de institusjonene Rusreform II omfatter, vedtok den 19. september i år å be om at reformen blir utsatt ett år, slik at man får den nødvendige tid på seg til å forberede iverksettelsen. Dette synes nå som et meget klokt ønske. Et vedtak i Stortinget om dette og premissene for en slik utsettelse, at alle behandlingsinstitusjoner skal overføres til helseforetakene og at Oslo kommune skal unntas, vil gi departementet mulighet til å utrede følgende:

  • Er det hensiktsmessig at alle behandlingsinstitusjoner administreres etter samme lovverk, eller kan man tenke seg at en del behandlingsinstitusjoner administreres av helseforetakene eller Rusmiddeletaten i Oslo, etter sosialtjenesteloven?
  • Gir Pasientrettighetsloven bedre rettigheter til behandling enn sosialtjenesteloven, eller er det i virkeligheten tvert om? Hvilke lovendringsfølger bør dette eventuelt få?
  • Gir Pasientrettighetsloven og Spesialisthelsetjenesteloven like god klagerett ved ufrivillig utskrivning som sosialtjenesteloven?
  • Vil en administrasjon etter 2 ulike lovverk gi en mulighet for å bevare intakt på samme forvaltningsnivå storparten av den tiltakskjede som Oslo kommunes samlede institusjonsmasse i dag utgjør, en tiltakskjede som vil bli brutt opp dersom Rusreform II også gjennomføres fullt ut for Oslo.

På bakgrunn av ovenstående vil FMR be om at Stortinget vedtar en utsettelse av Rusreform II, og at departementet pålegges å utrede en reform med sikte på følgende:

  1. Alle rusgiftinstitusjoner som i dag er på fylkeskommunale planer, overføres til staten ved helseforetakene fra 1. januar 2005, med unntak av institusjonene i Oslo, som allerede befinner seg på ett forvaltningsnivå.
  2. Rusgiftinstitusjoner som naturlig kan defineres som spesialisthelsetjenester ut fra personalsammensetning, behandlingstilnærming og behandlingsprogramlengde, administreres fortrinnsvis etter Spesialisthelsetjenesteloven. Institusjoner som har en sosialpedagogisk eller tilsvarende tilnærming og forholdsvis langvarige behandlingsprogrammer, administreres fortrinnsvis etter Sosialtjenesteloven.
  3. Brukerne av institusjoner under de to lovverk må ha like rettigheter og finansiering av behandlingsoppholdet uavhengig av bosted og økonomi. Dette innebærer bl.a. at Pasientrettighetslovens §2-1 om Rett til nødvendig helsehjelp inkorporeres eller gjøres gjeldende tilsvarende i sosialtjenesteloven.
  4. Samtidig må det klargjøres i hvilken grad rusgiftavhengige virkelig kommer inn under Pasientrettighetslovens §2-1, 3. og 4. ledd (jfr. Forskriftens § 2 (pkt. 1-3) som setter begrensninger for hvilke pasientgrupper som har denne rettigheten, og i hvor stor grad denne rettigheten kan tenkes å ville bli gjort gjeldende for denne gruppen. Det slås fast i lov og forskrift at retten bare gjelder dersom pasienten kan forventes å ha nytte av helsehjelpen og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt, se tredje ledd. Dette kan være gjenstand for svært ulike fortolkninger.
  5. Det må bli en lovfestet rett til individuelle planer ved henvisning til både sosialtjenesteinstitusjoner og spesialisthelsetjenesteinstitusjoner.
  6. Dette betinger en plikt for primærlege og sosialtjeneste i kommunen til å samarbeide om utarbeidelse av slike planer, i samråd med klienten/pasienten.
  7. Det betinger også at begge instanser må være inne i bildet ved henvisning til rusgiftinstitusjoner, uavhengig av hvilket lovverk disse administreres under.
  8. Med hensyn til de ulike modeller som helseforetakene planlegger å administrere rusgiftfeltet under (tilknyting til psykiatri, til egne rusgiftforetak, integrering i flere underforetak) er det ønskelig med en nasjonal forvaltningsinstans som kan koordinere og kontrollere at minstestandarder og nasjonale mål for fagutvikling og institusjonstilbud blir oppfylt i hver helseregion. En slik nasjonal forvaltningsinstans kan gjerne være Sosial- og helsedirektoratet.
  9. Rusgiftfeltet vil i helseforetakenes sammenheng være en liten sektor. Samtidig er det veldig sårbart for økonomiske omprioriteringer innenfor en slik sammenheng. For å sikre at ikke feltet skal forsvinne, vil FMR gå inn for en øremerking av midler til rusgiftfeltet innenfor helseforetakene.
  10. 10 Det normale innen generell spesialisthelsetjenestetenkning er at det overfor mange sykdomstilstander settes inn kortvarige konkrete innsatser, for eksempel operasjoner eller annen kortvarig behandling, mens rekonvalesens foregår utenfor institusjon eller poliklinisk. "Behandling får du her - frisk blir du hjemme". For rusgiftavhengige, med en langvarig stoff- og/eller alkoholkarriere bak seg, er det dokumentert at langvarig behandling ofte er nødvendig. Prognosene er ofte bedre ved langvarig enn ved kortvarig behandling. På denne bakgrunnen er det viktig at rusgiftavhengighet blir anerkjent som tilstand med behov for langvarige og ofte gjentatte behandlingsopphold.

Vi ber om at Stortinget gjør vedtak i forhold til ovenstående 10 punkter, og står om ønskelig gjerne til tjeneste med ytterligere kommentarer og vurderinger.

Med vennlig hilsen
Forbundet Mot Rusgift
Knut T. Reinås
forbundsleder