En viktig grunn er at alkoholkapitalen og dens politiske støttespillere ikke er interessert i demokratisk innsikt, engasjement og handling for folk flest på alkoholspørsmålet.
Opp gjennom historia er alkoholen blitt brukt i religiøse ritualer, i kulturelt betinga tradisjoner og i f. eks. forholdet mellom arbeidsgiver/arbeider. For å hindre rusgiftpolitisk handling i dag benyttes hersketeknikker som er knyttet til egokulturen, forhold mellom kjønna, folks virkelighetsoppfatning, arbeiderkultur og - også knyttet sterkt til viljen og evnen til organisering.
Hersketeknikkene
Usynliggjøring
Alkoholspørsmålet er privatisert, storforbrukere kontrollerer og skjuler etter beste evne bruken, avholdsfolk får lansert samme "etikett" på de alkoholfrie drikkene som på alkoholvarene, avholdsfolk har ikke en praksis som gjør det lett å stå fram når det er grunn til det, i de fleste sosiale forbindelser tildekkes alkoholrelaterte problemer lengst mulig, skadeomfanget i nærmiljøet og i samfunnet forsvinner, statistikker innholder feil eller er fraværende, det samme med offentlige rapporter, holdninga er "la oss ikke ta den debatten nå igjen" - dvs. at argumenter bryr en seg ikke om, ikke i media , ikke i kommunestyredebatter, ikke på offentlige sammenkomster - man gjentar heller feil informasjon. Dette er måteholdskultur.
"Hvis du vil være vellykket må du konsentrere deg om å drikke sånn akkurat passe. Hold måten. Hvis du ulykkeligvis drikker for mye, ja så er det din egen feil. Du har ingen å skylde på. Idealet er jo klart nok. Det står på din private holdning." Resultatet blir at alkoholproblemer blir vendt innover i den enkelte - de blir individualisert og privatisert.
Det er sånn at det er alkoholkulturen og dens evne til å vende samfunnets undertrykking innover i oss sjøl som fører til politisk passivisering. For en borgerlig alkoholpraksis vil ikke stå alene. Alkoholpolitisk måtehold er derfor en bra skole for borgerskapets ideologiske ideal som forteller at "du er din egen lykkes smed" og " vi er alle i samme båt".
Alkoholspørsmålet blir usynlig som særegent kampområde.
Latterliggjøring
"Avholdsfolk" vekker latter i visse sammenhenger. Humor i revyer, det å være alkoholrestriktiv vil si å bære fram et nasjonalt mindreverdighetskompleks, ("bort med "nisselua"), eller det er ikke nødvendig å flisespikke - alkohol kan sammenlignes med TV og kulturmelk. Latter og overbærenhet kommer til uttrykk i begrepet "avholdsfester er møte".
Det er vel kjent at viljen og dermed evnen til kulturelle og kunsterisk uttrykk blir hemmet av alkoholkulturen. Og dermed blir også styrken i den sosial enheten blant progressive trampet på av alkoholen. Enfoldet får dominans over mangfoldet.
Tilbakeholdelse av informasjon
Uformelt samvær etter et offisielt program, på banketten, privatfesten eller utestedet er ofte rammen for viktig informasjonsformidling. Totalavholdsfolk blir utestengt fra informasjonssammenhenger.
I offentlige rapporter gis det et selektivt informasjonsbilde eller rapporter blir trukket tilbake (som Fekjærs Osloaalyse til byrådet 87/88 eller WHO's rapport om alkoholindustrien).
Alkohol påvirker folks vilje til å kjempe for interessene sine. Det trengs eksakt informasjon for å blir motivert for organisering, Alkoholen motvirker med andre ord den politiske forståelsen for en organisering på vanlig folks premisser.
Dobbeltstraffing
Alkohol splitter. Det er umulig å ikke råke bort i forhold hvor man må velge mellom enkeltindivides rett til drikk og og de hensyn som gjelder for individuell og kollektiv aktivitet.
I vår kultur blir alkohol lett knyttet til det som oppfattes som bra, hyggelig og "folkelig". I disse situasjonene blir rusgiftmotstand et "ullent" fenomen - en fi, som det egentlig er mest behagelig å ha utenfor det sosiale fellesskap. For der rusgiftkulturen står sterkt blir tryggheten og gjenkjennelsen i drikkesituasjoner forstyrret av at en annen praksis trenger seg på.
For det første får totalavholdsfolk i diskusjoner signaler på å være kjedelig, grå eller "for perfekte". For det andre er avholdspraksisen en grunn til at vi ikke blir dratt med i "nettverksammmenhenger".
Alt rusgiftmotstandere gjør er pr. definisjon galt.
Påføring av skyld og skam
"For det første er det slik at rusgiftmotstandere og mørkemenn "vil" ha vekk alt som er godt/hyggelig og som skaper atmosfære!
Det er rusgiftmotstanderenes skyld at stemninga er så dårlig her akkurat nå."
Totalavholdsfolk skiller seg ut, bryter med det rituelle, påpeker kanskje andres svakhet ved sitt blåtte nærvær, er "årsaken" til at kommunikasjonen stopper eller markerer at alkohol er skylda for problemdrikking.
For det andre rører alkoholkulturen til samspillet mellom likeverdige partnere og sementerer dagens kjønnsroller. "Kvinner, vin og sang" og "dop, sex og rock'n roll" er uttrykk som "lever" i tida.
Alkoholen gjør at kommunikasjon i nokså mange tilfeller etableres over en kjemisk "barriere". Innenfor rusgiftkulturen må noe av nærheten, seksualiteten og omsorgen for andre fungere på sjuke premiss. Men dette siste er ikke det som først kommer en i minne. Rusgiftmotstandere skiller seg ut på individplanet.
Oppsummering
Det er summen av disse herkseteknikkene som gjør rusgiftspørsmålet til en utfordring.
Ta historia om at vi er alle i samme båt. Dette sier regjering , med støtte fra LO-topper og NAF samtidig med at "livreima strammes" for oss.
Forfølger vi denne påstanden og bruker rusgiftpolitiske begreper på den så blir det til at : "Vi må vise måtehold, samarbeide om de riktige holdningene og vise omstillingsevne til nye rusgiftskikker."
Dette betyr her og nå , i det kapitalistiske Norge, at det er bryggerienes, vinmonopoltoppenes og restaurantnæringens holdninger til alkohol som hersker. Flertallet, vanlige arbeidende folk, får anledning til
- å holde måte
- å være tunge brukere av alkohol eller
- å bli rusgiftmotstandere
Disse valgmulighetene sorterer folk i forskjellige interessegrupper. For alkoholkapitalen fører dette til en funksjonell ideologisk og praktisk splittelse mellom folk i og rundt arbeiderklassen.
Det er også til slutt grunn til å streke under at det i det samfunnssystemet vi lever i er et sterkt samspill av flere undertrykkelsesmekanismer. Rusgiftundertrykking kommer på toppen og forsterker de forholdene som hindrer folk fra å komme i - og å opprettholde en demokratisk bevegelse.